Å se tunge tider og motgang som en glede er noe som byr de fleste av oss imot når vi ser på det med menneskelig fornuft, men Guds Ord er tydelig på at motgang og prøvelser er til det gode for dem som elsker Herren. Å omfavne den tanken er en lang prosess, fordi vi ønsker ikke at det skal være slik og for mange av oss har vi også lært at det ikke er slik. Om det er forkynnelse som sier at vi kan stå i tro for å binde og bryte hva som møter oss, betyr det ikke at det er bibelsk riktig. Guds Ord er tydelig på at som Jesus led må vi regne med å lide, men som Han senere, når lidelsen hadde oppfylt sin funksjon, ble gitt sin herlighet tilbake, vil vi en gang også oppleve å bli kledd i herlighet.

Tunge tider viser oss mye av oss selv som vi ikke liker, og ofte vil vi prøve å skyve det bort og ikke forholde oss til det. Vi vil ikke innrømme at vi ikke er så hellige av oss og at det faktisk er ganske mange rare og ugudelige tanker som bor i vårt indre. Men det er jo derfor Jesus kom, for å fri oss fra synd, for å gi vårt sjel nytt liv og for å skinne lys inn i vårt mørke. Mørke kan ikke overvinne det lys som kommer fra Gud, selv ikke de ganger livet fører oss ned i kjelleren og alt kjennes tungt og tomt ut.

Vi må godta at livet er både godt og vondt, at det er både fjelltopper og daler, og at i alle tider og ting er Gud nær og trofast. Det er ikke i vår styrke Han vinner rom i vår sjel, men i vår svakhet og i våre tilkortkommenheter. Skal Jesus vokse i mitt indre, må jeg bli mindre. Jeg må gi slipp på å skulle klare alt selv, være sterk og modig og erkjenne at jeg er svak, skrøpelig og ganske så ynkelig og ussel av meg inni mellom. Når jeg er ærlig om hva som rører seg i meg, og samtidig kjenner sorg over at jeg ikke er mer lik Jesus, er jeg åpen for at Gud kan gjøre sitt verk i meg, det verk Han har lovet Han vil fullføre. Det er Han som skal gjøre det, min del er å underlegge meg Hans vilje, tro Hans ord og tro at Han er både mektig nok- og villig til- å likedanne meg Jesus.

Jesus lærte lydighet gjennom hva Han led, og det kan vi også. Samtidig vil det å måtte stole på Gud gjennom svakhet og mørke også vise oss mer av Hans godhet og nåde mot oss, samtidig som vi- hvis vi er villige- får røsket opp litt i menneskelig tankegods og lærer bibelsk tankegang.

Jeg er i kjelleren når det gjelder krefter og selv om jeg ikke liker å være så utmattet som jeg er, er det en del av den sykdom jeg har. Jeg merker godt at det er mye som ikke går, men en ting vet jeg: Gud er med meg når jeg er i kjelleren også, og Hans nåde, trofasthet, kjærlighet, barmhjertighet og nåde mot meg er like stor nå som den er på mine gode dager. Hans vilje til å hjelpe, trøste, styrke og lede meg er også like stor. Min situasjon forandrer seg til stadighet, men Gud forandrer seg aldri.