Det er en forskjell på å leve i synd og falle i synd, alle kristne faller, men vi skal ikke leve i bevisst synd. Å ha noe som normal er noe annet enn at det skjer en gang inni mellom. Hvis vi kan leve i bevisst synd uten å oppleve at Gud tukter oss og kommer med både konsekvenser og irettesettelser så bør vi vurdere vår egen frelse, for den Gud elsker tukter Han og det barn som er uten oppdragelse er ikke et ekte barn. Dette er et problem i den bekjennende kirke, men ikke i den sanne kirke. Av de som bekjenner seg til kristen tro er det mange som fortsetter å leve i synd som om ingen ting spesielt har skjedd, men av de som er kalt av Gud og født på ny, så kan de for en tid falle og leve i synd, men de finner alltid tilbake etter en tid.

Det går visst an å være for opptatt av helliggjørelse i følge enkelte, men jeg forstår ikke hvordan? Guds Ord er tydelig på at uten helliggjørelse vil vi ikke se Gud, og da er det jo innenforstått at hvis vi vil se mer av Gud og Jesu dyrebare person og verk, så må vi ta tak i de ting i våre liv som ikke samsvarer med Guds Ord og vilje. Vi kan ha en opptatthet av egne feil og mangler som ikke en god og som trykker ned, men hvis vi er pirkete med oss selv fordi vi elsker Gud og ønsker å i størst mulig grad bli likedannet Kristus slik at vi kan ære Gud mer som Han skal æres, da ser jeg ikke noe galt i det.

Men hvor lett vi har for å tenke at ting står bedre til med oss enn det egentlig gjør! Hva vi kan se som synd i andre sine liv er i oss selv bare feil eller uheldige omstendigheter. Eller så er vi stolte over at det er ting vi ikke har vært borti som andre sliter med, som de som aldri har tatt en drink eller en røyk- jeg har møtt dem som stolt sier det. Eller de som er stolte over at de har klart å slutte med sine uvaner og som påpeker at andre bare kan gjøre som dem, slutte der og da- men selvsagt passer de på å si etterpå at de fikk hjelp av Jesus. Det å kunne mye om Bibelen eller mye om hva enkelte forkynnere sier er også en kilde til stolthet hos enkelte, og vi vet at kunnskap kan blåse opp, men den trenger ikke. Vi er alle tilbøyelige til å bli fanget inn av stolthet, og vi må huske at det kommer fra kjødet og dets lyst til å framheve seg selv som god nok og bedre enn hva man er.

«Gud står den stolte imot, men gir den ydmyke nåde» er vers mange kan og lett bruker både på andre og seg selv. Men har du tenkt over at når vi bruker det mot andre så er det ofte den første delen og for vår egen del bruker vi den siste delen? Er det ikke tydelig hvor preget vi er av kjødet, og det uten å oppdage det… Jeg har ett par ting i mitt liv som jeg ikke kan fordra, synd som ikke slipper taket så lett. Det er ikke bare å slutte- tro meg, jeg har prøvd titalls ganger, og det slår meg litt i bakken. Hvorfor sitter det så fast? Hvorfor blir jeg ikke fri? Og det bevarer meg ydmyk. Det er ting jeg minner meg selv om hvis jeg opplever at jeg kan være for hard mot andre, husk din egen synd Cecilie, husk at det er ikke bare å bestemme seg… Men det er nåde og hjelp for den som vil innrømme at de klarer ikke, var det ikke derfor Jesus kom? Ikke bare for å fri oss fra syndens konsekvens, men også fra syndens makt i våre liv? I Jesus er det hjelp å få, men vi må huske å være knyttet til vintreet. Vi er grener som er knyttet til vintreets stamme gjennom frelsen, og det er fra vintreet vi får all den kraft vi trenger for å vokse. Det vil gå sakte, men det går sikkert. Det vil være tid med beskjæring og renselse og dermed også mer fruktløse tider, men i rette tid og på rett måte vil grenen bære frukt, men kun fordi den er knyttet til stammen.

Å huske at det er ting som vi ikke klarer, ja at vi er svake og usselige i menneskenaturen, tar fort knekken på den stolthet som kan reise seg i oss, og vi vil ha enklere for å huske at selv om vi streber etter helliggjørelse så er det Gud som ved sin Ånd må gjøre verket i oss, og det skjer når vi holder oss nær Gud i Bibel og bønn og også, innretter livet etter Hans vilje og vei.