Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn.
Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:1-2)

Det er litt forunderlig at det står at jeg kan velsigne Herren, og at jeg skal gjøre det. Vanligvis tenker vi at det er den sterkere som velsigner den som er svakere, men her ser vi en påminnelse om at vi kan velsigne Herren. Og det ikke er ikke så rart som det høres ut.

Jeg er mamma til to gutter og det er tider der de på en spesiell måte gleder mitt hjerte. Som når de plutselig gjør noe godt eller når de ut av det blå sier «jeg er glad i deg» eller «du er den beste mamma’n i verden». Det treffer hjertet med tyngde og det skaper glede, gjett om jeg føler meg velsignet da!

Vi kan bruke våre ord til å glede Guds hjerte også. Ved våre ord og våre liv kan vi gjøre ting som gleder Gud og velsigner Ham. Og det er en fantastisk mulighet.

Jeg blir glad når noen bruker tid på å fortelle meg at de er glad i meg, og det tror jeg Gud også gjør.
Jeg blir glad når noen uventet gjør gode ting mot meg eller andre, og jeg tror dette gleder Gud også.

Tenk om vi litt oftere tok oss tid til å være med Gud også når vi ikke trenger noe, men fordi vi ønsker å være i hans fellesskap og glede hans hjerte ved å si at vi elsker ham, er takknemlige for ham og alt han har gjort for oss og at vi ønsker å være mer «oss» og ikke bare meg som kommer fordi jeg trenger noe av ham.

Vi kan glede Gud ved å søke hans ansikt og ikke bare hans hender,
vi kan glede Gud ved å si fram vår lovpris og vår kjærlighet.

Vi kan velsigne Herren, og det burde være viktig for oss å gjøre det. Han er tross alt vår frelser og far, forløser og frende, fred og forsoning, vårt alt.

Det er en utbredt unnskyldingspolitikk for hvorfor man ikke kjemper for å vokse i helliggjørelse gåendes i mange kristne miljøer i dag, og den største bortforklaringen skjuler en holdning om at «jeg er meg selv nærmest». Beklager å si det, men mange kjemper ikke for å vokse i helliggjørelse fordi de synes de har rett til å holde fast på urett og bitterhet, rett på å ikke tilgi, rett til å bruke mye tid på seg og det de trives med og rett på å velge den enkle veien fremfor den rette veien. Bortforklaringen er «Gud må gjøre sitt verk i meg for at jeg skal klare det».

Og det er riktig, og det er feil.

Det er riktig at helliggjørelse kommer fra Gud. Gud er den som virker i oss og som ved sin Ånd former oss til å bli mer lik Jesus. Det er feil hvis det betyr at man ikke gjør kraftig innsats på å rette seg etter Guds Ord uten å «føle» kraften til det.

Det er slik at hvis vi virkelig vil leve liv som ærer Gud så må vi også ta endel harde tak selv. Det betyr ikke at vi skal klare ting i egen kraft, men vi må vise en villighet til å adlyde Guds Ord og vi må være villige til å begynne å gå veien selv. Vi kan ikke sitte i sofaen og vente på at helliggjørelse skal skje, vi må begynne å leve det ut i egen hverdag. Om vi føler for det eller ikke har ikke noe med saken å gjøre, ei heller om vi tror vi klarer det eller ikke, vi gjør det fordi det er riktig. Når vi begynner å gå den rette veien så vil Gud hjelpe oss, men noen ganger må vi selv gå de første skrittene på vår egen overgivelse og bestemmelse.

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef. 4:22-24)

Det sies at «Gud hjelper den som hjelper seg selv», men husk at dette er IKKE et bibelsk uttrykk og det er heller ikke dette jeg sikter mot. Jeg snakker om at hvis vi virkelig elsker Gud så ønsker vi å leve liv som ærer ham, og hvis vi gjør det, så MÅ VI også legge ned egen innsats. Vi må velge å gjøre godt selv når det koster, selv når det er mot mennesker som har såret oss. Vi må velge å snakke om Jesus, selv om ordene stokker seg litt og vi kjenner på forlegenhet. Vi må velge å lese Guds Ord og bruke tid i bønn, selv om det er noe på TV man har lyst å se. Vi må velge å legge ned eget liv og leve til Guds ære og andres beste. Vi må velge å ikke delta i sladder, baksnakkelse eller aktiviteter som glorifiserer ting Gud ikke liker (hva ser du på? Leser? Deltar i?) Vi må vise ved våre liv at vi elsker Gud og ønsker å leve til hans ære og dette er noe Gud vil se med behag på og Han vil komme oss til hjelp, styrke, trøst, formaning og ledelse ved sin Ånd.

La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne. (Kol. 3:5, 8-10)

Hvis vi skal sitte å vente på at vi føler for å gjøre det riktige så vil det aldri skje, vi må bestemme oss for det og begynne å leve det ut, så vil Gud ved sin Ånd og kraft komme oss til hjelp og støtte.

Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:14-17)

Jeg fikk en melding etter tirsdagens trening om at ene guttungen hadde gjort en «outstanding» innsats som keeper. Med tanke på at han rakk en trening etter skadeavbrudd før sykdom satte inn, var det fine og gode ord å få. Og når jeg vet at han heller ikke har stått særlig keeper de siste 2,5 årene, så varmer det litt ekstra å se at talentet hans verdsettes og fremelskes. Og tenk at noen tar seg bryet med å si at min gutt er bra (og sier jeg må si det videre).

Vi er ikke alltid så flinke til å si det til verken hverandre eller oss selv. Du er bra! Jeg er bra! Kanskje sier vi det oftere til andre enn oss selv? Vi har hvertfall veldig lett for å si mye dumt om oss selv. Du duger ikke (du glemte en av hundre avtaler). Du er en rotekopp (det er tross alt 5 kopper på benken). Du er en gris (fordi badet ikke er vasket på ei uke pga sykdom). Du er dårlig forelder (fordi du droppet en samling). Du er ikke bra nok, ikke god nok, ikke… Vi sier så mange stygge ting til oss selv som vi for alt i verden ikke ville sagt til noen andre…

Noen ganger tenker jeg så utrolig mye dumt om meg selv. Jeg kunne like gjerne stått og sagt det til mitt eget speilbilde, men hva jeg har tenkt på de siste dagene er: Hvis jeg byttet ut det speilbildet med et bilde av meg selv som lita jente, ville jeg da sagt de samme tingene? Nei! Den lille jenta som jeg vil skjerme for de stygge ordene, bor fortsatt inni meg, og hun blir ødelagt av alle de stygge tingene jeg tenker og føler om meg selv…

Jeg er ikke perfekt, jeg feiler og faller, jeg skriker og sutrer, jeg kjemper og kaver, jeg er meg. Meg som ikke er den jeg var og som også er på vei mot en annen utgave av meg selv enn den jeg er i dag. Du trenger ikke lete lenge for å finne ut av jeg har svakheter og feil, ei heller for å finne ut at jeg ikke alltid er så flink til å leve ut nestekjærlighet, barmhjertighet og tålmodighet som jeg ønsker. Men, jeg er bra nok, jeg er bra. Jeg kan ikke gjøre eller gi mer enn mitt beste, og det må jeg akseptere uten å slå meg selv i hodet og knuse eget hjerte fordi jeg ikke oppnår perfekt. Ingen av oss er perfekte, og det er faktisk den typen mennesker Jesus både elsker og bruker. Mennesker som trenger ham og som slipper han til. Mennesker som løfter frem- og opp- den perfekte som la av seg sin herlighet for å komme som lys inn i vårt mørke.

Jeg er ikke perfekt, men jeg er bra. Du er ikke perfekt, men du er bra du, skikkelig bra!

Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ (Matt. 22:37-39, egen utheving)

Vår styrke som troende
ligger ikke
i hvor mye vi elsker Jesus
og hvor mye vi gir opp for ham,
men i hvor mye han elsker oss
og hvor mye han ofret for oss.

Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Joh. 4:9-10)

Men han (Jesus) svarte: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» (Luk. 8:21)

Vi går ikke i kirken, vi er kirken.

Viser våre liv den kirke vi ønsker å fremstille og er våre ord i samsvar med de det øverste hodet for kirken (Jesus) selv har sagt?

«Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. (Luk. 14:26-25)

Det er enkelte som reagerer på å at jeg kaller oss kirken og ikke bruker ordet legemet, men selv sier de at de skal i kirken eller menigheten. For å gjøre det hele litt enklere og mer slagkraftig, valgte jeg derfor å bruke ordet kirken.