For jeg er Herren som førte dere opp fra Egypt for å være deres Gud. Dere skal være hellige, for jeg er hellig. (3. Mos. 11.45)

Egypt er et bilde på det liv vi levde som ufrelste og at Gud berget folket ut av Egypt er et bilde på frelsen. Og her får vi tydelig forklart hvorfor Gud berget folket sitt, fordi han vil være deres Gud.

Hovedhensikten med frelsen er ikke at vi skal få det bedre og føle oss bedre, men at Gud skal være Gud i våre liv. Og dette har to sider ved seg, Gud skal ha førsteplassen og Gud skal få virke i oss og gjennom oss.

Når vi sier ja til Jesus som frelser, så sier vi også ja til å ha ham som Herre i våre liv. Vi kan ikke si ja til frelse og nei til at Jesus er Herre, de to er uadskillelige. Frelsen innebærer at vi er tilgitte og har fått barnekår, men den innebærer også at vi gir opp vårt rett til å gjøre som vi føler, tenker og mener er best.

Å leve som kristen betyr at vi har sagt ja til å følge Gud, og skal vi følge Gud og være fylt med ånd og kraft, så må vi gjøre som Gud sier er godt, vi må holde oss borte fra hva Gud sier vi skal og vi må gå dit Gud sier vi skal. Det er vi som går sammen med Gud, ikke han som går sammen med oss. Selv om det høres likt ut, så er det en stor forskjell. Går Gud med meg er det jeg som leder og bestemmer, går jeg med Gud er det han som leder og bestemmer. Skal Gud være vår Gud, så har vi ikke annet valg enn å la han lede og bestemme.

En annen side ved det er at vi skal være hellige, slik han er hellig. Vi må innrette våre liv etter hva Gud sier er godt og ikke og vi må la Jesus vinne skikkelse i oss. Våre liv skal i større og større grad skinne av Gud og vi skal bli mer lik Jesus. Ved at vi lar Gud virke i oss og gjennom oss vil hans karakter ta mer og mer over og vårt indre blir forvandlet og fornyet.

Når Gud sier han vil være vår Gud, så betyr det at han vil være vårt midtpunkt, vårt sentrum i livet, den vi har vårt fokus på og finner vår mening i. Den som vi søker til, den vi har blikket festet på, den som leder oss, men selvsagt også den som verner oss, hjelper oss, forsørger oss og er vårt vern. Han vil være vårt alt i alle ting, også vårt ingenting.

Det er bedre å søke tilflukt hos Herren enn å stole på mennesker.
Sal. 118:8

Nå kan jeg ikke gå helt god for dette, da jeg ikke har telt og sjekket ut på egen hånd, men jeg har lest flere steder at Sal. 118:8 er det midterste verset i Bibelen. Om det stemmer kan vi ikke annet enn å si at det er en ekstra påminnelse fra Gud sin side om viktigheten av å stole på ham før mennesker, og skulle det ikke stemme så er det fortsatt en viktig påminnelse.

Vi er alle avhengige av andre mennesker, av deres omsorg og støtte, av trøst og formaning og av at noen er der og deler både sorg og gleder sammen med oss. Men det er bare så mye mennesker kan hjelpe oss med.

Mennesker kan ikke fylle det dypeste tomrommet i oss, bare Gud kan. Mennesker kan ikke hjelpe oss med alle våre problemer,  bare Gud kan. Mennesker kan kan ikke gi oss varig lykke og glede, bare Gud kan. Mennesker forandrer seg, men Gud er og blir den samme.

Å søke tilflukt hos Herren er ikke det samme som å be en femten sekunders bønn om hjelp når problemer oppstår, det innebærer at vi bruker tid med Herren, i bønn og stillhet og ved å lese og grunne på hans ord. Vi holder oss nær til ham og stoler på at han er vår hjelp og redning i nøden. Vi lar oss selv hvile i vissheten om han er et trygt vern og at han vil kjempe for oss. Vi søker Guds råd, hjelp og trøst før vi søker mennesker.

Mennesker kan bare til en viss grad hjelpe oss, men Gud kan hjelpe oss med alle ting. Det som er for vanskelig for mennesker, er ikke det for Herren. Og husk, Gud kjenner både vår fortid, vår nåtid og vår fremtid, den hjelp han kan gi er ikke passende bare i dette sekund, det passer inn med hans plan for hele vårt liv.

Har du mennesker i livet ditt som er der med støtte, omsorg og gode råd? Bra, men husk at det er viktig at det ikke er i de menneskene du plasserer din tillit og ditt håp om bedre dager, men hos Herren.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.
(Sal. 62:6-9)

«Ikke oss, Herre, ikke oss, gi heller ditt navn ære, du som er kjærlig og trofast».
(Sal. 115:1)

Helt ærlig, noen ganger kjenner jeg på at jeg skulle ønske bloggene ble bedre kjent, fulgt av flere og at jeg fikk et lass av gode tilbakemeldinger på hvor bra og hjelpsomme de var. Og jeg kjenner spesielt på det når jeg ser hvordan de som skriver «mindre kvasse» ting får tommel opp og godord i vilden sky. Jeg er ikke bedre enn at jeg ønsker noen klapp på skuldra og anerkjennelse for både hva som gjøres og for den jeg er. Men…

Jeg har et ønske som går så mye dypere i mitt hjerte enn at jeg blir sett og likt, og det er at Gud bringes ære- både gjennom hva jeg deler, men også gjennom hva han gjør i mitt og andres liv. Jeg vil ikke at min usikkerhet, mitt behov for omsorg og aksept skal komme i veien for at Gud får den ære som er hans, og hans alene. Det er viktig at vi viser omsorg for hverandre og roser hverandre for det gode, men vi må aldri glemme at æren, makten og lovprisen hører Herren til.

Gud er veldig tydelig på at han ikke lar sin ære tilfalle andre, og skulle vi reise oss opp i stolthet og mene at vi har fått til hva Gud har gjort for oss, så vil det føre oss til fall. Vi kan ikke ta noe som helst ære for det gode Gud har gjort, eneste vi kan rose oss av er at vi er svake og at vi erkjenner vårt behov av Herren og hans nåde og hjelp. Og når vi er så velsigna at vi opplever at Herren virker gjennom oss og våre liv slik at det blir til styrke, trøst, hjelp, legedom og annet for andre, så er det nettopp det: GUD virket gjennom meg, det var ikke jeg som gjorde det, jeg slapp han bare til, og hvems er da æren? Jo, Gud og hans alene!

Vi skal være litt forsiktige med å be bønner om suksess, berømmelse og fremgang- for selv om vi sier at vi ønsker det for at Gud skal bli gjort kjent og bragt ære, så er det nødvendigvis ikke hva som veier tyngst i vårt hjerte… La oss heller be som dagens vers viser oss: Ikke oss, Herre, ikke oss, gi heller ditt navn ære, du som er kjærlig og trofast.

«Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» (Luk. 22:42)

Husker ikke hvor mange år det er siden, men den ene gangen jeg leste ble jeg sittende å se på denne linjen fra Jesu bønnekamp, og jeg endte opp med en bønn som jeg har bedt flere ganger over årene: «Hvis det gode jeg ønsker ikke er ditt beste for meg Gud, så din vilje skje». Det skal ikke skyves under en stol at jeg ønsker å leve et liv som er fylt med en overvekt av «gode dager», men dypere og sterkere enn lysten til det er lengselen og ønsket om å leve et liv som ærer Gud. Og med den lengsel er også bønnen under skrevet.

Kjære Gud.
Ikke gjøre meg frisk, hvis jeg vil glemme min avhengighet til deg.
Ikke gjør meg kjent, hvis jeg vil stjele din ære.
Ikke gjør meg stor, hvis jeg vil glemme å peke på deg som størst.
Ikke gjør meg sterk, hvis jeg glemmer at min styrke kommer fra deg.
Ikke gi meg mye, hvis jeg vil glemme å stole på deg for hver dag.
Ikke fjern mine byrder, hvis det vil fjerne meg fra fellesskapet med deg.
Ikke fjern mine sorger, hvis ikke takkesangen går til deg.
Bevar meg nære deg Gud,
for det er der jeg både vil være, og trenger å være.

Du Gud, vet hvor farene ligger for meg,
for du kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.
Du vet om jeg har rygg til å bære tunge dager
og knær til å tåle de gode.
Du vet om mitt hjerte er helt med deg
og om det er ditt rike og din rettferdighet jeg søker først.
Du vet om jeg vil søke deg- eller ikke- når livet tar en ny vending.
Bevar meg nære deg Gud,
for det er der jeg både vil være, og trenger å være.

Hør min bønn, gode Gud, bevar meg nære deg.
I Jesu dyrebare navn, amen.

Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke gå meg vill, bort fra dine bud!
– Salme 119:10

Salme 107 avslutter med verset: «Den som er vis, skal ta vare på dette og merke seg Herrens miskunn». (v 43) Vanligvis er dette er vers som leses bare halvveis fordi man enten avslutter lesningen eller fordi man allerede er i gang med å lese neste kapittel. Vi er litt kjappe til slikt, vi tar ikke alltid så god tid til å lese det enkelte vers, det går litt i en jevn flyt som gjøre at vi ikke alltid får med hva som står. Men her får vi faktisk påbud om å ta vare på hva som er delt tidligere i salmen og også beskjed om å merke oss Guds miskunn oppi hva som er fortalt.

Så hva snakker da denne salmen om? Den snakker om at mennesker går bort fra Herren, havner i problemer og trengsler, at de er undertrykte og at når de roper til Herren i sin nød så kommer han dem til hjelp. Uansett hva de havner oppi, når de helhjerta roper til Herren etter hjelp, så kommer han dem til unnsetning. Gud leder på rette vei (v7), Herren fører ut av trengsel og dødsskygge og bryter lenker (v 14), Han knuser dører av bronse og hogger jernbommer i stykker (v16), han løser mennesker som er fanget i mennesketanker og skam/skyldfølelse ved å sende sitt ord og helbrede dem (v18-20), Herren stiller stormen og får bølger til å legge seg (v 29) og så er det flere vers som snakkes om at Gud velsigner dem han vil velsigne (ydmyke, fattige ol) og forkaster og fratar de stolte og rike hva de har.

Denne salmen forteller oss om mange situasjoner som vi også kan kjenne oss igjen i, at man blir egenrådig og går bort fra Herren, at vi er i sammenhenger som sulter oss ut i stede for å gi oss mat og drikke, at vi er i mørke og er bundet på grunn av egne feil, omstendigheter i livet eller andres undertrykkelse, at vi havner i livets stormer og annet. Selv om det hele er beskrivelser at ting Guds folk da gikk igjennom, så kan vi uten problem overføre det til våre liv også. Vi vet hvordan det er å havne i slike ting, vi vet hvordan det er å gå tom, vi vet at vi roper til Herren i vår nød og vi har opplevd Herrens miskunn og godhet igjen og igjen og igjen, akkurat som Guds folk har oppigjennom alle tider.

Miskunn er et litt vanskelig ord å forklare, men de fleste av oss har en liten peiling på hva ordets innhold er, at vi vises nåde, ufortjent godhet, at den sterkere hjelper den svakere og at man overøses med godhet og hjelp selv om man ikke fortjener det. Det er Guds kjærlighet og godhet som øses ut over mennesker som ikke har gjort seg fortjent til det og som opplever hjelp selv om de har vært troløse og i opprør. Og disse tingene får vi beskjed om å merke oss ikke bare når vi leser salmen, men også når vi ser tilbake på eget liv. Merk deg Guds miskunnhet mot deg i tidligere tider.

Salmen begynner med to vers som er mye mer kjente enn det siste:

Pris Herre, for han er god, evig varer hans miskunn.
Dette skal Herrens forløste si, de som han løste ut av nøden.

Når vi tenker på alle de gangene Gud har kommet oss til hjelp og vi har opplevd hans miskunn, da fylles hjertet med takknemlighet, glede og ydmykhet og vi kan uten problem si: «Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn»!