På det ene kjøkkenskapet henger pliktlista til guttene. Den har dagens bokstav og aktuell dato og så ei kolonne der det føres inn minus eller pluss avhengig av om det er blitt gjort eller ikke. Enkelt system, men funker. Noen ganger får de mulighet til å gjøre noe ekstra for å endre en minus til pluss, andre ganger gjør jeg det fordi de har vært ekstra hjelpsomme. Og det har jeg tenkt litt over de siste ukene, det å gå fra minus til pluss.

Jesus krevde ikke annet av oss enn at vi skulle tro for at vår minus gikk til pluss innfor Gud. Ved å akseptere og omfavne Jesu verk ble vi plutselig forsonet med Gud og det uten at vi gjorde annet enn å tro. Vi har nå et rett forhold med Gud.

I forhold til andre mennesker er det derimot ikke like enkelt, vi har en lei tendens til å holde fast på skuffelser og annet, og bitterhet og motvilje er ikke fremmed for noen av oss. Vi fører ei mental liste over alle de minus mennesker har påført oss, og sjeldent er det rom for å endre minus til pluss. Skulle andre, som har såret og skuffet oss, gjøre noe godt som egentlig hadde fortjent flere minus til pluss, får de dem sjeldent likevel, for vi holder på vår minus.

Vi holder fast på vår minus, det er faktisk vi selv som holder fast på vår rett til å være skuffet og såret. Det er vi selv som holder fast på den smerte det er at relasjonen oss mellom ikke er god. Ved å ikke ville tilgi skader vi ikke bare forholdet til det mennesket det gjelder, vi fortsetter å skade og såre vårt eget indre og etter hvert vil det også skape avstand mellom oss og Gud. Vi kan velge å bli helbredet fra de indre sår som ble påført oss, men det betyr også at vi må velge å tilgi. Holder vi fast på vår rett til å være såret og skuffet, så avviser vi å bli trøstet, helbredet og gjenopprettet i vårt indre menneske.

Nå tar jeg litt vel kraftig i, er det sikkert noen som mener, for jeg vet jo ikke hva det andre mennesket sa og gjorde mot deg. Hadde jeg visst det så hadde jeg forstått at du tviholder på retten til å være såret og skuffet. Vet du, jeg har måtte ta noen beintøffe avgjørelser om å velge helbredelse av mitt indre jeg også, så jeg vet at det er ikke enkelt. For meg har det avgjørende alltid vært at jeg ønsker å leve gudfryktig og i samsvar med Guds ord, og derfor har jeg valgt å ville tilgi, ville bli helbredet, ville leve likedannet Kristus. Det er ikke enkelt, men det bringer mye mer glede og legedom enn hvis jeg hadde holdt fast på sårethet og skuffelse og latt bitterhet blitt fast følgesvenn.

Å velge tilgivelsens vei er menneskelig sett dumskap, men det er Guds vei. Fader vår har linjen: «tilgi oss, slik vi tilgir våre skyldnere» og det er også andre steder nevnt at vi skal tilgi, og det kreves faktisk ikke at den andre skal komme å be om tilgivelse før vi tilgir (dette er mer kjødet vårt som gir oss unnskyldning til å holde fast på uretten). Vi skal tilgi slik Gud tilga oss, uten krav og uten at den andre nødvendigvis har vist seg tilgivelse verdig, vi skal rett og slett velge nåden.

Det er ikke enkelt og det krever at vi klynger oss til Gud for hjelp og indre forvandling. I oss selv er det mange ting vi ikke makter å tilgi, men velger vi å gå Guds vei så vil også Gud ved sin Ånd gi oss den hjelp vi trenger. Vi vil oppleve trøst og helbredelse, vi vil oppleve at lyset igjen skinner inn i hjertet, vi vil oppleve at bitterhet og motvilje forsvinner og vi vil oppleve en nyvunnet frihet både i vårt indre og i vårt forhold til det andre mennesket.

Men valget er vårt, vil vi velge tilgivelse? Vil vi la minus bli til pluss uten å kreve noe for det? Gud gjorde det mot oss, vil vi følge hans eksempel eller vil vi tviholde på vår rett til å være skuffet og med det hindre den helbredelse og trøst Gud har tilgjengelig for oss?

Vanskelige spørsmål og valg, jeg vet, derfor vil jeg bare gi en liten påminnelse til slutt. Å tilgi andre betyr ikke at vi trenger å slippe dem tett inn på oss i livet igjen og det betyr heller ikke at tillit er gjenopprettet. MEN, tilgivelse frir oss fra de lenker som holder vårt eget indre nede og tilbake.

For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.

Matt. 6,14-15