Andakt

av

Stol på den treninga du har

Noen ganger skjer ting så plutselig at vi egentlig ikke får tid til å tenke over hvordan vi skal håndtere ting. Om det er stormer som kommer kastende på oss eller muligheter som åpner seg opp for oss, de er der så raskt at vi bare må handle. Vi har ikke alltid tid til å vurdere situasjonen, vi er bare plutselig i den.

Det er nok mange flere enn meg som satt å så fotball i går kveld og lot seg imponere over innsatsen til gutta på nødlandslaget. Det ble ikke den seier man håpet på, men for en imponerende innsats! Det jeg bet meg merke i var at alle stod på, at alle gikk på og at de ikke var tilbaketrukne og reserverte. De gav alt, og det imponerer. Det var ikke lang tid de fikk til å bestemme seg på da de fikk forespørsel om å stille og de fikk kun en liten treningsøkt sammen før fløyta blåste, plutselig var de bare der.

Jeg kunne ikke unngå å tenke hvor annerledes ting ville vært om vi som kristne stod på med samme iherdighet og kampvilje som ‘gutta våres’ når vi plutselig kastes inn i ting. De hadde god trening og de var utrustet for dette, men de var egentlig ikke klare. Likevel hev de seg rundt og gav sitt beste. Vi glemmer ofte at det gudslivet vi har hatt før en storm eller mulighet melder seg er vår trening, det er vår forberedelse for hva vi plutselig er midt oppi. Når vi er der trenger vi ikke begynne å tvile på alt mulig rart, vi kan stole på at vi har hva som trengs av kunnskap og tro og vi kan gå på.

Etter kampen på pressekonferansen ble det gitt skryt av lederteamet som hele veien endret taktikk etter hva som skjedde på banen og med spillerne, de justerte hvor det var behov. Og dette er noe vi kan stole på at Gud vil gjøre for oss også. Når vi står i kampen eller i det nye, så gjør vi hva vi kan og samtidig stoler på at Gud gir de råd og de rettledninger vi trenger for å klare bedre. Vi er kanskje alene oppi det som skjer, men vi er likevel ikke alene, Gud er ikke bare ved vår side, han er også vår leder, vår styrke, vår hjelper, vår støtte, vår rådgiver og alt vi trenger for å stå støtt i stormen eller for å mestre de nye mulighetene godt.

Gjetergutten David blir av far sin sendt til leiren der noen av brødrene er som soldater for kong Saul. Han skal egentlig bare levere litt mat og sjekke inn på storebrødrene, men plutselig får han høre at en filister håner Gud og Guds folk. Dette faller ikke i god jord hos David og når ingen andre våger å stå opp for Guds navn og ære, så melder han seg. De som er rundt vil enten få han fra det fordi de tror han ikke klarer eller bare vil skryte av seg selv eller de vil gi ham utstyr og utrustning som ikke er tilpasset ham. David står imot alt dette, han holder fast ved at han gjør det for Gud og at han ikke kan bruke andres utrustning men må stole på den trening han har fått som gjeter. Som gjetergutt har han måtte håndtere ville og farlige dyr og han har også lært at Gud er trofast og god og vil hjelpe sine. Han stoler på den trening han har fått, og på den Gud han står opp for. Han går som han er, i den styrke han har, bestemt på å gi sitt beste, resultatet legger han i Guds hånd.

Gud er trofast også når vi plutselig er oppi noe vi ikke forutså skulle komme. Vi må være villige til å ta kampen eller mulighetene som kommer og stole både på den trening vi har med oss og at Gud vil være med oss uansett. Gutta våre hentet hjem en veldig akseptabel uavgjort, David tok en overlegen seier med seg hjem.

Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.
Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp.

Sal. 46,2-3

 Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!

Dom. 6,14

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

Jos. 1,9
av

Fra minus til pluss

På det ene kjøkkenskapet henger pliktlista til guttene. Den har dagens bokstav og aktuell dato og så ei kolonne der det føres inn minus eller pluss avhengig av om det er blitt gjort eller ikke. Enkelt system, men funker. Noen ganger får de mulighet til å gjøre noe ekstra for å endre en minus til pluss, andre ganger gjør jeg det fordi de har vært ekstra hjelpsomme. Og det har jeg tenkt litt over de siste ukene, det å gå fra minus til pluss.

Jesus krevde ikke annet av oss enn at vi skulle tro for at vår minus gikk til pluss innfor Gud. Ved å akseptere og omfavne Jesu verk ble vi plutselig forsonet med Gud og det uten at vi gjorde annet enn å tro. Vi har nå et rett forhold med Gud.

I forhold til andre mennesker er det derimot ikke like enkelt, vi har en lei tendens til å holde fast på skuffelser og annet, og bitterhet og motvilje er ikke fremmed for noen av oss. Vi fører ei mental liste over alle de minus mennesker har påført oss, og sjeldent er det rom for å endre minus til pluss. Skulle andre, som har såret og skuffet oss, gjøre noe godt som egentlig hadde fortjent flere minus til pluss, får de dem sjeldent likevel, for vi holder på vår minus.

Vi holder fast på vår minus, det er faktisk vi selv som holder fast på vår rett til å være skuffet og såret. Det er vi selv som holder fast på den smerte det er at relasjonen oss mellom ikke er god. Ved å ikke ville tilgi skader vi ikke bare forholdet til det mennesket det gjelder, vi fortsetter å skade og såre vårt eget indre og etter hvert vil det også skape avstand mellom oss og Gud. Vi kan velge å bli helbredet fra de indre sår som ble påført oss, men det betyr også at vi må velge å tilgi. Holder vi fast på vår rett til å være såret og skuffet, så avviser vi å bli trøstet, helbredet og gjenopprettet i vårt indre menneske.

Nå tar jeg litt vel kraftig i, er det sikkert noen som mener, for jeg vet jo ikke hva det andre mennesket sa og gjorde mot deg. Hadde jeg visst det så hadde jeg forstått at du tviholder på retten til å være såret og skuffet. Vet du, jeg har måtte ta noen beintøffe avgjørelser om å velge helbredelse av mitt indre jeg også, så jeg vet at det er ikke enkelt. For meg har det avgjørende alltid vært at jeg ønsker å leve gudfryktig og i samsvar med Guds ord, og derfor har jeg valgt å ville tilgi, ville bli helbredet, ville leve likedannet Kristus. Det er ikke enkelt, men det bringer mye mer glede og legedom enn hvis jeg hadde holdt fast på sårethet og skuffelse og latt bitterhet blitt fast følgesvenn.

Å velge tilgivelsens vei er menneskelig sett dumskap, men det er Guds vei. Fader vår har linjen: «tilgi oss, slik vi tilgir våre skyldnere» og det er også andre steder nevnt at vi skal tilgi, og det kreves faktisk ikke at den andre skal komme å be om tilgivelse før vi tilgir (dette er mer kjødet vårt som gir oss unnskyldning til å holde fast på uretten). Vi skal tilgi slik Gud tilga oss, uten krav og uten at den andre nødvendigvis har vist seg tilgivelse verdig, vi skal rett og slett velge nåden.

Det er ikke enkelt og det krever at vi klynger oss til Gud for hjelp og indre forvandling. I oss selv er det mange ting vi ikke makter å tilgi, men velger vi å gå Guds vei så vil også Gud ved sin Ånd gi oss den hjelp vi trenger. Vi vil oppleve trøst og helbredelse, vi vil oppleve at lyset igjen skinner inn i hjertet, vi vil oppleve at bitterhet og motvilje forsvinner og vi vil oppleve en nyvunnet frihet både i vårt indre og i vårt forhold til det andre mennesket.

Men valget er vårt, vil vi velge tilgivelse? Vil vi la minus bli til pluss uten å kreve noe for det? Gud gjorde det mot oss, vil vi følge hans eksempel eller vil vi tviholde på vår rett til å være skuffet og med det hindre den helbredelse og trøst Gud har tilgjengelig for oss?

Vanskelige spørsmål og valg, jeg vet, derfor vil jeg bare gi en liten påminnelse til slutt. Å tilgi andre betyr ikke at vi trenger å slippe dem tett inn på oss i livet igjen og det betyr heller ikke at tillit er gjenopprettet. MEN, tilgivelse frir oss fra de lenker som holder vårt eget indre nede og tilbake.

For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.

Matt. 6,14-15
av

Knuser vi Guds hjerte?

På vei hjem etter å ha levert eldstegutt på utegruppe ble jeg tenkendes over en ting som gjorde skikkelig vondt: Knuser vi Guds hjerte? var tanken som plutselig traff meg og som jobbet i meg. Da ordene kom så var det også en linje i Bibelen som kom for meg, «men dere ville ikke».

Yngstemann er 15 og det er en alder med friere tøyler og som også gir utfordringer som tidligere ikke var aktuelle. Det har vært ett par episoder de siste månedene som har gjort at jeg har vært usikker på om jeg kunne stole på ham, men fordi han til normalt er veldig ordentlig av seg, så har jeg valgt å tro på hva han har fortalt meg. Jeg har sagt at hvis du lurer meg i smått, kan det være vanskelig å stole på deg i slike større ting, men jeg velger å tro på hva du sier. Det gode er at det i ettertid er kommet bekreftelser på at guttungen fortalte meg sannheten. Han viste seg tilliten verdig. Men, hvis jeg hadde valgt å ikke tro på ham, hvordan tror du han hadde opplevd og oppfattet det?

Hva jeg tenkte over mens jeg kjørte hjem er hvordan opplever Gud det når vi ikke stoler på ham? Han har alltid vært trofast mot oss, han har alltid fortalt oss sannheten, han har alltid elsket oss og tar oss alltid tilbake når vi vandrer bort fra ham. Likevel sitter vi ofte der og lurer på om Gud virkelig er til å stole på.

Når dagene blir vanskelige og vi ikke ser eller merker at Gud er nær så begynner vi å tvile på hans kjærlighet. Når vi fortsatt kjenner på skam og skyld, selv om vi har bedt om tilgivelse, så tviler vi på at vi virkelig er tilgitt. Når vi må stå lenger i kampen enn vi liker, så lurer vi på om Gud har forlatt oss. Når vi ikke får ord fra himmelen så tror vi Gud ikke bryr seg på ordentlig. Vi tviler- oftere enn vi liker å innrømme- på at Gud er den han sier han er, at han elsker oss mer enn vi kan forstå, at han har kontroll og oversikt og at uansett hva vi må gå igjennom, så vil han være ved vår side og være vår styrke og vårt vern, vår frelser og befrier, vår kraft og vår visdom, vår trøster og vår sang.

Hvordan opplever Gud det når vi ikke stoler på ham med våre liv og med vår hverdag? Knuser vi hans hjerte?

Jeg skal ikke si verken eller, men jeg vet at Gud igjen og igjen strakte ut sine hender til Israelsfolket og ønsket å hjelpe dem. De var ikke alltid veldig flinke til å stole på Gud og velge hans veier. Det er flere ganger når jeg har lest at jeg føler at ordene «dere ville ikke» er som et tungt, trist og hjertedypt sukk fra en far som ikke vil annet enn å elske, hjelpe og støtte sine barn. For meg ligger det en dyp sorg og frustrasjon i de ordene… akkurat som jeg ville kjent på hvis mine gutter konstant gikk og tvilte på meg, min kjærlighet til dem og mitt ønske og min vilje til å hjelpe og støtte dem gjennom alt (og Gud er perfekt far, jeg er ganske skrantende mamma).

Gud kan stoles på, også når vi ikke ser eller forstår, men vil vi?

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke.

Jes. 30,15

***
Mens jeg tenkte kom jeg på at jeg hadde brukt den linjen i et tidligere innlegg (som viste seg å være maaange år siden), det er HER

av

Båret av de evige armer

Jeg stod og tømte pastaen i dørslaget som stod nedi vasken og kom til å tenke på den gangen for mange år siden da utbruddet: Tømmer du spagettien i vasken? kom fra minstemann som satt ved bordet og kikket på meg. Jeg sa ikke noe til ham, bare smilte og løftet opp dørslaget. Han hadde ikke sett at det stod der og dermed trodde han jeg tømte halve middagen i vasken.

Vi ser og merker ikke alltid at Gud er med oss. Vi føler han er langt borte, at han er stille og at de råd vi lengter etter ikke kommer, men vi er trygge. Vi vil ikke alltid merke at Gud er tilstede i våre liv. men vi kan alltid hvile i vissheten og tryggheten om at han er. Også når vi ikke merker det er vi båret av de evige armer. Gud er trofast og barmhjertig mot oss og hans nåde og kjærlighet tar ikke slutt. Han er med oss gjennom alle slags dager og alle slags stunder, både de gode og lette og de tunge og mørke.

Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger.

Jes. 46,5
av

Hvilken vei tipper vi andres vektskål?

Når mennesker er slitne, under press eller opplever sorg og annet er det utrolig lite som skal til for å tippe den indre vektskåla vi har mot enten godt eller vondt. Det skal ikke alltid mer enn en liten setning, en melding eller en feil eller god reaksjon til for at vi kjenner tårene presse på. Spørsmålet er, hvilke tårer presser på? De som er fulle av smerte, sorg og frustrasjon eller de som er fylt med takknemlighet, styrke og godhet?

Vi vet ikke hva som skjuler seg bak andres smil, kanskje er det en hverdag som ville fått oss til å gi opp eller kanskje er det en hverdag fylt med smerter og sorg. Ingen av oss går rundt og viser hvordan vi egentlig har det, og det må vi huske i forhold til andre også.

I går lest jeg gjennom noen kapitler i romerbrevet og som vanlig ble det stoppet opp ved enkelte avsnitt, det ene er avsnittet i kap. 12, vers 9-15.
La kjærligheten være oppriktig,
hold dere til det gode,
elsk hverandre inderlig som søsken,
vær med OG hjelp de hellige som lider nød,
legg vinn på gjestfrihet,
gled dere med de glade og
gråt med dem som gråter
er noen av oppfordringene vi får. Vi oppfordres rett og slett til å vise Kristi sinnelag mot andre mennesker.

Livet er beintøft inni mellom, det vet vi alle. Tenker vi etter så vet vi også at i slike stunder balanserer vi på en knivsegg og det skal utrolig lite til for at vektskåla tipper totalt mot godt eller vondt.

Vi trenger ikke møte mennesker for å være med på å gi dem gode ord og opplevelse, omsorg og omtanke kan deles på annet vis også. Så min oppfordring til deg og meg for i dag og fagene foran er å tenke over hvilken vei får vi vektskåla til å tippe i andre mennesker og også; gjør noe for at den skal tippe riktig vei. Gi noen gode ord, en håndsrekning eller annet, men vi må vise at vi bryr oss på ordentlig.

*****
Hjelpeprosjektet «en hjelpende hånd» pågår på den andre bloggen, hovedsiden med aktuell info og lenker finner du HER.