Jeg hørte på en tale og det ble sagt at Jesus var ikke Gud og ett par andre ting som ikke stemte om Jesus. Den som sa det mente det ikke, men sa det som eksempler på feile oppfatninger som finnes av Jesus. Akkurat da ordene ble sagt kjente jeg tårene fylte øynene og jeg ble sorgfull. Det er min Jesus de sier slike ting om…

Det er min Jesus, det er et uttrykk som minstegutt sa ofte da han var ca 5 år. Det var en periode der han alltid skulle bli lest samme historie fra barnebibelen, den da soldatene kom for å ta Jesus. Han satt og kikket på bildet av soldatene som stod rundt Jesus og han ble blank i øynene før han både oppgitt og litt trist sa: «Det er MIN Jesus! De får ikke lov til det!». Hadde han kunnet, tror jeg han hadde grepet inn for å redde Jesus fra soldatene (han hadde enda ikke forstått nødvendigheten av det hele, men hjertet hans brast for hva Jesus opplevde).

Så tenkte jeg på spesielt en episode fra i fjor sommer der jeg under en samtale om Gud, Bibelen og ting som har med kristen tro plutselig ble veldig bestemt og fast i tonen. Jeg vet det ble oppfattet som sinne, men det var bestemthet. Det ble sagt ting om Jesus og hvorfor Han kom som ikke stemte med Guds Ord, og når slikt blir sagt blir denne damen strengere i stemmen. Jeg taklet det kanskje ikke godt nok? Men en ting var sikkert, jeg satt ikke der stille og hørte på at de kom med ubibelske tolkninger av Jesu dyrebare blod og forsoningsverk og menneskets plass i det hele. Uansett om jeg flere ganger sa at men det står ikke slik, og det du sier stemmer ikke med sammenhengen det verset står i, så var det jeg som hadde feil. Selvsagt har jeg feil i ting, men ikke når det gjelder at Jesus kom for å frelse oss fra syndens konsekvens og dom, og ikke for helse og framgang på jord. Ikke når det gjelder at Gud eier jorden og alt som er på den, og ikke djevelen fordi Adam gav han eierskap over jorden da han falt i synd. Jeg sitter ikke taus og hører på at mennesker som kaller seg kristne snakker slik om min Gud!

Vi vet alle hvor vondt vi kan få når noen snakker ned om mennesker vi er ekstra glade i. Når noen feilbedømmer barna våre og stempler dem med dårlige benevnelser, så blir vi både sinte og triste. Vi tror ikke at våre barn er uskyldige, men vi godtar heller ikke at andre snakker feil om dem eller annet. Våre hjerter brister når de vi er glade i må oppleve slike ting, og de gjør det fordi vi elsker dem. Vår kjærlighet til våre nære gjør at vi blir både triste, oppgitte og kanskje også sinte, når andre degraderer dem.

Hvor mye elsker vi Gud? Elsker vi Ham så høyt at når noen degraderer Ham og forvrenger Hans natur så kjenner vi det i følelsene? Får vi like vondt når falske ting blir sagt om Gud som vi blir når falske ting blir sagt om de vi holder kjær? Eller elsker vi våre kjære mer enn Gud?

Det er sterke ord og for mange hard kost å høre, men hvis vi aldri reagerer på at ‘kristne’ degraderer Gud, forfalsker Ordet og forvrenger Jesu verk- hvor høyt elsker vi egentlig Gud da? Hvis vi bare løfter lett på skuldrene, rister lett på hodet og går videre som om noen snakket om været, hvor er vår overgivelse til Gud, vår beundring og kjærlighet for Ham og vår dype takknemlighet for Jesu verk for oss?

Ting vi aldri ville tillat ble sagt uten motsigelse om våre kjære, godtar vi om Gud- slik må det ikke være! Vi trenger ikke beskytte Gud, men vi må stå opp for sannheten og vi må også granske våre hjerter for å se om vi elsker Ham så mye som vi sier vi gjør. Og en ting kjærligheten gjør er å lide når den man elsker utsettes for vondskap og ondskap.