Den uka vi er inne i er for min del  blitt forandret mange ganger allerede. Det er ikke uvanlig for noen av oss det, men pga sykdommen trenger jeg egentlig godt planlagte dager og uke for å fungere greit nok og dermed slår uventede endringer litt ekstra hardt ned i kroppen min. Onsdag ettermiddag var det «slips-følelsen» som slo inn, og jeg ble sittende ganske lenge i sofaen bare for å prøve å få litt mer krefter. Heldigvis var det en av de dagene det var greit, for eneste jeg hadde igjen som jeg måtte gjøre, var å spise og ta en dusj. Jeg vet jeg var ekstra sliten pga en tur jeg hadde tatt ut, men den var viktig! For det var for å ordne en MEGA-overraskelse for guttungen som fyller 13 neste søndag. Pga omstendigheter både denne og neste helg så er jeg og storebror hans blitt enige om at vi skal overraske ham med gaven i morgen, så da måtte jeg jo ordne det.

Utpå kvelden når jeg skal ordne noe sukker jeg:
– Guri hvor sliten jeg er Gud
– Jeg vet det. Og du trenger ikke late som (overfor meg) vet du, er det rolige svaret jeg får.
– Jeg vet det, og det er jeg innmari glad for, er mitt gjensvar og så kommer hva jeg akkurat hadde lest opp i tankene igjen.

Moses holder avskjedstalen sin overfor Israelsfolket og han minner dem om at hvis de elsker Gud av hele deres hjerte og sjel, tar vare på hans bud og følger dem, så vil Gud selv gå foran dem og nedkjempe deres fiender når de går inn i det lovede landet. (bl.a. kap 9 i 5.Mos).

Og det ble så godt for meg å huske på, det er mange kamper jeg ikke trenger å kjempe i egen styrke. Mye kan jeg overlate  til Gud. Og det å elske Gud og holde hans Ord, det kan jeg gjøre om jeg er sliten eller ikke. Når jeg velger Gud og lydighet mot ham, så vil han passe på meg og kjempe for meg. Jeg trenger ikke streve meg ut., det er greit at det er dager jeg ikke orker eller klarer mer.

En av de tingene jeg er så takknemlig for er at vi har en Gud som vil vi skal være ærlige med ham om hvordan vi har det. Han vil ikke vi skal late som om alt er bra når det ikke er det. Han ønsker ærlighet fra et hjerte som stoler på ham, han tåler faktisk hele oss. Og det er godt å vite når det er dager og kvelder som jeg har nå. Jeg trenger ikke late som overfor Gud, jeg kan være meg som jeg er akkurat der og da.

Hvordan er det med deg? Våger du å være ærlig overfor Gud om hvordan du egentlig har det? Jeg vet om flere som ikke kan fordi de tror de må være sterkere og modigere enn de egentlig er. De tenker at hvis de taler de rette ordene om tro, så ser ikke Gud tvilen i deres hjerter. Om de smiler, så er tårene gjemt for alles øyne (også Gud sine). De kommer til Gud med masken sin på, og dermed får heller ikke Gud rørt ved dem med sin Ånd slik han ønsker. Men kjære bror, kjære søster. Du trenger ikke late som overfor Gud. Kom som du er, la han elske deg, bære deg og hjelpe deg videre. Vær ærlig med deg selv og overfor Gud, er du det så åpner du også opp for at han kan bli den styrke og trøst, den hjelper og helbreder, det lys og den Far du trenger.

Å skuffe snø med bare en hånd og en arm er en utfordring. Det lar seg gjøre, men det tar ekstra tid, ekstra krefter og det blir ikke like ordentlig gjort. Dette fikk jeg erfare her om dagen. Jeg har ei skulder som har vært problematisk over lengre tid etter en overstrekk, og det har utviklet seg til kapsulitt, eller hva mange kjenner som «kald skulder». Det uttrykket sa meg fint før jeg fikk det forklart av fastlegen, og jo: jeg merker godt hva det er. Skuldra mi har stivnet helt til og kan ikke beveges noe særlig, kanskje 20 cm rett ut til sides og nesten 10 cm bakover, rett frem er jeg litt heldigere og får den nesten opp i skulderhøyde. Man er mildt sagt hemmet, og her er også forklaringen på hvorfor jeg har skuffet snø med en hånd og arm (guttene var ikke hjemme for de som tenker den tanken).

Da jeg var bortimot ferdig tenkte jeg at vi trenger hverandre i Guds rike, vi må stå sammen. Ikke bare sammen for å spre evangeliet, men sammen om alle typer oppgaver og alle typer hverdagsliv- og utfordringer. Vi må dra lasset sammen og vi må leve livene våres sammen.

Har du tenkt på at det er alltid noen få ivrige sjeler som år ut og år inn stiller trofast opp i menigheten til nesten alle døgnets tider for så å plutselig forsvinne? Hvor ble de av og hvorfor forsvant de? Og så er det alltid noen få som har ekstra hjerte for andre, som alltid stiller opp og som gir langt mye mer av seg selv enn vi trodde var mulig? Hvorfor sitter de plutselig alene og har trukket seg bort fra fellesskap?

Jeg gikk og tenkte på det, for: Det var mulig for meg å skuffe snøen den dagen, men det ble ikke like ordentlig som normalt siden jeg bare hadde en side til bruk, jeg ble mer sliten og kjente det mer i kropp og hode enn normalt. Hvis dette er noe som jeg må fortsette med å gjøre, så vil jeg utvikle skader, slitasjer og annet i hva som nå er den gode siden, og den vil også ende opp med å bli dårlig. Dette fordi det er feilbelastning og overbelastning over tid.

Og dette er også en av årsakene til at de mest trofaste og omsorgsfulle forsvinner ut  av våre menigheter og fellesskap. Vi lar dem dra for mye lass alene og vi sliter dem ut, og det uten å gi dem skikkelig ros, takk og oppmuntring for alt de er og gjør. De fortsetter etter de egentlig er utbrente, fordi de elsker Jesus og menigheten, men så sier det plutselig totalt stopp og borte er de. Noen kommer tilbake, men ikke alle… Noen bevarer troen, men ikke alle…

Ingen av oss er kalt til verken å leve livet alene eller å klare livet alene, vi trenger andre. Derfor må vi også involvere oss i andres liv, Være deres medvandrere, bære byrdene sammen med dem, være gode støtter, venner og oppmuntrere.

Det er ikke de få som skal få en menighet til å fungere, det er flertallet. (jeg vet ikke alle kan av gode grunner, og derfor skriver jeg flertallet og ikke alle). Sammen er vi menigheten og sammen skal vi utføre arbeidet. Å overlate mye til de få, er skadelig, uhensiktmessig og helt ærlig: Ikke slik det skal være blant Guds folk.

La oss stå sammen, la oss arbeide side ved side, la oss kjempe sammen, la oss prise Herren sammen, la oss huske at vi er oss og at andre trenger meg slik jeg trenger andre.

Jeg har lett for å sette meg et mål der fremme, noe jeg arbeider mot og noe jeg strekker meg etter å enten klare, lære eller utvikle meg til. Og det er bra! Vi skal ikke bare virre meningsløst rundt og lar oss trekke hit og dit av dagsform, omstendigheter og andre mennesker- vi skal være bevisste i våre liv og vi skal leve med mening og trygg forankring i Herren.

Hvis vi ikke har noe å strekke oss etter har vi heller ingen grunn til å endre oss eller utvikle oss. Har vi ikke har en formening om hvor vi skal, vil vi heller ikke vite i hvilken retning vi skal ta første skritt. Vi trenger å ha både store mål (hovedmål), og små mål som vi oppnår underveis (delmål). Og vi trenger å ha det i forhold til vår åndelige vekst også.

La oss ta et eksempel. Jeg hadde for mange år siden en opplevelse som såret meg veldig. Et menneske jeg hadde vært der for, kommer plutselig med en veldig sårende bemerkning som gikk på meg som person, min evne til å gjøre jobben min og også ett par andre ting. Jeg ble såret, skikkelig. Det jeg også visste var at hvis jeg holdt fast på dette, så ville jeg bli bitter, jeg måtte tilgi. De første ukene var det ofte jeg måtte si til meg selv: Jeg ønsker ikke bli bitter, Jesus hjelp meg. Hjelp meg å tilgi, hjelp meg å legge dette bak meg og helbred meg. Dette måtte jeg fortsette med over tid, noen ganger flere ganger dagen, andre ganger med dagers mellomrom, men hver gang jeg kjente det såre komme opp eller at bitterhet prøvde å komme, så måtte jeg ta tak i det. Det gikk måneder før jeg plutselig en dag kunne se på denne personen og kjenne at jeg var bare glad i h*n.

Det er riktig at jeg hadde det målet, men hvis jeg bare hadde bestemte meg og så latt følelser styre meg, så ville jeg aldri kommet dit hen at jeg tilga. Jeg var nødt til å kjempe, jeg var nødt til å døde selvet, jeg var nødt til å stole på Jesus, jeg var nødt til å ikke bare ville, men også velge, å leve i samsvar med Ordet. Ikke helt vakkert ved de første forsøk, men jeg gjorde det. Jo mer jeg gjorde det, jo nærmere målet kom jeg. Et halvt år etter at jeg var «ferdig med det», kom dette mennesket å ba om tilgivelse for den eksakte episoden og ordene. For en herlig opplevelse å kunne se inn i de øynene og si: Jeg har tilgitt allerede, det er fortid. Takk Gud for det!

Men hva er viktigst? At jeg nådde målet eller alt Gud gjorde i meg og mitt hjerte underveis?

Når Gud leder oss i bestemte retninger og vi får vite at det er noe vi skal gjøre en gang der fremme, så er det ikke alltid at det å nå fram til det eksakte stedet er det viktigste. Jo, Gud vil vi skal nå fram, men det viktigste er faktisk alt Gud viser oss, lærer oss og former i oss mens vi er på vandring mot målet. Uansett hva vi strekker oss mot er det godt å nå fram og det er godt å ha klart enda en «bragd»,  men det viktigste er alltid hva vi lærte underveis. Hvis vi ikke tar til oss den lærdommen, bevarer og kultiverer den i vårt indre og bruker den i hverdagen, vil vi egentlig ikke ha kommet så mye lenger (selv om vi passerte mållinjen).

Er vi i prøvelser skal vi ikke bare ha fokus på å komme ut av dem, men også la Gud forme oss mens vi opplever dette. Er det utfordringer vi ikke takler, så er det viktigere at vi lærer å stole på og lene oss til Gud, enn at utfordringen løser seg opp (selv om det siste ikke er å forakte). Vi må ikke bli så fokusert på å få bønnesvar, på å få befrielse og utfrielse, på å komme et steg videre, at vi glemmer at Gud former og forvandler vår innside mens vi vandrer, mens vi kjemper, mens vi venter.

Den viktige lærdommen og forvandlingen kommer underveis, ikke etter vi har nådd frem. Det viktigste er ofte vandringen frem mot hva vi opplever som målet. Vår karakter er og blir viktigere for Gud enn vår komfort.

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Ordspr. 4:23)

Hva betyr egentlig dette verset og hvilken praktisk betydning har det for meg? er spørsmål jeg tenkte over da jeg ble sittende med dette verset foran meg ei god stund. Og egentlig, jeg kom langt fra til bunns i det, men her er noe av hva jeg tenkte.

Først er det viktig å avklare hva som menes med «hjerte», for det er ikke snakk om den blodpumpende muskelen som holder oss i gang. Hjerte i bibelsk betydning er et bilde på hele vårt indre liv. Det er knyttet opp til hvem vi er og inkluderer våre tanker, følelser og fornuft. Det er også her vårt åndelige liv finner sted.

Bibelen snakker mye om hjerte og hjerteholdning, og når bibelen snakker om dette er på en langt mer omfattende måte enn vi er vante med i dag. Mange rundt oss snakker i hovedsak om følelser når de snakker om hva som kommer fra hjertet eller ligger dem på hjertet, men Gud inkluderer mye mer i det enn dette. Da er det snakk om både tanker, meninger, følelser og annet.

Vi kan ikke unnskylde dårlige handlinger med at vi mener i bunn og grunn godt og at Gud ser til hjertet, for våre handlinger avspeiler hva som egentlig bor i vårt hjerte. Det er selvsagt forskjell på å ikke klare hva man vil og å med vilje la være å prøve for så unnskylde seg eller å bevisst gjøre hva man vet ikke er godt.

Hvis livet utgår fra hjertet, så er det viktig at vi bevarer det, men hva skal vi egentlig bevare? Og her tror jeg vi er ved kjernen av levd tro, ved hva som enten fører oss til fall eller hva som får oss til å stå. Vi må bevare en holdning i vårt hjerte om at Gud er viktigst. Dette skal igjen føre til at vi styrer tanker, handlinger og hverdag etter dette. Hvis Gud er viktigst, er det nødvendig at vi bærer hans ord med oss, at vi tenker på det og lar det forme, styrke og bevare oss. Det er viktig at vi lar sinnet være vendt mot det som er der oppe, slik at vi ikke fanges inn av livet rundt oss og trekkes bort fra fellesskapet og avhengigheten til Gud. Det er viktig at vi bevarer kjærligheten til Gud varm og levende, og da må vi bruke alenetid med ham.

Våre hjerter påvirkes av hva vi opplever i livet og av hva vi tenker og gjør, og derfor er det viktig at vi bygger gode murer rundt det. Med det tenker jeg at vi skal være bevisste hva vi tar til oss og at vi ikke lar andre trekke oss bort fra Gud, men også at vi selv fyller oss med Guds ord og lar ordet få være lys og hjelp for oss. Vi må selv styre tankene våre, og vi må ta opp kampen mot de ting som reiser seg mot Gud og det å leve for Guds ære og andres beste. Vi må verne om den skatt vi har fått, frelsen, og vi må styrke vår tro ved å fylle oss med godt og ved å velge å leve dette ut, selv om det koster og er vanskelig.

Jeg bevarer mitt hjerte når jeg har Gud først og jeg lar hans ord lede, forme og styre meg, når jeg velger å stole på Åndens ledelse og ikke min fornuft, når jeg er lydhør for både formaning og oppmuntring, når jeg ikke gjør ting eller ser på ting som jeg vet Gud ikke har behag i. Bevarer jeg mitt indre rent og lever under Guds lys, skaper jeg også et sted der Gud vil trives. Velger jeg derimot å leve som jeg selv føler, så vil min selviskhet og hardhet drive Gud ut.

Skal jeg bevare mitt hjerte og gjør det til et sted der Gud trives og gleder seg, så  er det jeg som må innrette meg etter ham, ikke han som må godta de ting jeg liker og finner unnskyldninger for… Det er jeg som må bevare mitt hjerte slik at det er rom for Gud og slik at hans liv kan fylle meg og flyte gjennom og ut av meg.

***

Føler du mer på uro enn sikkerhet om at Gud er din faste og trygge borg? Kanskje har hverdagen fått fanget deg inn og du har mistet Jesus ut av syne? Det ble nylig postet et innlegg på den andre bloggen om dette akkurat. Hvis du føler at dette kanskje gjelder deg, så kanskje dette innlegget vil være til hjelp for deg.

Nå vet jeg at Herren berger den han har salvet. Han svarer ham fra sin hellige himmel, gjør storverk og frelser med sin høyre hånd. Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud. (Sal. 20:7-8)

Vi mennesker har litt for vane å tro at hvis noe fungerer en gang, så vil det også fungere de neste gangene også. Om dette for det meste er korrekt i hverdagshendelser, så er det nødvendigvis ikke slik i Guds rike. Jeg ble minnet om dette mens jeg leste de første kapitlene i 2. Samuelsbok.

Saul er død og David salves til konge, men det er bare deler av folket som følger ham de første årene. Det går 6 1/2 år før han salves til konge over hele folket. David fikk større og større makt, fordi Gud var med ham (2. Sam. 5:10). Dette faller selvsagt ikke i god jord blant de omliggende folkene, de føler seg mer og mer truet. Filisterne, når de får høre at David er salvet til konge, drar ut for å få tak i ham. David finner ut av dette og han ber Herren om hjelp. Gud på sin side svarer at David skal dra opp mot dem og at Han vil gi dem i Davids hånd  (5:19). David drar opp og han slår filisterne. Men filisterne gir seg ikke så lett, de drar opp mot David enda en gang, og enda en gang ber David Gud om råd. Denne gangen får han derimot et annet svar, han skal gå bak filisterne og når han hører lyd av marsjgang over tretoppene, skal han gjøre seg klar. Da vil Herren gå ut foran David og folkene for å slå filisternes hær (5:23-24). David gjør som Herren har befalt og slår filisterne samtidig som de forfølges over lang avstand.

Hvor lett vi har for å tenke at siden det fungerte første gang, vil det fungere andre gang, og så «glemmer» vi å spørre Gud hva hans plan og strategi er. Fordi om en situasjon minner om noe vi har vært oppi tidligere, og ved Guds hjelp, makt og kraft har gått seirende ut av, betyr det ikke at vi skal gjøre det samme neste gang.

Det tragisk er, når jeg tenker slik, så setter jeg meg selv over Gud. Jeg tror jeg vet best og at jeg har oversikt og kontroll, men det er ikke sant… Jeg «glemmer» at Gud er Gud og at det er han som vet best. Vel, sannheten er: Jeg glemmer det egentlig ikke, men jeg stoler så mye på egen kløkt og egen evne til å klare at jeg ikke tenker tanken på å spørre Gud.

Vi må slutte å tro at vi har svarene før vi har bedt Gud om hans råd. Kanskje får vi beskjed om å gjøre det samme en gang til, men vi kan også bli fortalt om å håndtere/angripe det helt annerledes enn hva vi gjorde forrige gang. Vi vet ikke hva som er beste strategi for å utføre en oppgave eller håndtere en utfordring, men Gud gjør.