Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

Jeg har ikke nådd frem dit jeg ønsker å være og det er en lengsel i mitt indre om at jeg skal bli forandret. Ikke en forandring som gjør meg sterkere og bedre, men en forvandling som gjør at Jesus skinner klarere gjennom meg. Jeg ønsker at Guds nåde og kjærlighet skal være sterkere i mitt liv, at andre omfavnes av en varmere og mer dyptfølt medlidenhet og barmhjertighet, at Guds styrke og kraft skal fylle mine ord og Hans visdom være tydeligere i ordene jeg taler og deler. Jeg ønsker å bli mer lik Jesus.

Men så sitter jeg her og erfarer, igjen, at jeg er tom. Jeg har ikke den indre styrke som kreves for at de forandringene jeg ønsker skal skje. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bestemt meg for at NÅ, for at forsøket ramler i grus før jeg nesten har fått startet. Jeg er så frustrert over meg selv, hvorfor kan jeg ikke samle nok krefter og ha den indre styrke som trengs? Hvorfor er jeg svak, tom og hjelpeløs? Hvorfor kan jeg med helt hjerte slå meg sammen med Paulus og si som vi leser i romerne kap 7:

For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. (v 15)
Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. (v 18b-19)
Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? (v 24)

Det er en frustrasjon og fortvilelse i det hele, jeg klarer ikke å leve slik jeg ønsker. Jeg klarer ikke å leve så overgitt og gudfryktig som jeg ønsker, jeg klarer ikke å ta meg i nakken og bli bedre i egen kraft. Jeg trenger hjelp! Og her hiver jeg meg gladlig sammen med Paulus når han gir svaret på hvem skal fri meg fra denne dødens kropp.

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! (v 25 a)

Det har aldri vært meningen at jeg skal leve kristenlivet i egen kraft, heller ikke at jeg skal løse mine og andres problemer med egen kløkt og en ting er sikkert, jeg kan ikke elske totalt og ubetinget utav eget såret og egoistisk hjerte. Jeg trenger hjelp, jeg trenger Jesus! Og det er dette løftet Paulus minner oss om i fillipperbrevet, GUD som begynte den gode gjerning i meg VIL fullføre den. Gud skal fullføre den, ikke jeg. Jeg trenger ikke streve i egen kraft for å bli bedre. Jeg skal søke inn til Herren med lengsel om forvandling, med et hjerte som lengter etter å se og fylles med mer av ham og forvandles slik at Kristus blir tydeligere i mitt liv. Jeg trenger ikke komme med styrke og kraft, men med et villig og lengtende hjerte. Med tomme hender og ingen styrke kommer jeg og søker hjelp fra Gud selv.

Neste gang skal vi gå litt videre på dette og hente fram noen ord fra Jesaja der de som er tomme og lengter oppfordres til å søke Gud, samtidig som vi skal bruke samme kapittel til å se på viktigheten av å fylle seg med- og tro- Guds ord og løfter. (for de som vil ha forsprang eller er nysgjerrige nå, vi snakker om Jesaja kap 55).

– Mamma, husker du da jeg var liten? Da pleide jeg å si….

og så forteller gutten hva han pleide å si og smiler over seg selv og de omstokkingene av ord han pleide å ha. Jeg smiler også og sier at ja du pleide si det, og så gleder vi oss sammen over det gode og litt morsomme minnet.

Viktigheten av våre felles «husker du» er noe jeg ble gåendes å tenke på utover kvelden. Når vi deler våre felles opplevelser gjennom slike historier så minner vi oss selv ikke bare på det gode vi har opplevd tidligere, men vi styrker også det nåværende båndet vi har oss i mellom.

Jeg har mange slike «husker du» opplevelser med Gud og de hentes fram med jevne mellomrom. Noen av dem er mine personlige, andre er hele familien sine. Noen av dem kommer fra guttene oftere enn andre, som:

Husker du da vi hadde mel som varte hele vinteren?
Husker du da vi fikk penger og så var det til og med så mye at vi kunne få noe vi hadde ønsket oss?
Husker du da du lot oss få is og vi ikke havnet midt i de ulykkene?
Husker du da…

Familien vår har en rik historie sammen med Gud. Vi som familie har opplevd Guds nåde, barmhjertighet og trofasthet over mange år og i mange forskjellige situasjoner. Og det at vi jevnlig snakker om disse opplevelsene, blir en påminnelse for guttene (som nå er i en alder der de mer og mer bestemmer selv) om at Gud har vært trofast mot oss på så mange måter.

Når dagene ikke er av de beste er det viktig at vi henter fram slike minner og opplevelser med Gud. Har du vandret med Gud i noen år så er det garantert at du har opplevd flere ganger at han har gitt deg råd, gitt deg fred, gitt deg visdom, gitt deg glede og masse annet. Vi skal ikke leve i gamle minner og ønske oss tilbake til den tiden, men de gamle minnene er viktig å hente frem for å hjelpe oss selv å huske Guds godhet, barmhjertighet og trofasthet mot oss. Når vi henter fram minnene om Guds inngripen i tidligere tider, så styrker og bygger vi opp vår egen tro. Vi hjelper oss selv til å lettere kunne stole på at også denne gangen vil Gud gripe inn å hjelpe oss, akkurat slik han så mange ganger før har gjort.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser! Til deg setter jeg alltid mitt håp. (Sal. 25:5)

Noen dager trenger jeg mange flere timeout enn andre dager. Eller, jeg er ikke sikker på at det er helt sant, for jeg har tenkt på om det er slik at jeg kun føler jeg trenger det mens sannheten er at jeg egentlig trenger dem alle slags dager? Enkelte dager opplever jeg  egen tilkortkommenhet, sårbarhet og fattigdom så mye sterkere enn jeg gjør andre dager, og i de stundene er det mye enklere å gjenkjenne og anerkjenner at jeg trenger de timeoutene. På mine mer sterke og lysere dager kjenner jeg ikke det behovet like sterkt og derfor blir det ikke like mange av de bevisste «vend sinnet mot Herren pausene».

Det er når jeg vender meg mot Gud og er ærlig om hvordan jeg har det, føler det og tenker at jeg kan få hjelp. Når mine bekymringer øses ut for ham, så blir det rom for at hans fred kan fylle hjertet mitt. Når mine tårer væter hans føtter, blir en mild kjærlighet øst over meg og han står opp for meg. Når jeg lar min sorg komme fram for ham, så kan hans trøst styrke og lege meg. Når jeg vender meg mot ham som jeg setter mitt håp, min tillit og min lit til, så finner jeg hjelp og styrke til å fortsette litt til.

Jeg er inne i en periode der det blir mange daglige timeout-er, og det er på en måte greit, for når jeg minner meg selv på hans løfter så husker jeg også at Gud er nær de sønderbrutte på en spesiell måte, og fordi jeg innrømmer egen indre fattigdom og svakhet så står jeg i en posisjon der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds kjærlighet, nåde, barmhjertighet og hjelp. Som jeg har sagt før, Gud helbreder ikke de friske, men de sårede og syke. Han trøster ikke de sorgløse, men de sorgfulle. Han løfter ikke opp de som springer i egen kraft, men de som faller eller bare har krefter til å kravle seg ett og ett skritt videre. Sannheten er at jeg egentlig er på et veldig velsignet sted, et sted hvor jeg kan stole på at Gud vil gripe inn og at han vil være mitt alt i mitt ingenting. Jeg kan stole på nåden og stole på løftene. Gud er alltid trofast og nær og han vil aldri svikte eller forlate meg.

(og bare så det er sagt, det føles ikke alltid slik ut FØR jeg begynner å legge alt mitt ned for Gud, men når jeg tømmer ut mitt og løftene blir levende ord i hjertet, da kjenner jeg på både glede, styrke og takknemlighet midt i det tunge).

Kjenner du at dagen i dag og livet i seg selv er for mye? Ta en timeout, ja helst ti, Gud venter på at du gir ditt til ham så han kan gi deg av sitt.

Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
(Sal.62.6-8)

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal. 90:12)

Hvis jeg spør deg hva som er livets viktigste dag, hva ville du svart?

• den dagen du giftet deg?
• den dagen du ble forelder?
• eller kanskje dagen du ble besteforelder?
• dagen du tok en viktig avgjørelse?
• dagen du tok imot Jesus som frelser?

Det er nok stor sannsynlighet for at de fleste som leser dette vil svare en av de tingene over (selv om det kanskje er noen som sier noe annet), men jeg vil foreslå noe annet for deg. Livets viktigste dag er i dag.

Det er i dag vi kan følge opp de forpliktelser vi tidligere har sagt ja til.
Det er i dag vi kan jobbe på vår frelse og bevare et nært hjerteforhold til Jesus.
Det er i dag vi kan gjøre godt (eller la være).
Livet leves bare i dag.

Kanskje kommer det tårer og smerter,
men i dag kan jeg nevne det for Far og la Jesus ta byrdene fra meg.
Kanskje kommer det utfordringer på rekke og rad,
men det er bare i dag jeg kan legge dem frem for Gud og be om visdom og hjelp.
Kanskje kommer det gleder og overraskelser,
og det er bare i dag jeg kan fryde meg og takke.

Livet leves i dag.

Mange lever i fortiden fordi de har opplevd ting som de ikke er villige til, eller har fått hjelp til, å slippe. Andre lever i fremtiden, de ønsker at alt skal bli bedre enn det er og det er der de har fokuset. Uansett om vi lever i går eller i morgen så går vi glipp av det livet vi har, for vi har bare i dag.

Du har hatt mange viktige dager, men den viktigste dagen i ditt liv er og blir: I DAG!

Må denne dagen være velsignet og god, må styrke og glede fylle deg og må Herrens beskyttelse være om deg, hans nåde ta deg støtt igjennom og hans forsørgelse dekke alle dine behov. Du ER velsignet!

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag. 3:22-23)