For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste.
(Jes. 9:6)

Mange strekker seg etter storhet, de ønsker å være noe, de ønsker å bli sett og anerkjent i en større sammenheng enn den de allerede er i. Men oppi jaget etter å oppleve storhet, er det lett å glemme at sann storhet nødvendigvis ikke ligger i å bli gjenkjent på gata eller å ha et navn som er på flere sin tunge.

Jesus minner meg mange ganger om at sann storhet ofte blir oversett fordi det ser så lite og ubetydelig ut. Som da han selv lå der som en sprengrød og skrikende nyfødt i krybba, da var det ikke mange som så storhet. Men om mennesker flest ikke så det og anerkjente det, så var det storhet som lå der og pludret, sov og skrek.

Rundt oss er det mange mennesker som lever liv som vitner om storhet, men de vet det ikke… de ser det ikke selv.

Den trofaste karen som ber for alle de han hører sliter, det er storhet.
Moren som har to jobber fordi hun alene oppdrar barna sine, det er storhet.
Den som velger å sette andre foran seg selv, det er storhet.
Den som tilgir etter stor urett er begått, det er storhet.
Den som hjelper andre til å bli trygge i seg selv, det er storhet.
Den som lar andre vokse seg store mens de selv står fornøyde i bakgrunnen, det er storhet.
Den som er trofast i jobben sin og alltid gir sitt beste, det er storhet.

Det er så mange mennesker rundt oss som lever liv med sann storhet i seg, men som få så og anerkjente at det var storhet som lå i en krybbe, er det få som ser at sann storhet finnes i de mennesker som gjør noe ekstra for at andre skal få det bedre og klare seg bedre. Kanskje skulle vi bli flinkere til å kommentere alt det gode vi ser i hverandre? Hvis vi gjør det, vil vi få øynene opp for alt som faktisk skjer rundt oss og vi vil bli overrasket over hvor mye storhet enkelte mennesker faktisk har.

Jesusbarnet så ubetydelig ut for folk flest, men han var ikke det.
Disse menneskene ser kanskje ubetydelige ut, men de er ikke det.

Gud, gi oss øyne som ser din storhet,
både den storhet du selv er bærer av og den storhet du bringer frem i andre mennesker.
Amen.

er å tilgi, uansett.

er å være god mot andre, selv om de ikke er det tilbake.

er å glemme fortid og leve i nåtid

er å ikke holde gammelt grums mot noen

er å begynne på nytt

er å se den uendelig store verdi hvert enkelt menneske har

er å se det enkelte mennesket i mengden

er å hvile i visshet om egen verdi

er å gi en klem i stede for pekefinger

er å vite at alt er i orden mellom Gud og meg

er å ville være god for godhetens skyld

er å ikke søke sitt eget beste fremfor andres

er Jesu verk på korset

er Fars holdning mot meg og deg

Å vise nåde betyr at vi lever et liv som er for noe og noen større enn oss selv

***
en serie skrevet om nåde finner her

For ingen ting er umulig for Gud. (Luk. 1:37)

Dagens stykke handler om den taushet og stillhet som kan oppstå i våre liv når vi tviler på de ord Gud på en spesiell måte gir oss. Presten Sakarja er langt oppe i årene og det er nå hans tur til å tjenestegjøre. Han får besøk av engelen Gabriel som sier at han og Elisabeth sin bønn er hørt og at de skal få en sønn som skal være stor for Herren. Men… Sakarja tviler på hva Gabriel sier og får så beskjed om at fordi han tvilte vil han være stum til hva som er sagt skjer (Luk. 1:20).

Jeg har mange ganger forundret meg over dette da Sakarja omtales i veldig positive ordlag. Vi vet at siden han skrives så godt om er han en nådens og kjærlighetens mann som kjenner Guds hjerte og lever for å behage Gud og hjelpe mennesker. Han må også ha en veldig god kjennskap til Guds ord og løfter da han er tross alt prest. Og denne mannen tviler på engelens ord, det er liksom for fantastisk til å tro…

Noen måneder senere får Maria også besøk og beskjed om at hun skal bære fram et barn, men den unge jenta sin reaksjon er helt annerledes. ‘Jeg forstår ikke hvordan, men hva Herren sier vil jeg gjøre’, er hennes respons. Så pakker hun sekken og reiser på besøk til Elisabeth. Og der skjer det at de har en herlig åndsfylt utveksling av ord og pris! Elisabeth får åpenbaring om at Maria bærer på frelseren og hun opplever at barnet i egen mage sparker til. Maria bryter ut i pris og lovsang. De to kvinnene tror, de forstår nok ikke alt, men de tror og gleder seg over alt det store Gud gjør i dem og deres liv.

Og så ser jeg for meg at Sakarja sitter der og følger med på alt som skjer. Det må være litt merkelig, for han skulle jo være troens mann. Der sitter han og ser og hører på de to kvinnene som høylytt priser Herren og snakker om hans storhet, og det eneste svaret han kan gi hvis de sier: «Er ikke Gud god Sakarja?», er en: «Hmmpphh»

Hva vi ser i historien er at når Gud kommer til oss med ord og løfter på en spesiell måte, gjør vi lurt i å akseptere dem som sanne selv om vi ikke forstår. Vi må huske at for Gud er ingen ting umulig og sier han noe, vil han også gjennomføre det. Sakarja opplevde at det ble en litt vanskelig og tungvin tid da han ble bragt til taushet fordi han tvilte. Men husk at selv om han tvilte, så lot Gud det skje som han hadde sagt! Gud trekker ikke sitt løfte tilbake selv om vi tviler, men tenk hvor mye bedre å kunne prise Herren høylytt mens vi venter på at løftet skal bæres og fødes fram! Heller det enn å gå tause rundt og fra sidelinen se på at andre jubler og fryder seg over Herrens godhet, nåde og storhet.

Vi kan bli for satt og snusfornuftige selv om vi har kjent og tjent Gud i mange år, vi glemmer litt ut at Gud er over alt og alle og at ingen ting er umulig for ham. La oss ta Maria overgivelse og tro som forbilde og huske Sakarjas tvil som en advarsel

***
postet tidligere, bl.a. desember 2014
Dagens gave i adventskalenderen «hvorfor ikke?» finner du ut mer om ved å trykke HER

Mens vi pakket guttenes julegaver ble det endel frustrasjon fordi de fant ut at det var ikke bare enkelt å få krøller på båndet, men det ble også stor glede de gangene de fikk det til. En ting vi fant ut var: Det røde båndet var enklere å få krøll på enn det som var gullfarga. De gjorde det samme, men med det ene båndet var det håpløst, mens med det andre funket det. Tenk om vi hadde funnet ut litt tidligere at det var enklere med det røde enn det gullfarga? Da hadde vi sluppet frustrasjonen de ti første pakkene førte med seg…

Jeg kjenner meg faktisk utrolig godt igjen i dette, jeg går gjennom hverdagen og gjør så godt jeg kan og gir mitt beste, men det virker som om alt skjer for stengte dører og lukkede ører. Det føles som om hva jeg er og gir faller dødt til jorda, det bringer ingenting tilbake…

Så kommer det plutselig en dag innimellom der alt plutselig går på skinner. Jeg gjør akkurat det samme som før, men plutselig får jeg innpass med ordene mine, plutselig når omsorgen et hjerte, plutselig er det som om alt er riktig og akkurat som det er ment å være. Det bringer en dyp tilfredsstillese og glede som øker takknemligheten til Gud for at jeg får være en del av hans nådefulle og omsorgsfulle plan.

Men jeg vet aldri når de dagene og stundene kommer, jeg vet aldri når jeg møter de menneskene, det skjer bare plutselig- akkurat som da guttene plutselig oppdaget at det eneste de trengte å gjøre for å mestre båndkrølling, var å bytte bånd. Bare sånn helt plutselig er alt greit og enkelt.

Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. (1.kor. 3:7-9)

Hvorfor jeg skriver dette? Fordi vi alle møter mennesker vi føler vi ikke når inn til. Vi ønsker å vise omsorg, men det treffer ikke hjertene. Vi ønsker å gi gode ord, men de preller av. De varme klemmene avvises og det er bare vanskelig å vise at vi bryr oss og vil godt.Når vi møter disse menneskene er det viktig at vi ikke gir opp å gjøre godt. Det er nødvendigvis ikke hva vi gjør og sier som er «galt» det er bare det at dette mennesket ikke er klar- er villig- til å ta imot hva vi ønsker å gi. Om en ikke vil, så prøver vi med neste, og neste og neste og… plutselig så møter vi et menneske som tar til seg både varme klemmer, gode ord og omsorg.

Og til og med i de tilfeller der vi føler vi møter stengte hjerter og dører, vil Gud la den omsorg og nåde vi deler virke i dette mennesket. Kanskje er det nettopp litt vanning av et hardt hjerte som må til for at dette mennesket litt senere kan ta imot mer?

Føler du som meg at ofte så kommer det du sier og gjør til kort, at du når ikke menneskene? Ikke gi opp. Fortsett å gjøre godt. Ditt (og mitt) ansvar er å leve liv i lydighet til Guds ord og å dele den nåde vi selv er møtt med, og så er det faktisk Guds ansvar- og ikke vårt- å ta seg av resten.

***
Dagens gave i kalenderen på den andre bloggen er en 8pk til-fra lapper, eneste du trenger å gjøre for å delta i trekning er å fylle ut skjema og sende inn innen kl 24

Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd. (Sal. 32:8)

Jeg har fått ei helg med bare en gutt i hus, og det har vært veldig koselig. Vi får snakket på en annen måte enn når begge er her, vi får gjort andre ting og jeg får litt mer hjelp med de hverdagslige gjøremålene. Det har vært noen ganger at det kommer: «Jeg kan det ikke så veldig godt?» og den siste gangen svarte jeg: «Jeg skjønner ikke hvorfor du sier det hele tiden? Du gjør det ikke slik jeg gjør det, men du klarer det jo?» Jeg sier at selv om jeg har gjort ting på en spesiell måte i noen år, så betyr ikke det at det er den eneste riktige måten, det betyr kun at det er den måten som passer meg.

Har du tenkt på at det er litt sånn med vår trosvandring også? Det er liksom ikke ett riktig svar på hvordan det skal være, vi må alle finne vår egen måte å leve ut troen på i hverdagen.

Det er slik fordi vi er forskjellig skrudd sammen, fordi vi er fylt opp med forskjellige svakheter og styrker, fordi vi har forskjellige familier og bekjentskaper, yrker og omstendigheter, omgivelser og aktiviteter. Noen ting er likt, men mye er ulikt, og derfor må den enkelte av oss finne vår egen vei i dette villniset.

Jeg tror ikke at det er så veldig vanskelig som vi vil ha det til, men jeg tror at vi for sjeldent hører at du lever ut din tro i ditt liv på en god måte. At vi ikke bekrefter dette i og ved andre mennesker, gjør at mange føler seg usikker. Og enkelte har dessverre også fått høre at «slik kan du ikke gjøre det, dette er den eneste riktige måten».

Ikke vær så usikker på hvem du er i Herren, ikke vær så usikker på ditt eget liv og på din egen tro. Gud har gitt deg hva du er og har med mening, han visste at dette ville passe deg, tjene hans rike og ære ham. Ja, vi skal finne hjelp og inspirasjon hos andre, men det viktigste vi gjør er å finne vår egen måte å leve ut troslivet på i hverdagen vår, akkurat som gutten min må finne sin (og ikke kopiere min) måte å gjøre hverdagslige sysler på.

***
Dagens kalendergave på den andre bloggen er et heklet og tovet sitteunderlag