Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. (2. Kor.4:7)

Noen titalls ganger siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt lyst å legge den ned. Jeg føler at det er lite vits, at det jeg gjør er så lite og smått, jeg føler at jeg er ikke god nok til å skrive, det er så mange andre som kan mye bedre, jeg føler jeg ikke kan nok om Guds Ord, jeg føler meg ikke kompetent i det hele tatt. Og likevel kjenner jeg at jeg skal dette. Selv de dagene det er hjernekræsj og ordene bare stokker seg, selv de dagene jeg ikke har vært en god mamma (mer monster-mamma enn mønster-mamma) og til og med de dagene jeg ikke er ett godt eksempel på en Jesu etterfølger kjenner jeg at jeg skal fortsette å skrive.

Hvorfor Gud velger å bruke meg til dette forstår jeg ikke, men jeg vet at Han gjør. Og jeg vet at Gud vet at jeg kan ikke dette alene. Det er for mange brister i meg, det er så mye som må fikses, det er mye jeg ikke vet eller forstår, og likevel velger Gud å bruke meg?

Jeg føler det slik i forhold til all skriving jeg gjør. Jeg føler meg ikke kompetent, men likevel gjør jeg det. For det avhenger ikke så mye av meg, men mest på han som bor i meg. Jeg kan ikke skrive ett ord som skaper forandring hos mennesker, men Gud kan puste sitt liv inn i ordene. Gud kan gjøre ordene levende og han kan nå mennesker gjennom dem. For meg er det ufattelig stort, at Gud velger en så ufullkommen og sliten og svak dame som meg til å dele sitt hjerte og sine ord med andre. Det er både stort og litt ubegripelig…

Det avhenger ikke av hvor god jeg er, men hvor god Gud er. Det er ikke hva jeg gjør som er viktigst, men hva Jesus gjorde. Gud bruker bare ufullkomne mennesker til å vitne om seg selv og vår avhengighet av ham gjør at han kan virke gjennom oss. Så om du også føler seg som ett sprukent kar, slik jeg ofte gjør, så fortvil ikke, fortsett i lydighet og vit at Guds kraft vil virke gjennom deg.