«Noen mennesker vil bøye troen sin slik at den passer øyeblikket».
(oversatt sitat fra serien: «Snowpiercer»-S2,E2)

Sitatet over satte tankene mine i gang. Jeg mener, som de fleste har fått med seg innen nå, at endel av den forkynnelse vi har i dag ikke er bibelsk korrekt. Jeg tror ikke på aksept av synd, ei heller at alt skal bli bare bra her på jord. Jeg liker ingen av de to grøftene, men hva er egentlig den smale vei?

Jeg har tenkt at en viktig ledesnor er at vi faktisk reagerer på at bibelen sier ting vi ikke automatisk er enige i. Det er utsagn om Gud og hvordan Gud har bestemt at ting skal være som får oss til å reagere. Vår reaksjon er kanskje ulik, men vi opplever at det er ting vi ikke høyt kan si ja og amen til.

Guds Ord er rent og det viser oss både hvem Gud er og hvordan han har bestemt ting skal være. Guds veier og tanker er høyere enn våres og de har en renhet, en hellighet og et majestetisk nærvær med seg som vi jordiske mennesker med kjødelige tilbøyeligheter har vanskelig for å gripe og forstå. Det er mange ting ved Gud, hans natur og hans vilje og plan vi kan stusse over og ha problemer med å godta, men spørsmålet er: Vil vi tro Gud og Guds Ord eller vil vi bøye troen slik at den passer inn i den tid vi lever i?

Vi lever i ei tid der det er mer vanlig enn ikke å tilpasse budskap etter menneskenaturen og kulturen rundt oss, og her er begge de overnevnte grøfter representert. Både en forkynnelse som snakker høyt om nåde og kjærlighet samtidig som den tier om synd og hellighet, og en forkynnelse som lover at vår beste tid er nå og at prøvelser og trengsler er ubibelsk og tegn på svak, feil eller manglende tro. Hva begge grupper ofte skyr unna er at det vil komme en dommens dag og at det vil bli et evig skille mellom de rettferdige og urettferdige.

Vi må velge om vi vil frykte Gud mer enn mennesker, for det er ingen gyllen middelvei. Vil vi ære Gud må vi tåle at mennesker avskyr våre meninger, tar avstand fra oss og også går imot oss. Vi lever ikke lenger i ei tid der gudsfrykt og hellighet har naturlig plass i samfunnet, nå er det skyvet ut til sidene og blir sett ned på. Og nettopp dette er selvsagt en av årsakene til at mange bøyer sin tro til å passe inn i tiden. Vi vil ikke være den sære, dømmende og uglesette, så vi tilpasser oss omgivelsenes meninger og holdninger i stede for å stå støtt i troen og på Guds ord.

Hva slags menneske vil vi være? Den som velger å sette gudsfrykten over menneskefrykten eller den som heller vil være likt av mennesker framfor å underordne seg Guds Ord? Vårt valg, men hva vi bestemmer har ikke betydning bare her og nå, det har betydning og konsekvenser helt inn i evigheten.