Noen ganger sitter jeg og lurer på hvor gikk vi feil? Hvor gikk vi feil som land? Hvor gikk vi feil som Guds menighet? Hvorfor ser vi ikke mer av livet utfolde seg og vokse seg sterkere?

En lenke er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd sies det, og vi har vel mange nok svake rundt oss til at vi burde gjøre noe hvis vi ønsker et land som står sterkt og en menighet som går fremover? Det sies at et lands velstand ikke måles i penger eller BNP, men i hvordan vi tar oss av de svake. Jeg tror noe liknende kan sies om Guds menighet, hvor overgitt menigheten er Guds hjerte og vilje vises i hvordan de ivaretar de svakeste. Det er de tankene som får meg til å stille spørsmålene jeg startet med- hvor gikk vi feil?

Hvorfor er styrker, prestasjoner og suksess så viktig at mennesker er villig til å trå på andre for å komme ett hakk lenger opp? Hvorfor er svakhet noe vi går forbi i stede for å strekke ut en hånd mot den hjelpesløse? Hvorfor må alt måles når det viktigste, menneskets verd og Guds kjærlighet, er umålelig? Hvor gikk vi feil?

Vi dreper de svake i livets begynnelse og snakker om å drepe de som nærmer seg livets slutt. Mennesker som er annerledes er en belastning for samfunnet og ikke en berikelse. De som er utslåtte er det lov til å snakke ned om og mene mye rart om uten å begrunne det med annet enn personlige meninger, akkurat som det er om de uføre, de med avhengigheter og de som er fanget av fortidens traumer.

Kan vi bevare velstand når vi tråkker ned menneskers verdighet?
Kan vi bli sterkere hvis vi ikke tar oss av de svakeste?
Hvor gikk vi feil?
Var det da velstanden økte og vi knyttet hjertene til den?
Var det da individet personlige fremgang ble viktigere enn fellesskapet samhold?

Livet er det gode, det som hjelper mennesker på beina. Å gi de hjelpeløse verdighet og mot til å både gå gjennom fortiden og å møte morgendagen. Liv er å spre lys inn i hjertet til den som har mistet håpet og gi hjelp til å se at en gang der fremme vil det gry av dag. Liv er å gi hjelp til å se det gode, slik at vi kan legge bitterhet og frustrasjon bak oss. Liv er å se andre reise seg opp og slå ut i blomst. Liv.

Jesus sa han kom for at vi skulle ha liv og det i overflod, og også at han kom for de syke og ikke de friske. Vi har et spesielt ansvar for å hjelpe, elske og støtte de som trenger litt ekstra for å mestre livet, om det er selvforskyldt eller uforskyldt. De vi i dag kaller svake, kan med litt støtte, litt omsorg og litt oppbakking bli noen av de sterkeste, modigste og flotteste menneskene vi vet om. De trenger bare at vi puster liv inn i hva som oppleves dødt, at vi bringer lys der det virker mørkt og at vi tross alt som var og er og kommer, bryr oss. Liv.

Å se et menneske reise seg fra mørket, motløshet og frustrasjon, å se at det tennes et lite glimt av håp i tomme øyne, å se at ryggen rettes opp når man forstår man er elsket og ønsket, å se at noen våger å ta et nytt skritt ut i frihet og inn i eget liv, er stort. Det er å se livet i aksjon, å se det få rom, få vokse, få utfolde seg og til slutt, blomstre. Liv.

*****

postet første gang nov-14 på med Gud i hverdagen.
Til ettertanke: Synes du å ha sett utvikling i positiv retning de siste årene ift hva som skrives om? Hva er din del i det hele?