tilgivelse

av

Tilgivelse er veien til frihet

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv.

Gal. 5,13-14

Tilgivelse er et av de tema som er vanskelig og sårt, samtidig som det er kjernen i det kristne budskap. Vi lengter etter tilgivelse, men er ofte strenge med å gi det ut. Gud er tydelig på at vi skal tilgi dem som gjør oss vondt og dette opplever mange som et for hardt bud. Hvordan kan Gud kreve at vi skal tilgi hva andre gjorde mot oss når det var så stygt, fælt og vondt? Fordi han gjorde det mot oss. Jesus kom da vi var fiender, han åpnet veien for motstandere slik at de kunne bli familie. Den tilgivelse vi sårt lengter etter gjorde han klar lenge før vi kjente på ønsket om å oppleve det. Derfor sier Gud vi skal tilgi, fordi tilgivelse er en like naturlig del av Gud som hans kjærlighet og rettferdighet.

Når vi velger å holde fast på det vonde og onde mennesker har gjort mot oss så stenger vi oss selv opp. Vi lukker inne sinne og bitterhet og vi begynner å formes etter det. Det er ikke bare vi som lider fordi vi velger bitterhet framfor tilgivelse, men også vårt forhold til Gud og til alle mennesker rundt oss. Ja til og med hvordan vi ser på verden og på muligheter farges av det. Tilgivelse er ikke valgfritt for dem som ønsker å følge Jesus, det er en del av hva vi har sagt ja til. Slik Gud tilga oss da vi var syndere og motstandere skal vi tilgi dem som gjør ondt mot oss.

Da Jesus led, sonet straffen og åpnet veien til Far for oss alle så visste han at ikke alle ville ta imot den tilgivelse som han tilveiebragte, men han ordnet opp likevel. Og det er noe vi skal huske, selv om vi tilgir så betyr nødvendigvis ikke det at vi kommer inn i et riktig og godt forhold til mennesker igjen. Ikke alle vil bli tilgitt og mange mener at det ikke er noe de trenger tilgivelse for. Som mennesker ikke alltid ønsker, søker eller ser at de trenger Guds tilgivelse, så vil mange ikke oppfatte at de trenger menneskers heller. Men det er deres valg, det endrer ikke det faktum at vi skal tilgi.

Når vi tilgir så er det vi som blir satt fri fra det fangenskap vi har ført oss selv inn i ved å holde fast på vondt, bitterhet, selvmedlidenhet og selvrettferdighet. Tilgivelse bryter de lenker vi har snurret rundt sjelen vår og det løsner bitterhetens anker slik at det ikke fortsetter å dra oss ned i mørket. Tilgivelse bringer frihet for sjelen, frihet i forhold til Gud, frihet i forhold til andre mennesker. Frihet.

tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere ber vi i Fadervår (Matt.6,12). Hva betyr det egentlig? Betyr det at vi må tilgi først før Gud tilgir? Må vi gjøre oss fortjent til Guds tilgivelse? Og hvis det er tilfelle, kan ikke vi da kreve av andre at de angrer og ber om tilgivelse før vi gir det?

Hvis du ber Fadervår fordi Gud er din Far, har ikke du da allerede opplevd Guds tilgivelse? Når Gud sier vi må tilgi for å oppleve det samme, så er det ikke fordi vi må gjøre oss fortjent til videre tilgivelse, men fordi vi skal leve i den nåde og tilgivelse vi selv mottok først fra Gud. Han tilgav først da han tok syndeskylden av oss og vi ble tatt over fra mørket til lyset, nå er det vårt ansvar å leve i den nåde vi har fått og erfarer, og en del av det er å leve i tilgivelse. Vi skal leve i lyset, i den frihet Kristus kalte oss inn i, og derfor kan vi ikke stenge vårt hjerte overfor andre fordi vi har opplevd urett. Guds barn skal gi videre hva de selv har mottatt uten å kreve «betaling» for det, vi skal gi videre hva vi selv mottok av bare nåde. Og takk Gud, vi trenger ikke å klare det ved å stramme opp menneskenaturen, vi kan søke Gud om hjelp og styrke, om helbredelse og nåde til å klare det i hans kraft. Gud vil hjelpe oss gjennom at vi likedannes Kristus, og når vi velger å ta valg som å tilgi selv når det føles vanskelig ut, så kan vi stole på at Gud vil hjelpe oss å leve i lydighet mot hans ord og bud.

av

Fra minus til pluss

På det ene kjøkkenskapet henger pliktlista til guttene. Den har dagens bokstav og aktuell dato og så ei kolonne der det føres inn minus eller pluss avhengig av om det er blitt gjort eller ikke. Enkelt system, men funker. Noen ganger får de mulighet til å gjøre noe ekstra for å endre en minus til pluss, andre ganger gjør jeg det fordi de har vært ekstra hjelpsomme. Og det har jeg tenkt litt over de siste ukene, det å gå fra minus til pluss.

Jesus krevde ikke annet av oss enn at vi skulle tro for at vår minus gikk til pluss innfor Gud. Ved å akseptere og omfavne Jesu verk ble vi plutselig forsonet med Gud og det uten at vi gjorde annet enn å tro. Vi har nå et rett forhold med Gud.

I forhold til andre mennesker er det derimot ikke like enkelt, vi har en lei tendens til å holde fast på skuffelser og annet, og bitterhet og motvilje er ikke fremmed for noen av oss. Vi fører ei mental liste over alle de minus mennesker har påført oss, og sjeldent er det rom for å endre minus til pluss. Skulle andre, som har såret og skuffet oss, gjøre noe godt som egentlig hadde fortjent flere minus til pluss, får de dem sjeldent likevel, for vi holder på vår minus.

Vi holder fast på vår minus, det er faktisk vi selv som holder fast på vår rett til å være skuffet og såret. Det er vi selv som holder fast på den smerte det er at relasjonen oss mellom ikke er god. Ved å ikke ville tilgi skader vi ikke bare forholdet til det mennesket det gjelder, vi fortsetter å skade og såre vårt eget indre og etter hvert vil det også skape avstand mellom oss og Gud. Vi kan velge å bli helbredet fra de indre sår som ble påført oss, men det betyr også at vi må velge å tilgi. Holder vi fast på vår rett til å være såret og skuffet, så avviser vi å bli trøstet, helbredet og gjenopprettet i vårt indre menneske.

Nå tar jeg litt vel kraftig i, er det sikkert noen som mener, for jeg vet jo ikke hva det andre mennesket sa og gjorde mot deg. Hadde jeg visst det så hadde jeg forstått at du tviholder på retten til å være såret og skuffet. Vet du, jeg har måtte ta noen beintøffe avgjørelser om å velge helbredelse av mitt indre jeg også, så jeg vet at det er ikke enkelt. For meg har det avgjørende alltid vært at jeg ønsker å leve gudfryktig og i samsvar med Guds ord, og derfor har jeg valgt å ville tilgi, ville bli helbredet, ville leve likedannet Kristus. Det er ikke enkelt, men det bringer mye mer glede og legedom enn hvis jeg hadde holdt fast på sårethet og skuffelse og latt bitterhet blitt fast følgesvenn.

Å velge tilgivelsens vei er menneskelig sett dumskap, men det er Guds vei. Fader vår har linjen: «tilgi oss, slik vi tilgir våre skyldnere» og det er også andre steder nevnt at vi skal tilgi, og det kreves faktisk ikke at den andre skal komme å be om tilgivelse før vi tilgir (dette er mer kjødet vårt som gir oss unnskyldning til å holde fast på uretten). Vi skal tilgi slik Gud tilga oss, uten krav og uten at den andre nødvendigvis har vist seg tilgivelse verdig, vi skal rett og slett velge nåden.

Det er ikke enkelt og det krever at vi klynger oss til Gud for hjelp og indre forvandling. I oss selv er det mange ting vi ikke makter å tilgi, men velger vi å gå Guds vei så vil også Gud ved sin Ånd gi oss den hjelp vi trenger. Vi vil oppleve trøst og helbredelse, vi vil oppleve at lyset igjen skinner inn i hjertet, vi vil oppleve at bitterhet og motvilje forsvinner og vi vil oppleve en nyvunnet frihet både i vårt indre og i vårt forhold til det andre mennesket.

Men valget er vårt, vil vi velge tilgivelse? Vil vi la minus bli til pluss uten å kreve noe for det? Gud gjorde det mot oss, vil vi følge hans eksempel eller vil vi tviholde på vår rett til å være skuffet og med det hindre den helbredelse og trøst Gud har tilgjengelig for oss?

Vanskelige spørsmål og valg, jeg vet, derfor vil jeg bare gi en liten påminnelse til slutt. Å tilgi andre betyr ikke at vi trenger å slippe dem tett inn på oss i livet igjen og det betyr heller ikke at tillit er gjenopprettet. MEN, tilgivelse frir oss fra de lenker som holder vårt eget indre nede og tilbake.

For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.

Matt. 6,14-15
av

Tilgivelsen er total

Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Ap.gj. 13:38-39)

Den som tror blir frikjent på grunn av Jesus, sier verset. Det er en sannhet vi ofte vet med hodet, men som ikke alltid har fått plantet seg like godt i hjertet vårt. Vi tar sjeldent tid til å grunne over slike sannheter og dermed blir ikke sannhetene ordentlig grunnfestet i oss. Vi vet at vi er tilgitt, men vi lever ikke alltid som om vi er tilgitt.

Paulus sier at den tilgivelse vi har i Jesus fører til frikjennelse, det er ikke mer skyld, ikke mer overhengende dom, vi er tilgitt. Jesu blod renser oss ikke bare litt, det renser oss helt.

Vi sliter mange ganger med å tilgi oss selv og dette henger sammen med at vi føler vi ikke fortjener å bli så raust og nådefullt tilgitt som Gud gjør. Tenk, med en gang vi helhjerta søker Gud om tilgivelse, er vi tilgitt. Men i vår menneskelighet så føler vi får å prestere litt mer. Føle litt mer skam og skyld, slå oss selv litt mer i hodet, lide litt mer før vi kan akseptere tilgivelsen. For det er jo for enkelt, er det ikke? Bare omvend deg fra hjertet så er alt greit igjen.

Det var ikke enkelt for Jesus, men han gikk den veien, han sonet den straffen og han gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss gjorde at han selv grep inn for å ordne en forsoning, en tilgivelse og renselse, som var god nok i hans øyne. Loven, lovgjerninger og egne følelser kunne aldri klare å fri oss fra skyld og skam slik Jesu forsonende offer kan.

Har du angret de gale tingene og omvendt deg så er du tilgitt. Ikke la menneskenaturen lure deg til å tro at du må lide mer, ikke la djevelen lure deg til å tro at det er ikke fullstendig. Hva Gud gjør er gjennomført, ordentlig og nok. Hans tilgivelse er total. Ikke bare tro at du er tilgitt, men anvend tilgivelsen i hverdagen din ved å gå imot menneskelige tanker om å måtte være miserabel og lide litt mer, gå mot djevelens løgner og pris og takk Gud for at hans tilgivelse er så stor og nådefull som den er.

Litt lengre innlegg om tilgivelse HER

av

Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)

 

av

Kom hjem igjen

For ei tid tilbake fikk du det for deg at det var ikke vits i å vente på at Gud skulle gripe inn. Du hadde bedt dine bønner og du hadde ventet i tro, men ingen ting så ut til å skje. Så du bestemte deg for at skal noe skje, så får du gjøre det selv. Mens du var på vandring for å i egen kraft og kløkt få oppfylt dine drømmer og ønsker, så falt du dypere i synd, gikk lengre inn i mørket og bort fra det nære fellesskapet med Herren som tidligere betydde alt for deg.

Du trodde du skulle få det til, men dine forsøk falt i grus.
Du trodde at du var din egen lykkes smed, men tomheten ble bare tyngre.
Du trodde at suksess og fremgang ville bringe mening og fred, men det varte bare ei kort tid, så var tomheten tilbake og lengselen etter «noe mer» sterkere enn noen gang før.
Du vet det, at hva du trenger er å vende hjem til Far igjen, men du er usikker.
Usikker på om det er plass for deg, usikker på om nåden holder, usikker på om Jesus fortsatt elsker deg etter alt du har gjort, tenkt og sagt.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene.
(Sak. 1:3)

Kjære venn, Gud er ikke sint på deg. Han lengter etter deg og venter på at du skal vende hjem igjen. Som den bortkomne sønn ble tatt imot med åpne armer, vil du også møtes med åpne armer. Det er ikke pekefinger og reprimande som venter deg, men en kjærlig, omsorgsfull, barmhjertig og nådig Far som lengter etter det fellesskapet dere hadde. En Far som vil høre din stemme, som vil gi deg gode gaver, som vil vaske bort skyld og skam og igjen gi deg frelsens glede og fryd. Når du velger å svelge stoltheten, glemme usikkerheten og beveger deg mot Gud, så VIL han komme deg i møte.

Fryd deg, vær glad, datter Sion! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg, sier Herren. (Sak. 2:14)

Guds herlighet vil igjen finnes i ditt indre. Det vil bli en dypere glede og en større overgivelse i ditt indre menneske. Gud vil la sitt lys skinne i din ånd og din sjel og bryte det mørket som har kommet inn i deg. Hans herlighet i deg, Jesus i deg, vil være tydeligere, klarere og mer kraftfull enn noen gang tidligere. Du vil ikke bli satt «på vent» fordi du en gang gikk bort, du vil bli overøst med godhet om velsignelser fordi du kom hjem.

Jeg  selv skal være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne. (Sak. 2:9)

Kjære venn, ikke utsett det lenger. Kom hjem! Far venter på deg med åpne armer og nåden holder også for deg.