Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

Jeg har ikke nådd frem dit jeg ønsker å være og det er en lengsel i mitt indre om at jeg skal bli forandret. Ikke en forandring som gjør meg sterkere og bedre, men en forvandling som gjør at Jesus skinner klarere gjennom meg. Jeg ønsker at Guds nåde og kjærlighet skal være sterkere i mitt liv, at andre omfavnes av en varmere og mer dyptfølt medlidenhet og barmhjertighet, at Guds styrke og kraft skal fylle mine ord og Hans visdom være tydeligere i ordene jeg taler og deler. Jeg ønsker å bli mer lik Jesus.

Men så sitter jeg her og erfarer, igjen, at jeg er tom. Jeg har ikke den indre styrke som kreves for at de forandringene jeg ønsker skal skje. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bestemt meg for at NÅ, for at forsøket ramler i grus før jeg nesten har fått startet. Jeg er så frustrert over meg selv, hvorfor kan jeg ikke samle nok krefter og ha den indre styrke som trengs? Hvorfor er jeg svak, tom og hjelpeløs? Hvorfor kan jeg med helt hjerte slå meg sammen med Paulus og si som vi leser i romerne kap 7:

For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. (v 15)
Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. (v 18b-19)
Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? (v 24)

Det er en frustrasjon og fortvilelse i det hele, jeg klarer ikke å leve slik jeg ønsker. Jeg klarer ikke å leve så overgitt og gudfryktig som jeg ønsker, jeg klarer ikke å ta meg i nakken og bli bedre i egen kraft. Jeg trenger hjelp! Og her hiver jeg meg gladlig sammen med Paulus når han gir svaret på hvem skal fri meg fra denne dødens kropp.

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! (v 25 a)

Det har aldri vært meningen at jeg skal leve kristenlivet i egen kraft, heller ikke at jeg skal løse mine og andres problemer med egen kløkt og en ting er sikkert, jeg kan ikke elske totalt og ubetinget utav eget såret og egoistisk hjerte. Jeg trenger hjelp, jeg trenger Jesus! Og det er dette løftet Paulus minner oss om i fillipperbrevet, GUD som begynte den gode gjerning i meg VIL fullføre den. Gud skal fullføre den, ikke jeg. Jeg trenger ikke streve i egen kraft for å bli bedre. Jeg skal søke inn til Herren med lengsel om forvandling, med et hjerte som lengter etter å se og fylles med mer av ham og forvandles slik at Kristus blir tydeligere i mitt liv. Jeg trenger ikke komme med styrke og kraft, men med et villig og lengtende hjerte. Med tomme hender og ingen styrke kommer jeg og søker hjelp fra Gud selv.

Neste gang skal vi gå litt videre på dette og hente fram noen ord fra Jesaja der de som er tomme og lengter oppfordres til å søke Gud, samtidig som vi skal bruke samme kapittel til å se på viktigheten av å fylle seg med- og tro- Guds ord og løfter. (for de som vil ha forsprang eller er nysgjerrige nå, vi snakker om Jesaja kap 55).