Jeg satt og heklet på et sengeteppe som er en bursdagsgave og plutselig kommer jeg på hendelsen når Jesus ble salvet i Betania. Jeg holder på med gjentatte lesninger av Johannesevangeliet, sammen med lesning av annen litteratur om samme bok, så det var beskrivelsen i Johannes 12 jeg først tenkte på. Men så kommer tanken om hva noen av de andre evangeliene beskriver opp og jeg kjenner en sorg kommer ned og legger seg over hjertet. Markus 12,4 sier at noen av dem som var der ble forarget over den sløsingen med salve som Maria utviste og mente det hadde vært bedre å selge salven og gi pengene til de fattige. Det samme leser vi i Matt.26,8-9, men der står det at disiplene ble forarget.

Vi er helt opp mot påske og Jesus, som trofast har utført den gjerning Far sendte ham for å gjøre, som har åpenbart Gud for disiplene og som har elsket dem og bevart dem hele veien, vet at hans time er nær. Jesus forstår at Maria salver ham for hans gravferd, men dette har ikke disiplene verken innsikt til å se eller forstå. Det er greit nok at de ikke forstår at det er en gravferdssalvelse, men hva som er mer oppsiktsvekkende er at de uttrykker at det er sløsing. De har sett Guds herlighet i Jesus, både gjennom hans ord og gjennom hans gjerninger, de vet Han er sendt av Gud og at han er Messias, og her uttrykker de at det er sløsing å overdådig salve Mesteren. Jesus er ikke verdt den ekstravagante behandling og tilbedelse som Maria øser ut over ham.

Hvor mye må ikke det ha såret Jesus? At de han elsket så på ham som uverdig til å motta en slik behandling? Hvor mye må det ikke ha såret ham at de han hadde bevart i Faderens navn heller vil gi mat til noen fattige enn å sammen med Maria ære Ham som Gud… Maria visste at Jesus var verdig slik en overdådig behandling, og jeg tror det var både et knust hjerte og en oppløftet ånd i henne. Knust i egen synd, men oppløftet på grunn av den nåde hun hadde blitt møtt og omsluttet med. Hun visste at Jesus var den lovede Messias og hun æret ham som det.

Hva sorg må min Jesus ha kjent på den gang? Og nå i dag når heller ikke jeg klarer å elske ham slik han er verdig til å elskes? Det er en av de ting som gir meg sorg og frustrasjon, jeg klarer ikke elske Jesus slik jeg burde, slik jeg ønsker… Jeg sier han er verdt alt for meg, men hvor mye gir jeg ham?

Jeg snakker ikke om de penger vi gir for å utbre Guds rike eller de timer vi bruker på å delta i aktiviteter med kristent preg, jeg snakker om å leve et liv til Guds ære som avspeiler at Jesus er mitt alt alltid, og ikke bare innimellom. Hva gir jeg av min tid til å høre hva han vil si meg i sitt ord? Hvor ivrig er jeg til å lære ham bedre å kjenne gjennom den åpenbaring av Jesu person og verk som vi har i Bibelen? Hva gir jeg av min tid for å tilbe ham og komme fram for ham i bønn? Er jeg opptatt av de ting som vil ære ham? Jesus sa at Far blir æret gjennom at vi bærer mye frukt (Joh.15,8) og gjennom alt Jesus gjorde var det å ære Faderen som hadde forrang. Frukt er ikke hvor mange vi bringer til frelse eller hvor mye flokken vi har ansvar for øker, det er de karakteregenskaper som utvikles og styrkes i vårt indre. Paulus skriver om dem som lysets frukt (Ef.5,9), rettferdighets frukt (Fil.1,11) og Åndens frukt (Gal.5,22). Når vårt indre formes til å i større og større grad likne Jesu personlighet, så ærer vi Far. Lydighet er også et aspekt av dette; Hvor villige er vi til å adlyde de påbud Guds Ord har til oss er en refleksjon av vår kjærlighet til Jesus.

Flere punkter kunne selvsagt vært nevnt, men spørsmålet jeg stiller deg er det samme jeg har stilt meg selv: Hvor mye er Jesus egentlig verdt for meg? og hvordan gjenspeiler min hverdag den kjærlighet jeg sier jeg har?

På et av kjøkkenskapene våre henger en lapp som sier at ei uke har 10 080 timer og av dem er et visst antall satt av til plikter. Hvor mange av de minuttene bruker jeg- og du- på å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren og til å pleie vårt fellesskap med ham og med den åndelige familie han har gitt oss?