Bjørn O. Hansen la i dag ut et innlegg på bloggen Monastisk kalt vi hadde trengt døperen Johannes. Det er særdeles god lesing som anbefales på det varmeste. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og at også jeg ønsker at slike røster reiser seg opp i vårt land (jeg tror det finnes mennesker med det kallet, men vil de ta kostnadene det medfører?)

Dette innlegget ble postet på min andre blogg med Gud i hverdagen for noen dager siden. Siden endel av dere kun følger denne bloggen, har jeg valgt å poste det her også.

«Nei, nå ble jeg overraska! Den så jeg ikke komme!»

Det er gjerne noen som flirer litt nå fordi de vet jo at Gud aldri har sagt dette. Men vent en halv, hvor fort kan vi ikke tenke dette når problemer og utfordringer hoper seg opp i våre liv? Woopsi… da kommer tanken om at «noe slikt som dette har sikkert Gud aaaldri vært ute for, jeg forstår ikke hvordan han skal ordne dette…»
Du ble kanskje overrasket og vet verken ut eller inn, men Gud blir ikke overraska og han har alltid en vei gjennom og utav problemene.

«Kom til meg alle som strever og bære tunge byrder, ja med unntak av deg da, for du er et håpløst tilfelle!»

Noen har tenkt dette om seg selv. Jeg har rotet det så til at jeg kan ikke komme til Gud. Så er det enkelte som tenker at andre mennesker er håpløse og at det er null sjanse i havet for at de kan forandre seg. Vet du hva, ingen er håpløse for Gud. Han kan- og ønsker- å hjelpe alle. Vil du ha hans hjelp, er det bare å søke ham.

«Jeg skal nok frelse deg jeg, men resten får du klare selv, ser deg i himmelen!»

Vi vet at vi ikke kan gjøre oss fortjent til frelsen, den er gitt oss av nåde. Og egentlig vet vi også at å leve som troende også er et nådens verk. Det er ikke slik at vi blir frelst av nåde og så får vi klare oss som best vi kan i egen kraft og styrke, nei HELE kristenlivet skal leves ved Guds hjelp og i Guds kraft og styrke.

* * *

Ville bare si takk for kommentarer de siste par ukene.
Jeg leser alt, men det er litt tungt å få svart da dagene er mer fylt opp enn jeg liker og foretrekker at de er.
Håper å kunne ta noe igjen når ferien er skikkelig igang (fredag var siste skoledag her),
som alltid- det er hva jeg håper, men lover intet. 

Ellers, siden ferien er igang vil jeg bare benytte anledningen til å minne om at jeg poster sjeldnere i ferietider enn i skoletider. Jeg kommer til å legge ut nye innlegg jamt og trutt, men setter ikke opp noe plan på dager eller antall hver uke- jeg tar det som det kommer og passer.

Ønsker alle en god sommer. Må du få gode dager og stunder-
og må du få muligheter til å gjøre sommeren bedre for andre gjennom å være der for og med dem.
Gud velsigne dere alle.
Cecilie

Mange av oss sier at vi er villige til å følge Jesus hvor som helst, hvor han leder, vil vi gå. Men hvor villige er vi egentlig? Jeg vet at jeg er nødt til å ta bestemmelsen igjen og igjen, for det er ikke alltid når mulighetene byr seg at jeg føler så veldig for det.

Vil jeg følge Jesus til nabohuset og høre på frustrasjon og fortvilelse?
Vil jeg følge Jesus til legekontoret når venninnen skal på enda en ny undersøkelse?
Vil jeg ta Jesus med i bilen når den eldre herren på butikken trengte hjelp hjem?
Vil jeg følge Jesus på fotballkamp når ett av barna jeg kjenner ikke hadde noen hjemme som kunne være med den dagen?
Vil jeg følge Jesus og hente noens barn på skolen eller sfo fordi foreldrene måtte på en avtale?
Vil jeg følge Jesus til sykehuset og besøke noen som er innlagt?
Vil jeg følge Jesus til aldershjemmet og besøke en eldre tante som egentlig ikke er tanta mi?
Vil jeg følge Jesus til bokollektivet for nye flyktninger og tilby fellesskap og hjelp?
Vil jeg følge Jesus på språkkurs for innvandrere?
Vil jeg følge Jesus til parken der de «utslåtte» holder seg?
Vil jeg følge Jesus og handle litt ekstra mat og levere til noen som trenger det?

Vil jeg følge Jesus ut i verden der menneskene som trenger ham er?

og i disse sommer og ferietider;
vil jeg også i ferien være opptatt av å følge Jesus dit han går eller er dette tiden kun for å pleie meg og mine?

Tiden er en dyrebar gave som vi aldri får tilbake og den kan aldri brukes to ganger. Vi gjør vist i å stadig ta en vurdering på hvordan vi prioriterer å bruke vår tilmålte tid. Ikke utsett til i morgen hva du burde gjøre eller si i dag, du vet aldri hva morgendagen vil bringe verken for deg selv, de du er glad i og de du vet du skulle vært der for.

Kjærlighet til jobben er en kjærlighet som aldri vil bli gjensvart (så med kjærlighet til aktiviteter og tjeneste for tjenestens skyld), mens kjærlighet til Gud og mennesker vil gi rik høst og velsignelse som varer livet ut og inn i evigheten.

« Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk. 10:27)

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

I fjerde mosebok kap 14 leser vi at Gud har fått nok av Israelsfolket og deres vantro, misnøye og sutring og bestemmer seg for at nå er nok nok. Når Gud sier at han vil utslette folket og begynne på ny med Moses, går Moses i forbønn for folket og viser til Herrens langmodighet, vilje til å tilgi og barmhjertighet. Gud ombestemmer seg og vil ikke utslette folket, men han sier at de som gikk ut av Egypt ikke kommer til å gå inn i det lovede landet, med unntak av to: Kaleb og Josva. Det sies om Kaleb i vers 24 at han har en annen ånd i seg og at han trofast har fulgt Herren.

Og slik skal vi også være, det skal være en annen ånd i oss enn det er i mennesker rundt oss som ikke tar gudsforholdet på alvor. Det skal være noe inni oss som gjør at vi skiller oss ut fra andre. Vi skal tenke og snakke annerledes, vi skal se på verden, mennesker og saker og ting med andre øyne, vi skal være et folk som lever for å ære Gud i alle ting.

Det kallet vil- må- gjør at vi velger bort verdens mas og jaget etter suksess og fremgang, og at vi trekker oss tilbake til et enklere liv og et mer stille liv. Enkelhet og stillhet vil roe ned tempoet i våre dager og vi vil være mer mottakelige for å høre Guds stille hvisken til oss, både de oppmuntrende og kjærlige ordene, men også ordene om å stole på Herren gjennom alt og de om å se ande mennesker og være der for dem.

Vi skal ha et himmelvendt fokus samtidig som vi aldri glemmer at vi er på jorden for en grunn, å vise Gud til andre mennesker. Våre liv skal ikke være fokusert på å gjøre mest ut av oss selv, men mest ut av Gud.