Her i huset fikk vi en syk start på det nye året. Som i syk syk og ikke sykt bra. Begge guttene var hjemme første skoleuke og jeg holdt heldigvis til de var over det verste før jeg flatet ut ett par uker. Etter at jeg kjente det lettet har jeg også merket noe annet, den normale formen (som allerede var dårlig) er blitt noen hakk satt tilbake.

I denne sammenhengen er jeg dessverre åpen for det meste folk kommer med. Det er ikke mye tid jeg skal være med folk som er forkjølet eller syke før jeg mest sannsynlig har dradd det på meg. En av ulempene med ME og nedsatt immunforsvar.

Kjipt som det er så har det fått meg til å tenke; hva slags åndelig immunforsvar har vi? Er vi av dem som er åpen for alt vi hører i taler og leser i bøker eller er vi blant dem som vurderer hva vi hører og leser opp mot Guds Ord?

Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim 3;15-17)

Tror vi alt som blir sagt og skrevet bare fordi det kommer fra en kjendis eller vurderer vi det mot Guds Ord? Stoler så mye på våre ledere, forkynnere og forstandere at de kan si nesten hva som helst uten at vi reagerer eller lytter vi med Guds Ord som filter og vurderingsgrunnlag?

Vi har alle et ansvar for hva vi tar til oss og hva slags forkynnelse vi sitter under. Det rare er kanskje at nettopp i dag når vi har tilgang på så utrolig mye, så er evnen til å vurdere og veie forkynnelse opp mot Guds Ord blitt mindre? I dag når det er viktigere enn noen gang fordi forkynnelse med store mangler og feil er lett tilgjengelig- og populær, så kjenner færre og færre sin egen Bibel. I stede for å lese en halv time så ser man et halvannen times langt møte på tv eller hører en times lang tale, det er så mye enklere enn å lese selv…

Vi kan ikke bare stole på at hva vi hører er riktig, og det gjelder også de som har store og kjente navn eller de som andre anbefaler. Uansett hvor mye vi stoler på et menneske som anbefaler en kirke eller en forkynner, så har vi selv ansvar for å vurdere hva vi hører mot Guds Ord.

Og for å gjøre det trenger vi å kjenne Guds Ord, hele Guds Ord og ikke bare enkelte deler og utvalgte vers og kapitler.

Summen av ditt ord er sannhet, dine rettferdige lover varer evig. (Sal 119;160)

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15;4)

Siden denne takken går til enkelte av dere som leser kun denne bloggen også, så kommer lenke til innlegg her. Takk for gode ord som har kommet i desember, har vært som stjerner på en mørk himmel.

Ønsker dere alle et godt og rikt velsignet nytt år, klem fra Cecilie

http://medgudihverdagen.blog/2019/12/31/takk-for-stjernehimmelen-dere-gav/

Dagene som ledet opp til kvelden
var fylt med kaos, forberedelser og forventning.
Vi hadde mye å gjøre og tankene var mange,
pynt skulle frem og minnene kom.

Stjerna lyste og ledet vei,
minnet oss om håp og tro.
Sangene om glede og fred på jord,
minnet om englesang den mørke natt.
Gaver ble pakket inn
og tankene gikk til den konge som kom,
et lite og uskyldig barn
som bragte frelse og kjærlighet stor.

Jula ringes inn.
Kvelden vi har ventet på er her og for et lite øyeblikk fanges vi inn.
Vi gleder oss over festmat mens det Levende Ord bare får litt plass.
Barna er hovedfokus mens Barnet i skyggen kommer.
Lysene rundt oss skinner sterkere enn Lyset inni oss
og gavene til hverandre tar plassen til Gaven.

Men det er bare for en liten stund,
for hadde det ikke vært for Barnet, Lyset, Ordet og Gaven,
hadde vi ikke vært her og feiret.

Men nå er tiden for at jula skal ut.
Stjerna er slokket.
Sangen er stilnet.
Krybben er tom
og hyrder og vismenn har dratt hjem.

Nå skal jula ut.
Håp til den nedbrutte.
Glede til den triste.
Trøst til den sorgfulle.
Fred til den fortvilte.

Julas budskap om fred på jord,
om kjærlighet så stor,
er like levende denne dag
og julas budskap skal fortsatt ut.

Den skal kles i ord og kropp
og gjennom hver enkelt av oss,
bringe til verden ut
budskap om en Gud og frelser stor.

For hver sjel på jord er det fred å få
for hvert et knust hjerte er det hjelp å få.
For den fortvilte finnes det svar å få,
og den motløse håpet vil se igjen.

Nå skal jula ut.

Torsdags morgen var det den store bankkort-jakten her i huset. Yngstemanns første spørsmål etter å ha stått opp er: Hvor er bankkortet mitt? Jakten går gjennom alle de vanlige stedene og noen uvanlige, men kortet er og blir borte. Jeg tenker tilbake og kommer på siste gang jeg så det og sier det, etterfulgt av at han har da brukt det etter det? Noe han sier han ikke har.

Mange ganger opplever vi ting i livet som gjør at vi står litt rådville. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere hva som skjer og uansett hva vi prøver så kommer vi ikke nærmere en løsning eller et svar. Vi har lett for å søke hjelp og svar i mennesker, tidsfordriv og også andres taler og bøker, men svaret vi søker er og blir borte.

Det er frustrerende, for vi trenger å vite hva vi skal gjøre og hvordan vi skal håndtere det hele, men vi klarer det bare ikke. Kanskje er ikke svaret vi leter etter så langt unna likevel?

Jeg finner til slutt ut at jeg får jo gå og kikke på siste plass jeg med sikkerhet visste at kortet hadde vært, nemlig i lommeboka mi. Jeg hadde hatt det med en gang for å overlevere det til ungen som den gang ikke ville ha det, men jeg pleide alltid legge det fra meg på pulten hans. Fordi jeg visste hva jeg pleide å gjøre så sjekket jeg ikke egen lommebok. Og der var kortet… Jeg lo godt og leverte det til ungen som ble fornøyd siden dette er dagen de kan gå bort fra skolens område og til sentrum i langfri.

Jeg humrer for meg selv når tanken slår meg, hvor lett vi har for å gjøre det samme. Vi vet hvor vi ofte har funnet svarene tidligere, men likevel så søker vi dem andre steder. Hvorfor åpner vi ikke bare Guds Ord og leser hva Gud har sagt? Hvorfor dykker vi ikke ned i Bibelen og kommer ikke opp før vi vet hva Gud sier? Hvorfor er det bare korte bønner om hjelp og svar og ingen leting i Ordet?

Vi vet at Guds Ord er lykt og lys for vår fot og at det er mange ledesnorer å følge. Vi vet at Gud taler til oss ikke bare gjennom at vi leser, men også ved å gjøre ordet levende og virkekraftig på en ny måte. Noen ganger ser vi det tydelig med en gang, andre ganger trenger ting å få virke og vokse litt i oss før vi oppdager at vi har svaret. Akkurat som med Jesus. Det var ikke mange som ventet en frelser i babyskikkelse, noen så og hørte englesang og trodde budskapet de hørte med en gang, mens andre trengte tid før sannheten gikk opp for dem.

Ja, jeg fryder meg over dine lovbud, det er de som gir meg råd.

Herre, lær meg den veien dine forskrifter viser, så vil jeg alltid ta vare på den! Gi meg forstand til å ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte! Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv.

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.

Du er mitt vern og mitt skjold, jeg venter på ditt ord.

(Sal 119; 24, 33-35, 50, 105, 114)

Jeg bryter løfter jeg har gitt, ikke med mening eller vilje, men jeg gjør det. Akkurat som deg. De fleste av oss er opptatte av å både holde løfter og at andre holder løfter, men vi vet veldig godt at det er ikke alltid slik det blir.

Jeg ble gåendes og tenke på dette fordi jeg kom i hu en episode som skjedde i forhold til en av guttene hvor to løfter ble brutt. Ikke den store krisa for guttungen, men det ble litt alvor når jeg tenkte videre. Mennesket som løftet ble gitt av var kristen og også en leder, og når mennesker i en slik situasjon bryter løfter får det litt større konsekvenser enn når hvermansen gjør det. Fordi: Vi knytter brutte løfter opp mot at de er kristne, at de er ledere og at de sier de følger Gud- og vi får et brist i vår tillit til «slike» mennesker.

Vi er mennesker og det betyr også at vi møter mange uforutsette ting. Vi mener å gjøre hva vi sier og lover, men så skjer livet og vi står der og kan ikke holde ord. Det er vanlig, men det er viktig at vi håndterer det godt. Det er bedre å innrømme at jeg kan ikke holde hva jeg lovte fordi ting har skjedd enn å bare tie og håpe at den andre har glemt det. Vi liker også at mennesker er ærlige om slikt overfor oss, og vi burde alle være slik mot andre.

Har vi en god grunn for at ting ble som de gjorde skal vi ikke drive å slå oss selv i hodet over det, det hjelper lite å mate en dårlig samvittighet som kommer av noe vi ikke kunne styre. Men hva vi kan styre er hvilke løfter vi gir og hva vi gjør hvis vi må bryte dem.

Gud derimot er ikke styrt av uforutsette hendelser. Har han lovet noe så vil det bli slik. Guds løfter til oss er sanne og de vil bli virkelige. Kanskje ikke i vår foretrukne tid, men alltid når det er rett etter Guds plan og tid.

Vi vil måtte bryte løfter uansett hvor mye vi vil unngå det og vi vil oppleve at andre bryter sine løfter til oss, men slik er det ikke med Gud. Han er den store løfterholderen og vi kan i tillit og med visshet vite at hva han har lovet vil skje.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1;20)

Note : amen: hebr. for «det står fast», «det er sikkert og sant». =amen.