Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15:4)

De siste dagene har jeg tenkt litt ekstra mye på ei kjær venninne og noe hun ofte sa: Hver gang jeg har gått igjennom en tung tid eller en utfordring så setter jeg meg ned og spør både Gud og meg selv: Hva kan jeg lære av dette? Jeg ønsker ikke å gå unødvendig mange ganger rundt fjellet (sikter til israelittenes vandring i ørkenen). Hun hadde opplevd mange ganger at andre sa til henne at nå må du glemme fortiden og se fremover, og at når hun gjorde hva hun gjorde, så satt hun fast i hva som hadde vært og glemte hva som er, noe som selvsagt ikke er sant.

Hvis vi aldri tenker over hva vi har vært igjennom og aldri tar tid til å dra lærdom av hva vi opplevde, hvordan skal vi da kunne bli sterkere og kunne handle mer vist og veloverveid neste gang vi havner i en liknende situasjon? Vi må ikke glemme vår egen historie, vi må se på den og dra visdom og lærdom fra den.

Det er menneskelig å ville glemme det vonde fortest mulig og bare glede seg over at det er bedre, men selv om det er menneskelig, så betyr det ikke at det er klokt gjort av oss. Når vi har gått gjennom tider som er tunge er det flere spørsmål vi bør stille oss i etterkant, her er noen få forslag:

• Hva har jeg lært om meg selv? Er det styrker jeg ikke visste om? Svakheter? Har jeg uvaner som jeg fort faller inn i og bruker som trøstehjelp? Er det følelser jeg håndterer bedre/dårligere enn trodd? Hvordan oppfører jeg meg mot andre i tunge tider? Stoler jeg på Gud eller prøver jeg å klare selv?
• Hva har jeg lært om Gud og hans veier? Lar jeg Gud bestemme kursen eller prøver jeg å styre Gud? Hvordan viste Gud seg for meg og hvordan hjalp han meg?

Hvis jeg ser at årsaken til at jeg hadde det tungt er fordi jeg alltid feiler i en spesiell situasjon, er det ikke da lurt av meg å tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og så prøve å finne andre mulige måter å håndtere den situasjonen på neste gang? Hvis jeg aldri tar en selvvurdering vil jeg fortsette å gjøre de samme feilene… og det er ganske dumt av meg å tro at hvis jeg fortsetter å gjøre akkurat den samme tingen (feilen) mange nok ganger, så vil det jo gå bra til slutt. NEI!, jeg må forandre mine veier for at endring og mulighet til å lykkes skal komme! Og for å få en slik forandring til, må jeg se på min egen historie! Og takk Gud, jeg trenger ikke å klare alt selv. Gud er med meg og han vil både vise meg ting, forklare meg ting og forandre ting i meg. Når jeg velger å gå veien sammen med Gud, så vil han hjelpe meg å vokse og modnes i troen og som menneske. Glem ikke din egen historie, la den heller hjelpe deg videre.

Jeg minnes gamle dager, jeg tenker på hele ditt verk, grunner på det dine hender har gjort.
La meg høre om din miskunn om morgenen, jeg setter min lit til deg! Lær meg den veien jeg skal gå, for jeg løfter min sjel til deg.
Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn.
(Sal. 143:5, 8, 10)

Bibelens kostholds- og treningsprinsipper er ikke gått ut på dato, de er fortsatt like gyldige, like effektive og like helsebringende som tidligere. Mens verden ser på det fysiske som viktigst, så ser Gud på vårt indre menneske som viktigst, og også denne delen av oss trenger godt stell for å trives, vokse og bli sterkere.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Mat
Ta til deg av Guds Ord, grunn over Jesu offer, Guds nåde og tro hva du leser.

Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Matt. 4:4)

Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.»… Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre… (Joh. 6:33, 35a)

Husk å handle på hva du vet er riktig og å være Guds kanal for å nå andre mennesker med evangeliet, godhet, barmhjertighet, nåde og sannhet.

Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. (Joh. 4:34)

Drikke
Viktig å ta til seg i større mengder! Kilden med levende vann er ikke tørket ut. En berøring av Herren vil fylle sjelen, dekke tørsten og stille både dine og andre behov. Guds Ånd i oss vil både levendegjøre Guds ord og løfter for oss, virkeliggjøre Guds vilje og plan gjennom oss og muliggjøre at vi lever liv til Guds ære og andres beste.

(Jesus svarte)  Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh. 4:14)

Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. (Joh. 6:35)

Trening
Vi har endel muskelgrupper som stadig trenger å brukes for både vedlikeholdet sin del, men også for å bli sterkere slik at de, ved Guds hjelp, kan overvinne de svakere sidene våre. Her er noen få:
Giverhjertet må styrkes gjennom å ta inn over oss at andre har behov vi kan dekke, så må vi handle på dem.
Omsorgsmusklene må stadig brukes gjennom at vi ser andre og tar inn over oss deres situasjon og behov, ber Gud gi oss kjærlighet, barmhjertighet og medfølelse for dem- og viktig, viktig: Rekker ut åpne armer mot andre (eller bretter opp ermene og tar ett tak hvis det er det nødvendige).
Trosstyrken må vi ikke glemme, her står mye og faller på oss selv og vårt valg. Velger vi å tro selv om det virker umulig ut menneskelig sett? Tro er en gave gitt av Herren, som alt annet godt, men hva nytte er det i en gave hvis den ikke brukes?
Ydmykhet kan faktisk også oppøves. Sann ydmykhet er ikke å tenke mindre om seg selv, men å tenke mindre på seg selv. Vi må velge å sette andre foran oss selv og gjennom det styrker vi dette viktige karaktertrekket

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Pet. 4:10-11)

Da vil jeg ønske alle lesere ei velsigna god helg, så møtes vi igjen til mandag, litt sterkere enn i dag 😉

De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal. 126:5-6)

Det første verset blir mange ganger brukt om å bære tårevåte bønner fram for Gud, men i dag skal vi se på to prinsipper i disse versene og så vise hvordan de kan hjelpe oss å leve trofast i hverdagen når det stormer. Er det ikke det de fleste av oss ønsker? Å leve gode og gudfryktige liv selv når stormen raser rundt oss. Men vi føler ofte at vi ikke klarer det, at vi kommer til kort.

Første prinsipp er at du må så for å kunne høste. Enkelt og greit, er det ikke? Vi vet at det fungerer slik med naturen, men glemmer at det samme gjelder også i våre hverdagsliv. Skal vi kunne høste gode ting i livet vårt, må vi også så ut gode ting.

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:7-9)

Det andre prinsippet er å huske tiden og tider. Vi høster ikke dagen etter vi sår, ting tar tid og det tar ulik tid. Så ser vi også i verset at det snakker om ulike tider og skiftende tider. Som predikeren sier det: Det er en tid for alt.

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, (Fork. 3:1, 4)

Når ting er vanskelig og vi kjenner tårene alltid er rett bak øyelokkene, er det viktig at vi fortsetter å være trofast i vår hverdag. Vi kan grine, men så tørker vi tårene og går og gjør hva vi må, om det er å lage middag, bytte bleie, skrive en oppgave, ta et møte eller hva det er. Vi føler kanskje ikke at vi kan gi vårt beste, men vi skal heller ikke gi mindre. Det er tider vi ikke er på topp, men vi gjør så godt vi kan. Gjennom å gjøre hva vi må på en best mulig måte etter den dagens form, sår vi  inn i både eget liv, i andres liv, i arbeidet, i Guds rike. Uansett hva oppgave det er som ligger foran oss, så kan det gjøres til Guds ære. Det å skifte bleie er like mye en god ting som det å skrive en tale. Paulus minner oss om dette når han sier:

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol. 3:16)

Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære! (1. Kor. 10:31)

Hva enn vi gjør kan vi gjøre det til Guds ære! Om det er å mekke på bilen, å lage middag, å fullføre en arbeidsoppgave, å lese lekser, å komme seg opp av senga og stelle seg, å ta vare på familien, praktiske gjøremål og alt annet. Alt vi gjør, ikke bare synlige tjenester i Guds forsamling.

Den tunge tiden vil ta slutt og vi vil etter hvert oppleve at alt arbeidet, tiden og energien vi la ned gjennom den tunge tiden vil bringe en høst.

I Getsemane ber Jesus om at Fars vilje må skje, noe som var helt i tråd med hva han har sagt tidligere, at hans mat var å gjøre Fars vilje. Vi vil gjerne være der vi også, men ofte så er det ikke Guds vilje og vei vi søker når vi ber, men vår egen, Vi ber Gud om å fikse ting på vår måte, etter våre ønsker og når vi synes det passer. Vi ber om at vår vilje må skje og så ønsker vi at Gud skal velsigne våre planer, tanker og veier. Kanskje er det ikke rart at vi tidvis sliter med frustrasjon, motløshet og harde tider som ikke gir seg?

Synes du jeg er litt kvass og hard nå? la meg da si det som det er: Jeg gjør dette jeg også, og jeg sliter faktisk med det akkurat nå. Det er noen ting som er utrolig vanskelig og tungt for tiden, samtidig så ser jeg ikke optimistisk på fremtiden med tanke på funksjonsnivået mitt. Jeg trenger enkelte ting, og jeg vet hva jeg ønsker meg- og det har Gud også fått høre. At jeg er frustrert, fortvilet og kunne trengt ett par ting. Men samtidig så har jeg en kamp inni meg: Er hva jeg føler for det samme som Guds vei og plan for mitt liv? Er hva jeg ønsker og føler jeg trenger hva Gud mener og ser jeg trenger? Jeg er ikke så sikker på at mine tanker og ønsker er helt på linje med Gud sine jeg… men så er jeg heller ikke sikker på at de er motstridende.

Så samtidig som jeg er ærlig om hva jeg føler og tenker, så søker jeg også Gud etter Hans svar på mine problemer og ønsker. Hva er din vei Gud? Hva er dine planer? Gud, form i meg et rent hjerte og en stødig ånd. Gud, hjelp meg å ville din vilje. For hvis hva jeg ønsker ikke er hva Gud ønsker, så trenger jeg hans hjelp til å vende mine tanker og følelser, og den hjelpen vet jeg er tilgjengelig.

For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. (Fil. 2:13)

Hva jeg ønsker mest er Gud, men jeg må også være ærlig om at det raser en kamp inni meg etter å kjenne på gode, enkle og lette dager. På den ene siden ønsker jeg å slippe byrden jeg lever med, men på den andre siden så bærer jeg med glede denne byrden hvis det er med dette liv jeg kan ære, tjene og være mest til glede og nytte for Gud og hans rike. Jeg må stadig legge mine tanker og følelser frem for Gud og be om at Hans vei må bli tydelig for meg, at han former mitt indre til å mer helhjerta omfavne, godta og ønske hans plan for mitt liv. Det er ikke en engangskamp, det er en stadig tilbakevendende kamp som for hver gang den vender tilbake, foregår dypere og dypere ned i hjertet og sjela.

Gud har aldri lovet å gi meg alt jeg ønsker og kunne tenke meg, men han har lovet meg at ber jeg etter Hans vilje så vil jeg få alt jeg ber om. Så da er det store spørsmålet, ber jeg om at min vilje og mine ønsker skal skje eller at Guds vilje og rike skal vinne mer plass i mitt indre og skje i og gjennom meg…

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære. (Joh. 12:24-26)

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

Det er lett for at vi havner i en smule lovisk tenkning når det gjelder å hjelpe, støtte og oppmuntre andre. Det kan fort bli skulle, kunne, burde i stede for fordi du kan. Denne kvelden er ikke hodet mitt der jeg skulle ønske det var, så jeg klarer ikke skrive de to-tre innleggene jeg har lyst til og som jeg kjenner jeg skulle, kunne, burde. Det er så lett å bli motløs og litt deprimert når kropp og hode ikke spiller på lag med hjertet, det er litt lett å bare sette seg ned, gi opp og gjøre ingenting. Men kanskje jeg skulle gjøre det lille jeg kan? Kanskje jeg skulle bruke det lille jeg har? Ikke fordi jeg burde, kunne, skulle, men fordi jeg kan. Fordi at når jeg gjør det jeg kan, så er det godt for meg. Det kan jeg klare. Det vil jeg.

Kanskje er du litt som meg, alt du har lyst til virker litt for stort ut og det føles mer som en byrde enn en glede å tenke på å hjelpe andre? Kanskje du skulle trekke pusten litt og tenke helt praktisk, hva kan du gjøre, og så: Gjør det. Ikke fordi du skulle, kunne, burde, men fordi du kan.

Vi kan dele et smil med andre
Vi kan sende et kort, en sms eller en mail
Vi kan hjelpe med noe praktisk
Vi kan ta ansvar for barnepass
Vi kan gi en liten slant penger
Vi kan gi en klem og ett godt ord
Vi kan gi tid og lyttende ører
Vi kan mye, hvis vi ser på hva vi har i stede for på hva vi kunne ønsker oss.

Hvorfor ikke gjøre noe for andre i dag, ikke fordi du må, men fordi du kan?
Det vil glede deg, det vil glede andre og det vil glede Gud,
og det er ikke så aller verst, er det vel?