I salme 3 v 4 er en linje som er brukt i flere engelske sangtekster; «The Lifter of My Head». Det er ikke helt den samme klangen over den norske «den som løfter mitt hode» sånn ordmessig, men betydningen er like dyp og viktig. Gud er den som løfter vårt hode når dagene er tunge og omstendighetene raser på mange kanter og prøver å overvinne oss.

David skrev disse ordene da han flyktet fra sin egen sønn og i en tid der han opplevde at det var fiender på alle kanter. Det er ikke vanskelig å forstå at han følte på frustrasjon og motløshet, men også denne gangen vender han seg til Gud. Vi vet at David ikke hadde et enkelt liv, det var ofte fiender som var ute etter å ta ham og det var mange som mente at denne gangen vil ikke Gud redde ham. Det var de som stod og så på og ventet at han skulle både feile, falle og bli sviktet av Gud. Om de stod med hånflir vet jeg ikke, men jeg tror de håpet de snart kunne slå seg på brystet og si at det var det vi sa; Gud kunne ikke redde ham fra dette.

Når omstendigheter raser inn som fiender på alle kanter kan vi oppleve at vi synker sammen og blir motløse, men vi trenger å minnes på at Gud er den samme og at for ham er ikke det som skjer oss en overraskelse. Dette er ikke noe som overvelder Gud slik det overvelder oss. Gud er fortsatt «et skjold for oss» og han er fortsatt «vår ære». Gud er den som vi i alle ting kan vende oss til og alltid stole på. Vi kan som David be om hjelp til at våre fiender beseires og vi må minne oss selv om at «frelsen er hos Herren» (Sal.3,9a).

Men du, HERRE, er et skjold for meg,
du er min ære, du løfter mitt hode.

Salme 3,4

Jeg gikk og tenkte på det med å trenge en som løfter vårt hode og det passer så godt i sammenhenger som David skrev om og som vi tidvis opplever. Når livet raser på flere kanter så har vi som mennesker en tendens til å la hodet synke ned. Om vi sliter psykisk så gjør vi det samme, hodet- og blikket- går nedover. Når vi ikke har det helt greit og føler at det meste er for mye, så kikker vi ikke andre like mye i øynene og vi har ofte hodet nedover. Derfor er linjen «den som løfter mitt hodet» så viktig, for den minner meg om at for at jeg skal kunne gå med hodet løftet igjen så trenger jeg at innsiden forvandles. Når Gud løfter vårt hode så er det egentlig ikke en fysisk ting det snakkes om, det snakkes om at vårt indre får oppleve hans nåde, lys og godhet og at vi i det indre blir styrket slik at det igjen vises i det ytre. Et hjerte og sinn som finner nytt mot og lys vil føre til et løftet hode.

Et løftet hode hjelper oss til å se mer enn bare hva som er rett foran egen nese. For noe som virkelig er sant er at når vi synker sammen og senker hodet, så blir vi snevre i våre tanker og vårt fokus blir ofte negativt. Men med Gud på vår side så trenger det ikke å bli værende slik, vi kan vende oss til ham som er et trygt skjold, som er lys og liv, som bringer håp og glede og som alltid vil støtte, verne og berge sine. Han vil alltid være den som løfter vårt hode.

Må Guds nåde og kjærlighet fylle ditt hjerte og må ditt sinn fornyes med visshet om hans trofasthet mot deg, må håpet igjen finne styrke og må Guds løfter brenne som skinnende stjerner på din mørke hverdagshimmel. Må ditt indre fylles med Guds styrke og kraft og må du igjen oppleve at Gud løfter ditt hode. I Jesu dyrebare navn, amen

Det er noen som har spurt hvordan det går og jeg har vært ærlig om at det er ikke greit i det hele tatt. Jeg har forklart kort om omstendigheter, om utslitt kropp, hode og hjerte, men også om takknemlighet over Guds godhet og omsorg for oss, og jeg har også bedt dem om å be for meg. Jeg trenger det, at noen virkelig ber for meg, og det gjør du også.

Og merk deg ordene «virkelig ber» fordi det er det jeg ville sette fingeren på, men før jeg fortsetter: Jeg er selv skyldig i å ikke gjøre det rette, men å heller velge den enkle veien ut.

For noen år siden skrev jeg med mange ulike mennesker på ett par amerikanske nettsteder og avsluttet alltid med «blessings, prayers and bighugs». Når jeg skrev det så pleide jeg alltid å lukke øynene, trekke pusten og ta litt tid til å løfte det mennesket jeg skrev til fram for Gud. Noen ganger ble det kort, mens andre ganger visste jeg enten om behov eller Ånden viste meg ting å be for. En av de karene som fikk den hilsningen noen ganger skrev meg tilbake og spurte om det var en standardhilsen siden jeg alltid skrev det, og jeg svarte at nei, jeg mener det og gjør det hver gang. Fra den dagen ble jeg enda mer bevisst på at det blant kristne er det endel uttrykk som er bunnet i ren høflighet og ikke utav omsorg.

Jeg har skrevet mange ganger over årene at det er stor forskjell på å si Gud velsigne deg og å leve Gud velsigne deg overfor andre. Jeg har ofte reagert på at vi kristne har endel lykkeønskninger for hverandre som vi pakker inn i åndelig drakt for at de skal virke mer kraftfulle og ekte enn de er. «Gud velsigne deg» er en av dem, og den velkjente «Jeg skal be for deg» er en annen. Men når vi sier det, mener vi det virkelig eller bruker vi det mer som en høflighetsfrase og en lykkeønskning? Når vi sier Gud velsigne deg, er vi åpne for at vi kanskje skal si mer enn ordene og også gjøre noe for at det mennesket vi sier det til faktisk opplever det? Når vi sier vi skal be for andre, mener vi at vi går til Gud og med fokusert sinn legger dette mennesket og deres liv fram for Gud eller er det en halvhjertet og kort setning vi sier for å ha «oppfylt» vårt løfte om å be?

Bønn er viktig, mye mer viktig og også mye mer virksomt enn vi har anelse om. Paulus skriver mye i brevene om at han stadig løfter de troende i bønn og også at de må be for ham. Å bli bedt for og å be for andre er et stadig tilbakevendende tema hos Paulus. Peter på sin side opplevde en av gangene han ble tatt til fange at de andre troende samlet seg og ba iherdig for ham. Bønnen er virksom og Gud sender en engel for å sette ham fri. Jakob skriver også om at bønn er virksom og kraftfull (Jak. 5,16b).

Bønn for andre er ikke bare en koselig handling som virker trøstende og støttende, det er et mektig redskap som vi ikke må glemme at vi har. Gjennom bønn kommer vi nær til Gud og når vi legger andre mennesker og deres sak fram for Herren, så hører ham. Gud vil vi skal benytte oss av bønnen og han har sagt at de rettferdiges bønner vil utrette store ting.

Å hjelpe gjennom bønn

Når jeg opplever at mennesker virkelig ber for meg, så blir jeg utrolig rørt og takknemlig, men i de tilfeller jeg merker at det bare sies av høflighet gjør det ikke annet enn å prelle av. Ofte merker vi om mennesker virkelig mener det eller om de sier det for å være høflige eller gi oss hva jeg kaller en liten velsignelses-klask på skuldra. Sann bønn åpner hjerter og himmel, det skaper kontakt mellom Gud og mennesker og det fører Guds herlighet, kraft og kjærlighet inn i menneskers sinn, hjerter og liv. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft, tenker vi på det når vi sier vi skal be for hverandre eller sier vi det for å være høflige og virke åndelige og gode?

Jeg trenger at andre ber for meg, akkurat som at du trenger det, men la oss i det minste være ærlige nok til å ikke si det kun for høflighets skyld, la oss mene det når vi sier det. Sier vi at vi skal be for noen, så la oss gjøre det, og også (denne er mye å gape over for enkelte): Hvis vi ikke holder løftet, la oss innrømme vår skyld overfor den andre og be om tilgivelse.

NB! Beskjed til e-post-lesere i bunnen.
Jeg håper dere alle har hatt en julefeiring med gode stunder. En tid der dere fikk kjenne på fellesskap og varme, på glede og forventning og også puttet litt ekstra med god mat og kos på innsiden. Det var i alle fall en koselig julaften her 🙂

Men jeg våknet til en skikkelig dårlig dag etterpå og den sitter i kropp, tanker og følelser fortsatt. Det er rett og slett ganske kjipt å være meg akkurat nå. Jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd på meg, men jeg tror ikke bare det er jeg som opplever jula slik. Det er gode stunder, men mellom de stundene er dagene og hjertet ganske tungt og trist. Det er mange av oss som opplever dette, akkurat som mange opplever at hver dag er ekstra gledelig og god. Vi er forskjellige med forskjellige liv, og det påvirker disse dagene på en sterk måte.

Her i gården kjenner jeg ekstra på frustrasjonen over hvor dårlig denne sykdommen gjør kroppen og hvor mye den isolerer og bringer ensomhet. Det å ha vært så dårlig i så mange år er ikke enkelt og selv om jeg velger å se lyst på mye, så er det tider som jeg egentlig ikke orker og bare kjenner på det tunge. Men inni mellom det kommer tankene om de hverdagsmirakler som har dukket opp. Når det plutselig kommer en uventet pengegave akkurat den dagen bilen settes ut på verksted, når det kommer noen gode ord fra noen jeg ikke har gjort noe for først og når guttene plutselig smeller til med varme og omsorg. Det er stjerner som lyser opp en mørk nattehimmel. Men helt ærlig, når ting er så tunge og tøffe som nå, er det lite som skal til for å slukke de stjernene. Derfor prøver jeg å holde liv i dem ved å huske den omsorg som gjorde at de kom min vei.

Det kan være mørkt og føles ganske så håpløst ut men tenk at vi har det levende og evige håp boende i vårt hjerte! Jesus er vårt håp og vår fred, han er vår frelser og vår venn, han er vår lege og vår gjenoppretter, han er verdens lys og livets brød og vann. Og han bor ved troen i våre hjerter. Gud, den levende håp, er oss nær også når dager og hjertet er mørkt og tungt.

Det levende håp er i vårt hjerte. Alltid med oss, alltid nær, alltid rede til å gi lys, hjelp, styrke og trøst. Det er ganske så stort å tenke på midt inni mørke tanker og tårer som presser på, når kroppen skriker av smerte og lengter etter fred og hvile, så kan vi rette våre sukk mot han som er vår fred og vår styrke og vi kan finne hvile for våre sjeler. Han er nærmere enn vår egen pust og han både omslutter og fyller oss, han går foran oss og han beskytter vår rygg, han går ved vår side og han bærer oss. Det levende, evige håp som aldri vil forlate oss eller svikte oss. Som bærer i de mørke stunder, som samler våre bønnetårer, som forstår våre tunge sukk og som alltid elsker, alltid er nær og har medlidenhet og barmhjertighet med oss. Vi kan føle oss alene, men vi er aldri alene. Vi kan kjenne på ensomhet, men vi er alltid elsket. Vi kan kjenne på motløshet og håpløshet, men han er alltid vår fred og vårt håp.

Vi er velsignet, også når vi ikke føler det. Akkurat som at vi er elsket, selv om vi ikke merker det. Det levende, evige håp bor i hver enkelt av oss, også deg, ikke glem det, jeg gjør hvertfall mitt beste for å ikke glemme det når dagene er som de er. Må Guds fred, styrke og glede fylle ditt hjerte til overflod.

_____________
Så beskjeden jeg nevnte. Det har i alle år vært slik at jeg har sendt ut hel andakten/innlegget til de som abonnerer. Det blir enkelte tekniske endringer på bloggen fra nyttår av, så etter den tid vil dere bare motta et utdrag (starten av innlegget) og må deretter inn på bloggen for å lese resten. Jeg håper jo at dere fortsetter å følge og lese, men skulle noen ikke ønske å motta disse e-postene mer pga endringene, må dere trykke avmelding i eposten- og jeg takker for følget og ber og håper at du/dere over årene har funnet ord både til oppmuntring, trøst og ettertanke. Må Gud velsigne deg/dere rikelig! ~Cecilie

Når dagen har nådd sitt mørkeste så vil det snu og gå mot lysere tider. Det er ikke noe usikkert rundt det, det er slik Gud har satt det til å skje. Når det er som mørkest kommer vendepunktet som tar oss mot lysere tider.

Dette året treffer 4. søndag i advent på dagen før vintersolverv, eller solsnu som enkelte sier. For meg har det å tenke på dette gjort at jeg ser på både i dag og i morgen som to store håpsdager. I dag tenner vi det fjerde lys og adventsstaken lyser på sitt sterkeste og bryter mørket som ligger rundt i stua. I morgen på formiddagen vil naturen og universet plutselig beveger oss fra årets mørkeste tid mot lysere tider. Mørket brytes og drives mer og mer bort.

Dette året har vært mørkt og vanskelig for mange, men det vil gå mot lysere tider. Det er en sannhet i naturen og det er en sannhet vi som troende også skal bevare i våre hjerter og sinn. Vi kan miste både mot og håp når mørket trenger seg inn på alle kanter, og vi kan glippe Jesus av syne og oppleve at mørket trenger inn i sjelen også, men det betyr ikke at alt håp er ute. Som Gud har satt naturen til å gå mot lysere tider vil han også vende skjebnen i våre hjerter og sinn. Han vil hjelpe oss til å igjen løfte blikket og se at håpet fortsatt skinner og at hans kjærlighet og nåde ikke tar slutt.

Jeg ber om at du til ditt hjerte får ord med lysstreif fra det høye som begynner å bryte ditt mørke. At Guds godhet mot deg- gjennom mennesker- skal tenne en eller flere stjerner på din hverdags mørke himmel, at Guds løfter- i hans ord- skal tenne flere og at etter som dagene kommer så vil du snart ha en hel stjernehimmel i ditt hjerte. En stjernehimmel som minner deg om Guds godhet vist gjennom mennesker og hans løfter om at han alltid er med deg og aldri vil svikte deg. Om du tenker på det som en stjernehimmel av godhet og håpets løfter og ord, eller om du tenker på det som at ett og ett lys tennes på staken og bringer stadig mer lys er opp til deg, bruk det bildet som taler mest til deg- men husk det viktigste: Du er kanskje på et mørkt sted, men de to håpets dager som vi er i nå, minner oss om at Gud ikke lar oss være igjen i mørket, han vil bringe sitt lys, sin sannhet og sin omsorg inn i vårt mørke og gradvis drive det bort.

Snart feirer vi at vår frelser ble født, at himmelen selv inntok vår jord og at Gud kom til oss for å utrette hva vi selv ikke klarte. Immanuel; Gud med oss, også i vårt mørke, også i vår sorg og smerte, for alltid den Gud som elsker oss og som selv kommer oss til redning og hjelp. Må Guds lys bryte ditt mørke og må en hel stjernehimmel av godhet, gode ord og gudgitte løfter fylle opp ditt sinn og ditt hjerte. Du er dyrebar, kjære søster, kjære bror. Du er elsket og ikke glemt eller forlatt. Du er.