Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham, vi setter vår lit til hans hellige navn. La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på. (Sal. 33:20-22)

Hvorfor henvender jeg meg til Gud med bønn, lovsang og lovprisning? Er det fordi jeg har noe å tilby Gud som han ikke har? Fyller jeg et tomrom i hans fullkommenhet eller leger en svakhet i hans karakter? Er det slik at jeg, lille meg, kan gi den Gud som er og har alt noe som helst?

Det er en av tingene jeg finner litt forunderlig, at Gud vil at jeg skal søke ham og henvende meg til ham, men samtidig så vet jeg at Gud ikke trenger meg. Gud elsker oss og ønsker nærhet og fellesskap med oss, det er kjærlighetens ånd, men han trenger oss ikke. Så hvorfor skal jeg tilbe Gud? Hvorfor skal jeg søke Herren? Hvorfor skal jeg gi takk for alt godt? Han trenger det jo egentlig ikke?

Så kommer det som er enda mer forunderlig. Jeg lovsynger Gud fordi jeg vet han er verdig all lov og pris, jeg søker Gud fordi jeg stoler på ham, jeg lovsynger Gud fordi han er den jeg elsker og den som er verdt all ære, men i alt dette så søker jeg Gud for mer av Gud. Når jeg gjennom ord eller sukk fra hjertet og sjelen henvender meg til Gud, så er det ikke fordi jeg kan gi Gud noe han ikke har eller noe han egentlig trenger, men jeg søker Gud fordi jeg trenger Gud.

Jeg tenker mange ganger at jeg er her og bringer takk og pris og lov opp til Herren fordi han er verdig, og det er sannhet det altså, men det er en enda dypere sannhet som jeg mange ganger overser og glemmer- at fordi jeg vet at Gud er verdig og jeg er ikke, så vet jeg også at jeg trenger ham. Selv i mine stunder med takk, pris og ære, så er det jeg som sitter med det største behovet- jeg trenger Gud. Så selv om jeg føler at jeg søker Gud for å gi ham min takk og lovprisning og den ære han fortjener- så er den dypere sannheten at jeg faktisk søker Gud for Gud.

Gud trenger ikke noe fra meg, men jeg trenger alltid Gud, alltid mer av Gud, alltid.
(men selvsagt ønsker han vår overgivelse, tillit og kjærlighet)

Vi må forkynne et budskap som peker på korset, fører folk til korset og åpenbarer korset.

Vi kan ikke tillate oss selv å vanne ut Guds bud og leveregler fordi det ikke passer våre følelser eller denne tidens ånd. Vi lever i en tid der Gud og hans ord verken er populært eller akseptert. Dessverre er det også mange som kaller seg kristne som springer rundt etter «ord som klør dem i ørene» i stede for den fulle sannhet Bibelen gir oss. Det er viktig at vi forkynner det søte- om nåde, kjærlighet og tilgivelse- men det er like viktig at vi forkynner det salte- om liv i omvendelse, helliggjørelse og atskillelse. Det er det siste som vil bevare oss i troen og hjelpe oss videre.

Vi kan ikke forvente å bevare vårt indre menneske sterkt hvis vi bevisst går på kompromiss med Guds ord og kun velger å følge de deler vi føler for. Vi må adlyde Gud, også når vi ikke føler for det eller helt forstår. Det liv Gud har lagt klar for oss er et herlighetsliv som kun kan leves i ånden, og for å leve i ånden må vi avkle oss kjødets gjerninger og tanker. Det er ikke en bedre utgave av meg som er hensikten, men at mitt indre, pånyfødte menneske skal bli mer lik Jesus, at jeg vokser i modenhet og når frem til fullkommenhet (som ikke betyr perfekt og uten feil, men mer er en evne til å skille godt og ondt og velge godt).

Det liv jeg oppfordrer mennesker til å søke og leve i, er et liv vi ikke kan leve i menneskelig kraft og styrke. Det herlighetsliv vi søker større fylde av er et liv som avkler seg egne ønsker, egen kløkt, egen styrke og egne veier og søker Gud etter hans ord, styrke, visdom og kraft. Det er ikke noe jeg kan klare alene, for det er ikke et menneskelig verk eller liv jeg søker, nei det er noe Gud må gjøre og føde inn i mitt liv, fordi det er et åndelig verk (som skal manifestere seg i barmhjertighet og gode gjerninger).

Som jeg skrev som første linje: Vi må forkynne et budskap som peker på korset, fører folk til korset og åpenbarer korset.

Når vi ser på korset blir Guds godhet åpenbart for oss, men også hans vrede og har over synden. Ved korset finner vi ut at vi har ingen ting å komme frem med framfor Gud, vi er mennesker i ytterste nød av hjelp og nåde. Våre liv kommer så i de grader til kort i forhold til Guds herlighet, vi trenger hjelp.

Ved korset finner jeg hjelp. Fordi Jesus elsket meg så er det håp for meg. Ikke bare fordi han elsket meg, men fordi han var villig til å gi sitt eget liv fordi han elsket så høyt. Det offer og den soning Jesus gav for meg, gjør at det er tilgivelse, frihet og nåde for meg. Jeg er blitt Guds barn og jeg kan med frimodighet søke hjelp hos Far. Det korset minner meg også om at jeg er kalt til å legge mitt liv ned for andre, slik Mesteren la det ned for meg og ble min Frelser.

Når korset åpenbares i mitt indre og jeg i hjertet forstår at jeg er elsket og at noen la ned sitt liv for meg, da fødes det frem en ærbødighet og villighet til å elske andre selv når det koster meg noe. Jeg trenger ikke å gå denne veien alene, jeg følger i fotsporene til han som overvant den onde og som vant en evig seier. Jeg får leve mitt liv slik Jesus døde, med et åpent hjerte mot mennesker i sorg og nåde og armer strekt ut mot denne verden.

Hvis Jesus døde for å redde meg fra synd og denne verdens påvirkning, hvorfor skulle jeg da søke tilfredsstillelse og hjelp i de ting? Nei. la mitt liv- i både ord og gjerninger- vise at jeg virkelig verdsetter hva jeg av nåde er gitt.

———————————————————————————————————-

Det å forkynne- eller skrive om- liv i kamp mot synd, helliggjørelse, atskillelse fra denne verden og slike ting er ikke blant de mest populære tema å ta opp. De som har fulgt en eller begge av bloggene mine ei tid, vet at jeg jamt og trutt har fremme disse temaene da det er så utrolig viktig å snakke/skrive om. Men jeg har mange ganger merket kamp på dette, og så også denne gangen. Jeg har ikke fått ufine eller negative ord fra lesere denne gangen, men jeg fikk et enormt trykk mot meg åndelig. De to første innleggene var beintøffe å få skrevet ned, så derfor hadde jeg noen dager pause før dette kom. Selv om det kommer motstand mot meg når jeg velger å løfte frem disse tingene, så vil jeg ikke vike unna å la være å skrive om det, men kan trenge ekstra forbønn og også hvile (så dette er eneste innlegg denne uken).

Husk at vi står i en åndelig kamp. Det er en fiende som ikke vil at vi skal leve overgitte liv, men som vil at vi lever liv på kompromiss, etter følelser og i gråsoner. Velger vi å følge Jesus koste hva det koste må, så vil vi møte motstand på mange plan, men:

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss…

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.
(Rom. 8:31-34. 37)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.
(Fil. 4:13)

I går skrev jeg om likhet mellom synd og allergi. At som allergi sløver ned og setter oss ut fysisk sett, slik vil synd gjøre med vårt indre menneske. Jeg nevnte også at for å bevare vårt indre menneske sterkt, er det viktig å være bevisst den påvirkning vi mottar fra omverdenen og også at vi påvirkes av våre relasjoner på godt og vondt. I går nevnte jeg kort noen enkle ting ift synd, og i dag fortsetter vi med de to siste punktene. Det vil komme ett tredje og avsluttende innlegg en av de nærmeste dagene.

«Verden»
1) TV, aviser o.l. overøser oss med mye som ikke er i samsvar med Guds ord, og vi må aldri ta inn over oss slikt uten å være bevisst den påvirkning vi utsetter oss selv for.
2) Samfunnet og kulturen rundt oss er i større og større grad på vei bort fra sannhetene i Guds ord, og vi må våge å stå opp for Guds sannhet og ikke la flertallet bestemme hva vi skal tro som sant.
3) På våre arbeidsplasser, i nærmiljø, aktiviteter og annet så vil vi ofte møte mennesker som ikke lever i samsvar med Guds ord. Vi skal ikke prøve å passe inn for å bli mer spiselige og aksepterte, vi må våge å stå for hva vi tror på. Å gå rundt grøten og tilpasse seg kan virke forlokkende, men det fører ikke godt med seg i det lange løp.

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. (Gal. 6:7-8)

Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier! Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten… Dere venter mye, men se, det blir lite. Dere får avlingen i hus, men jeg blåser den bort. Hvorfor? sier Herren over hærskarene. Fordi mitt hus ligger i ruiner mens dere har det travelt med deres egne hus. (Hag. 1:5-6c, 9)

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Relasjoner
Her feiler og faller vi alle og vi blir såret og sårer andre. Hvis du har opplevd noe en dag som gjør deg lei, sint eller frustrert, pass på hvordan du tenker om dette og ikke la det få feste seg som bitterhet og sinne. Vær bevisst dine følelser, det er greit å føle på ting, men det viktigste er hva og hvordan vi håndterer følelser. Vær raus og overbærende mot mennesker som har tråkket feil i forhold til deg, men ha også nok respekt for deg selv slik at du ikke tillater andre å kjøre over deg og behandle deg dårlig.

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7:12)

Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Ef. 4:31-32)

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. (Kol. 3:12-13)

Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse. (1. Pet. 3:8-9)

Mandag ettermiddag lå jeg på sofaen og tok en ekstra hvil. Jeg irriterte meg litt over den ekstra trøttheten, nysingen og hostingen som kom av allergi. Mens jeg ligger der slår plutselig tanken «det er med synd som med allergi» ned i meg, og Gud gir meg en dyrebar påminnelse om viktigheten av å bevare vårt indre menneske sterkt etter som flere tanker kommer.

Allergi er en ufyselig greie som kan slå deg helt ut. For de som reagerer sterkt kan de bli bortimot sengeliggende etter en dag utsatt for f.eks. bjørkepollen, andre plager som snue, nysing, hosting, kløe og annet følger også med. Kroppen blir satt ut og den er ikke like sterk. like velfungerende og like årvåken som den vanligvis er. Hodet kan gjerne føles som en stor dott, tankene er umulige å samle og det er lite vits i  prøve å tenke seg frem til svar på spørsmål eller utfordringer. Kroppen dovner hen i en slags vond dvale og den har heller ikke styrke nok til å utføre hva man vanligvis kan. Man fungerer rett og slett ikke særlig bra,

Og slik som det vil synd virke på vår ånd. Hvis vi over tid tillater handlinger og ord som ikke er gode og rette, vil vårt indre menneske bli helt satt ut. Det mennesket som ikke vil ta oppgjør med synd i eget liv når den Hellige Ånd peker på noe, vil litt etter litt oppleve at det indre mennesket svekkes radikalt og blir svakt. En annen skummel side ved dette er at man blir «immune» mot å gjenkjenne syndens grusomhet og farlighet fordi man har tatt den under sine vinger, kost med den og gjort den til en kjæledegge. Det samme kan vi si om den påvirkning vi hver dag utsettes for fra hva vi kaller «verden». Vi er omringet av- og overøses av- meninger, holdninger og inntrykk som ikke er i samsvar med Guds Ord eller hvordan Gud ønsker at vi skal leve våre liv. Hver dag kleber noe av «verdens støv og sand» seg på våre hjerter og vår ånd. Hvis vi ikke passer på, vil vi etterhvert bli så dekket og påvirket av dette at det blir vanskeligere for oss å gjenkjenne Guds stemme og også å skille mellom hva Gud sier er rett og godt og ikke. Og for ikke å snakke om hva våre relasjoner kan påføre oss av smerte, sorg og fortvilelse, både fordi vi tråkker feil, fordi andre tråkker feil og fordi ingen av oss er perfekte. Vi trenger en stadig fornyelse av vårt indre.

Allergi kan behandles ganske godt med medisiner og man kan fungere på et tilnærmet normalt nivå. Når det gjelder å bevare vårt indre sterkt er det også noen «medisiner» vi kan ta til oss for å bevare hjertet og ånden på et velfungerende nivå. La oss ta kort om de tre ting jeg nevnte over: Synd, verden og relasjoner. Vi tar den første i dag og de to siste i morgen.

Synd:
Aldri lek med ilden og skulle du merke at den Hellige Ånd pirker på deg fordi du har sagt eller gjort noe galt, omvend deg og gjør opp. Jeg pleier å si at vi skal utsette til i morgen hva vi ikke burde gjøre i dag og gjøre i dag hva vi ikke burde utsette til i morgen. Gjør hva du kan for at ting ikke skal få feste i deg, gi aldri opp kampen mot den onde og det vonde og vær var for den Hellige Ånds forsiktige påminnelser og advarsler.

Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde…
Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen. (Heb. 3:7-8a, 13-14)

Jeg fortalte avslutningsvis i går at jeg kjente ikke den helt store gleden på innsiden da Gud minnet meg om å se andre og hjelpe så godt jeg kunne. Det var ikke fordi jeg ikke ville hjelpe eller være der for andre, for jeg ønsket jo det, men det var fordi jeg følte at jeg hadde ingen ting å gi. Hvordan kunne jeg som hadde det så vondt inni meg og følte meg så tom, hjelpe andre? Vårt første skriftsted var da Gud i skikkelse av trengende mennesker banket på dørene i Betlehem, det andre skriftstedet finner vi helt bakerst i Bibelen.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:20)

Mange er kjente med dette verset og vi vet at Jesus ønsker å holde måltid med oss, men hva som derimot fanget min oppmerksomhet denne ganger er hva som er min oppgave kontra hva som er Jesus sin oppgave. Det eneste jeg trenger å gjøre er å åpne opp. Jeg trenger ikke stelle i stand, ikke invitere, ikke gjøre noe, jeg må bare åpne døra, så vil Jesus selv ta seg av resten.

I sammenhengen med å hjelpe andre og at jeg ikke hadde noe å gi, ble dette betydningsfullt for meg. For jeg hadde jo ingen krefter til å ta meg sammen og søke etter dråper av energi, og her kommer Gud og sier: Når noen banker på døra di, så trenger du bare å åpne opp, resten skal jeg gjøre, resten hviler på meg. Er du villig til å åpne opp døra, vil jeg komme til deg og jeg vil holde måltid med deg. Jeg vil gi deg mat å spise, du vil få ord å dele, nåde til å elske, omsorg til å lytte, kraft til å kjempe for andre, du må bare åpne opp når jeg banker på.

Gud vet å gjøre det så enkelt at jeg forstår! Det eneste jeg trengte å gjøre var å sukke: Gud hjelp meg å hjelpe! Jeg trengte ikke prestere en hel haug, jeg måtte bare vende blikket mot Herren og stole på at han ville gi meg hva jeg trengte for å hjelpe andre.

Dette minner meg om de kjente versene vi finner i Matteus 7.7-12

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

Som jeg har nevnt tidligere har vi i norske oversettelser en inndeling som ikke er i grunnteksten, og jeg har over fjernet to overskrifter slik at vi bedre ser den sammenheng jeg sikter til. Versene viser oss at ber vi, vil vi få, og vi vil motta gode gaver, og vi vil derfor ha mulighet til å være mot andre slik vi vil de skal være mot oss. Vi mottar ikke Guds gode gaver kun for egen del, men også for at vi skal istandsettes til å hjelpe andre.

Jeg trengte den påminnelsen jeg fikk fra Gud om å glemme meg selv og ikke bare se, men også å være der for og å hjelpe andre. Gud vet at jeg ikke ønsker selvmedlidenhet, og han vet hvordan han skal få meg på rett spor igjen. Ikke bare ble jeg minnet om at vi er ment å sette andre høyere enn oss selv, men jeg ble også minnet om at når jeg søker Gud om hjelp til å hjelpe andre, så vil jeg motta hva jeg trenger (og faktisk mere til). Alt jeg trenger å gjøre er faktisk bare å åpne døra, både for mennesker og Gud, så trenger jeg ikke bekymre meg for hvordan ting skal skje eller sies eller skrives, jeg kan hvile i visshet om at Gud vil gi meg akkurat hva jeg trenger for å kunne hjelpe.