Kjemp sammen med dine søsken

Når det nærmer seg slutten av de 40 årene i ørkenen for Israelsfolket så får to og en halv av stammene tildelt land på den siden av av Jordan som de var (rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme, 4.Mos.32). Det er stammer som er tallrike og har store mengder storfe, og de spør om å få land der og ikke på andre siden av Jordan i løfteslandet. Moses gir dem dette under forutsetning av at kvinner, barn og fe kan være igjen hvis krigerne deres drar over foran de andre for å kjempe sammen med dem og at de ikke vender tilbake før landet er tatt fra de folkene som bodde der- og slik blir det. De vender ikke tilbake før noen år er gått og større deler av løfteslandet er inntatt og beseiret. Josva (som tok over etter Moses) velsigner dem og sender dem tilbake, de har fullført løftet de gav om å kjempe for sine brødre. (Jos.22)

De 2,5 stammene hadde fått «sin del av arven» og kongene som tidligere regjerte hadde blitt beseiret, så det var fred på «deres» side av Jordan, men det at de hadde fått sitt og hadde fred gjorde ikke at de slapp ansvar for dem som var igjen. Moses gav tydelig beskjed om at hvis de ikke dro ut foran de stammene som ikke hadde fått land, så mistet de det land de hadde fått og måtte ta sin del på andre siden av Jordan sammen med de andre. Det var ikke for å true dem til å støtte de andre i deres kamp, men for å peke hardt på sannheten om at de var ett folk og at de hadde ansvar for hverandre. De som allerede hadde fred og land skulle hjelpe de andre til det samme. Moses gav disse beskjedene, men det var Josva som førte folket over Jordan (som de fleste vet) og som ledet folket mens de kjempet mot konger og folk i løfteslandet. Etter mange kamper og noen år er det tiden for at landet deles mellom de resterende stammer og når dette er gjort er det stammer som har områder hvor det fortsatt bor folkeslag som Gud sa de skulle utslette. Dommernes bok begynner med at Juda (stamme) spør sin bror Simeon (stamme); kjemp sammen med meg mot fienden, så skal jeg kjempe med deg, og Simeon går med han (Dom.1,3).

De to tilfellene som jeg kort beskrev fikk meg til å tenke på det ansvar vi har for hverandre. Vi er ikke uavhengige av hverandre. Vi har ansvar for andres ve og vel og for å i kjærlighet og sannhet ansvarliggjøre hverandre så vi lever gudfryktige liv. Vi lever i en tid som setter uavhengighet og individualitet særdeles høyt, men dette er ikke noe som skal prege den kristne menighet. Vi er ett legeme som er både avhengige av og ansvarlige for hverandre. Når en lider, skal de andre tre støttende og hjelpende til. Når en lykkes, skal de andre glede seg. Når en ligger skadeskutt skal de andre beskytte og gi hjelp til legedom og styrke. Vi har ansvar for å støtte, styrke, hjelpe, oppmuntre, rettlede og være der for hverandre.

Vi skal være der for andre søsken på en måte som er god og nyttig- og det er ikke alltid enkelt. Vi kan ha lett for å komme med pekefinger å bli som Jobs ikke helt gode venner. De klarte seg bra den første uka de de sa ingenting, men så begynte de å snakke. Med Bibelen i hånd (de hadde ikke Bibel, de hadde sin kunnskap om Gud- bare så det er klart sagt) fordømte og trykket de han ned, og vi er dessverre ikke alltid bedre. Vi skal peke på Ordets sannhet og Guds trofasthet, men vi skal også vurdere vårt eget hjerte og tenke grundig over hvorfor vi har behov for å peke på andres feil (i våre øyne) og komme med harde påbud om at du må bare gjøre og tro slikt. Det er ikke å verne og støtte andre, og heller ikke å gråte med dem som gråter, det er å slå og sparke en som allerede ligger nede, og de fleste forstår at det er verken vennlig, elskverdig eller hjelpsomt.

Vi skal kjempe ved våre søskens side, vi skal stå med dem gjennom sorg, smerte og prøvelse og vi må huske: Det er ikke vår styrke og kunnskap som skal styrke og trøste dem i hva de opplever og heller ikke vår «fantastiske» innsikt som vil ta dem igjennom; som Israelsfolket både hørte og måtte lære utallige ganger; Det er Herren som kjemper for dere og Herren som gir seier (Det betyr ikke at vår omsorg er uten verdi, den er både viktig og riktig, men det viktigste arbeidet- i menneskets indre- overlater vi til Guds Ånd). Vi holder fast på Guds trofasthet og godhet mot sine, vi peker på Ordet som trøst, lys og brød og vi elsker i tålmodighet, utholdenhet, barmhjertighet og med et hjerte som roper til Gud om inngripen og hjelp i nødens stund.

PS! Uansett hvor lite vi kanskje har opplevd av dette selv, så gir det oss ingen rett til å holde det tilbake fra andre når vi ser deres behov og har muligheter til å hjelpe og støtte. At andre velger å ikke leve i lydighet når det gjelder å hjelpe søsken i troen, og ikke kjempe ved deres side, rettferdiggjør ikke at vi gjør den samme synd (og ja, det er synd å ikke hjelpe når vi ser behov og har mulighet til å stille opp).

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s