http://medgudihverdagen.blog/2020/07/31/fellesskap-som-styrker-lyset/

Postet på den andre bloggen. Er vi det harmoniske fellesskap som i enhet ærer Gud som vi burde være? Lar vi våre forskjeller bli en styrke eller fallgruver?

De siste par ukene har bragt stunder av uro over meg. Sommeren pleier å være min beste tid av året pga varmere vær, men de siste ukers regn og vind har satt meg ganske så ut.

Nå er det ca halvannen måned til konfirmasjon og jeg har begynt forberedelsene. Først ut er ommøblering av stua slik at vi får plass. Og den gikk ikke upåaktet hen verken i hode, kropp eller følelser. Når jeg må ha over en uke mer enn den uka jeg beregnet så kommer tanker om hvordan skal alt gå når det er så dårlig stelt nå? Ja, ikke bare med konfirmasjon, men med alt en hverdag bringer. De siste par dagene har jeg også hatt anfall som jeg normalt sett bare har senhøstes og vinterstid. Uro. Bekymring. Småredd. Nedtrykt. Motløs.

Det er så lett å la seg fange inn av alt dette og la det ta kontroll. Jeg er ikke for å skyve det under teppet, for jeg tror på å være ærlig om hvordan det er. Men la oss være ærlige, vi havner fort under for det tunge, mørke og såre. Vi glemmer mange av de påminnelser vi vanligvis bruker for å vende blikk og hjerte mot Gud og himmelen.

At morgendagen har nok med sin egen plage er vanskelig å forholde seg til når man vet at mange av morgendagene som kommer bringer mange og store plager, men vi må minne oss selv om at vi lever ikke i morgen, vi lever i dag. Og i dag hjelper Herren. Vi må stole på at Guds forsørgelse på alle områder vil ta oss igjennom denne dagen, og når i morgen blir til i dag, gjentar vi det hele. Gud hjelper i dag, og han ikke bare vet hva som ligger foran oss, han vil være med oss og ta oss igjennom det også, når tiden er der.

I de tidlige morgentimer i dag slo jeg opp bibelen og leste ett par kapitler. Salme 56-57 ble gode ord og påminnelser for en urolig sjel og kropp. Kong David var en fin kar med både styrker og mangler. Jeg liker at sårbarheten kommer åpent og ærlig fram, samtidig som det pekes på Gud. Som David måtte velge å rette sitt fokus mot og på Gud, må jeg velge det samme.

Når jeg er redd, stoler jeg på deg. Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord. Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg? (56.4)

Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For jeg søker tilflukt hos deg, i skyggen av dine vinger søker jeg ly til faren er over. Jeg roper til Gud, Den høyeste, til Gud som gjør vel mot meg. (57.2-3)

Jeg er tidvis urolig og småredd, men min Gud er mektig og nådig og han har lovet at han aldri vil svikte eller forlate meg. Han er min klippe og styrke, han er den jeg stoler på og jeg er så takknemlig for at Den høyeste er min Far og hjelper.

Jeg har tenkt mye de siste par ukene hvor ulikt vi opplever ting. Vi kan ta del i samme hendelse som noen andre, men når vi beskriver det så høres det ut som ulike hendelser. Vi forstår og forholder oss ulikt til ting som skjer fordi vi er ulike og har ulik livserfaring. Vi vet dette, men like vel er det raskt å glemme når vi plutselig står oppi noe.

Jeg har tenkt på det i forbindelse med pappa sin død i slutten av mai, at både jeg og de tre brødrene mine mistet både det samme og noe ulikt. Vi mistet alle fire pappaen vår, men hva vi mistet var forskjellig fordi vi hadde forskjellig forhold til ham. Derfor har også våre tanker om- og reaksjoner til- det hele vært til dels ulike på flere områder.

I et slikt tilfelle vil de fleste komme på ganske raskt at vi reagerer ulikt, men det finnes også mange situasjoner og hendelser som vi ikke tenker over at vi reagerer ulikt på.

Forrige uke en kveld så kastet jeg et blikk på gradestokken før jeg la meg og siden det var rett under 10 varmegrader ute og litt over 22 inne så tenkte jeg at er vi heldig ser vi 19-tallet inne på morgensiden. Så dukket tanken om at det hadde jeg aldri tenkt og ment vinterstid. Om vinteren hadde jeg gitt fra meg et sukk om det var 19 grader inne, mens nå på sommeren er det godt. På vinteren hadde det vært en ekstra belastning, nå er det positivt. Hvis vi opplever noe vanskelig mens vi ellers har det godt, så er det mye enklere å takle det enn om vi allerede er nedtynget av det ene med det andre. En hendelse kan være en liten ting for noen, mens for andre kan samme hendelse være det som tar knekken på dem fordi de allerede har mye.

Jeg kom på en episode som skjedde for mange år siden, da guttene var i sine første barnehageår. På den tiden jobbet jeg fullt, hadde akkurat blitt enslig og hadde to gutter som holdt meg våken over halve natten. I tillegg var det skikkelig stram økonomi og jeg var i tillegg ME-syk men hadde enda ikke fått gehør for dette. Og da jeg fikk høre at barnehagen hadde bestemt at nå skulle foreldrene begynne å ta med frukt i stede for at barnehagen kjøpte inn, ja da rant tårene da jeg kom for meg selv. Jeg var så strekt og slitt i alle kanter og bauger at jeg slet med den lille tingen. Jeg visste det egentlig var en filleting, men nå måtte jeg ikke bare huske på enda en ting, men å også skulle kjøpe inn over 40 ekstra frukt hver måned tar på når økonomien er stram fra før. Så jeg hadde tårer rennende nedover kinnene mens jeg sukket til Gud om hjelp; både til å klare ekstrautgiften og til å huske på det. Selvsagt gikk det, men akkurat da beskjeden kom var det dråpen som fikk begeret til å flyte over. Og det er ikke bare jeg som vet hva det er å være så sliten at slike småting tipper oss av… Er vi i en hard vinterstid i livet, så skal det ikke mye til for å velte lasset som under svak sommerbris ruller trygt og rolig avgårde.

Jeg har frustrert meg noen ganger over de som ikke tror meg på at jeg faktisk har virkelige helseproblemer og ikke bare er «litt trøtt», men hva jeg har opplevd som mer frustrerende er de som vet jeg har det tøft og dermed mindregjør sine egne problemer. «Jo det er tungt, men i forhold til deg er det ingen ting» har jeg hørt og det gjør meg litt trist, for som jeg da sier: «Hvis du opplever det som tungt og vanskelig så er det det for deg, uavhengig av meg og mitt, det er din opplevelse som teller». Vi skal ha omsorg for hverandre uavhengig av vår egen situasjon. Jeg må kunne gå inn i livet og situasjonen til både dem som har det enklere og til dem som har det tyngre enn meg selv, og jeg må ta dem på alvor uten å vurdere opp mot mitt eget. Hva av mitt eget jeg derimot kan bruke, er den lærdom jeg har fått om livet, mennesker og ikke minst Guds trofasthet, nåde og omsorg.

Vi opplever ikke ting likt, vi reagerer ikke likt, vi forholder oss ikke likt, til noe som helst- og bak et smil kan mange tårer og sorger være skjult. Vi må vandre varsomt og viselig i forhold til andre og deres liv. Vi har erfaringer som kan hjelpe, men vi må aldri tro at andre opplever, tenker og føler slik vi gjorde da vi opplevde det samme eller som lignet.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
(Rom. 12:10, 13, 15)

http://medgudihverdagen.blog/2017/05/28/selvmedlidenhetens-frykt/

Noen hadde vært innom denne slik at den kom opp i oversikten min, og kanskje er det en god påminnelse til flere enn meg?

Jeg har kjent litt på selvmedlidenhet i dag. Etter pappas død og begravelse så kom den ME-smellen jeg håpet jeg skulle slippe. Og helt ærlig, selv om det ikke var uventet, så er det like tøft å forholde seg til hver gang.

Hva er godt og fint rundt meg har jeg prøvd å ha fokus på i dag, og jeg har hatt noen turer ut på trappa og sittet og sett på liljer, iris og georgine i full blomst og gledet meg over det vakre.

Gud har virkelig skapt mye fint og ikke bare det; det er greit at jeg ikke har det godt akkurat nå. Det er i orden å kjenne på sorg, smerter i kropp og indre tomhet. Og det er faktisk trygt å gjøre det også, for jeg vet at Gud som holder verden og universet oppe, også holder meg.

Sliter du litt med selvmedlidenhet, trykk på lenken og les, nesten garantert at det vil gi noe å tenke på.

Det har vært endel ganger under guttene sin oppvekst at jeg håper de når de kommer i voksen alder klarer å se på hvem jeg var med raushet og tilgivelse. Jeg har gjort, gitt og vært mitt beste, men det er massevis av feilskjær. Jeg har, uten å ønske det, påført dem opplevelser og ord som har gjort vondt og såret.

Jeg har håpet at de vil se på meg med nåde, og ikke bare rettferdighet. Og jeg har snudd tanken; hvis jeg ønsker dette fra mine barn, bør jeg da ikke vise nåde, tilgivelse og raushet overfor mine foreldre? Kan jeg forvente å få det fra mine barn hvis de ikke ser meg gjøre det samme overfor mine foreldre? Foreldre er mennesker på godt og vondt, akkurat som våre barn er. Men av en eller annen grunn er det lett å glemme ift egne foreldre.

I går ble jeg sittende å tenke på historien om kvinnen som ble tatt i hor (Joh.8). Jødene prøver å få noe å anklage Jesus for, men de opplever å bli anklaget av sitt eget hjerte. Når de er borte så ser og snakker Jesus til kvinnen som er foran ham med omsorg og respekt. Jesus legger ikke skjul på at hun har syndet, men i stede for å gi henne hva hun egentlig fortjente utfra loven, så gir han nåde. Jesus anerkjenner at hun har brutt moseloven, men møter henne like vel med nåde.

Slik behandler Gud hver enkelt av oss hele tiden.

Og slik ønsker jeg at andre skal være mot meg også, og da burde det være naturlig at også jeg behandler andre mennesker slik.

Mange ganger viser vi best Guds kjærlighet overfor andre ved å behandle dem slik Jesus behandlet mennesker. De som var- og er- skamfulle over sine handlinger, trenger nåde og tilgivelse mer enn pekefinger og harde ord.