Jeg har lett for å sette meg et mål der fremme, noe jeg arbeider mot og noe jeg strekker meg etter å enten klare, lære eller utvikle meg til. Og det er bra! Vi skal ikke bare virre meningsløst rundt og lar oss trekke hit og dit av dagsform, omstendigheter og andre mennesker- vi skal være bevisste i våre liv og vi skal leve med mening og trygg forankring i Herren.

Hvis vi ikke har noe å strekke oss etter har vi heller ingen grunn til å endre oss eller utvikle oss. Har vi ikke har en formening om hvor vi skal, vil vi heller ikke vite i hvilken retning vi skal ta første skritt. Vi trenger å ha både store mål (hovedmål), og små mål som vi oppnår underveis (delmål). Og vi trenger å ha det i forhold til vår åndelige vekst også.

La oss ta et eksempel. Jeg hadde for mange år siden en opplevelse som såret meg veldig. Et menneske jeg hadde vært der for, kommer plutselig med en veldig sårende bemerkning som gikk på meg som person, min evne til å gjøre jobben min og også ett par andre ting. Jeg ble såret, skikkelig. Det jeg også visste var at hvis jeg holdt fast på dette, så ville jeg bli bitter, jeg måtte tilgi. De første ukene var det ofte jeg måtte si til meg selv: Jeg ønsker ikke bli bitter, Jesus hjelp meg. Hjelp meg å tilgi, hjelp meg å legge dette bak meg og helbred meg. Dette måtte jeg fortsette med over tid, noen ganger flere ganger dagen, andre ganger med dagers mellomrom, men hver gang jeg kjente det såre komme opp eller at bitterhet prøvde å komme, så måtte jeg ta tak i det. Det gikk måneder før jeg plutselig en dag kunne se på denne personen og kjenne at jeg var bare glad i h*n.

Det er riktig at jeg hadde det målet, men hvis jeg bare hadde bestemte meg og så latt følelser styre meg, så ville jeg aldri kommet dit hen at jeg tilga. Jeg var nødt til å kjempe, jeg var nødt til å døde selvet, jeg var nødt til å stole på Jesus, jeg var nødt til å ikke bare ville, men også velge, å leve i samsvar med Ordet. Ikke helt vakkert ved de første forsøk, men jeg gjorde det. Jo mer jeg gjorde det, jo nærmere målet kom jeg. Et halvt år etter at jeg var «ferdig med det», kom dette mennesket å ba om tilgivelse for den eksakte episoden og ordene. For en herlig opplevelse å kunne se inn i de øynene og si: Jeg har tilgitt allerede, det er fortid. Takk Gud for det!

Men hva er viktigst? At jeg nådde målet eller alt Gud gjorde i meg og mitt hjerte underveis?

Når Gud leder oss i bestemte retninger og vi får vite at det er noe vi skal gjøre en gang der fremme, så er det ikke alltid at det å nå fram til det eksakte stedet er det viktigste. Jo, Gud vil vi skal nå fram, men det viktigste er faktisk alt Gud viser oss, lærer oss og former i oss mens vi er på vandring mot målet. Uansett hva vi strekker oss mot er det godt å nå fram og det er godt å ha klart enda en «bragd»,  men det viktigste er alltid hva vi lærte underveis. Hvis vi ikke tar til oss den lærdommen, bevarer og kultiverer den i vårt indre og bruker den i hverdagen, vil vi egentlig ikke ha kommet så mye lenger (selv om vi passerte mållinjen).

Er vi i prøvelser skal vi ikke bare ha fokus på å komme ut av dem, men også la Gud forme oss mens vi opplever dette. Er det utfordringer vi ikke takler, så er det viktigere at vi lærer å stole på og lene oss til Gud, enn at utfordringen løser seg opp (selv om det siste ikke er å forakte). Vi må ikke bli så fokusert på å få bønnesvar, på å få befrielse og utfrielse, på å komme et steg videre, at vi glemmer at Gud former og forvandler vår innside mens vi vandrer, mens vi kjemper, mens vi venter.

Den viktige lærdommen og forvandlingen kommer underveis, ikke etter vi har nådd frem. Det viktigste er ofte vandringen frem mot hva vi opplever som målet. Vår karakter er og blir viktigere for Gud enn vår komfort.

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Ordspr. 4:23)

Hva betyr egentlig dette verset og hvilken praktisk betydning har det for meg? er spørsmål jeg tenkte over da jeg ble sittende med dette verset foran meg ei god stund. Og egentlig, jeg kom langt fra til bunns i det, men her er noe av hva jeg tenkte.

Først er det viktig å avklare hva som menes med «hjerte», for det er ikke snakk om den blodpumpende muskelen som holder oss i gang. Hjerte i bibelsk betydning er et bilde på hele vårt indre liv. Det er knyttet opp til hvem vi er og inkluderer våre tanker, følelser og fornuft. Det er også her vårt åndelige liv finner sted.

Bibelen snakker mye om hjerte og hjerteholdning, og når bibelen snakker om dette er på en langt mer omfattende måte enn vi er vante med i dag. Mange rundt oss snakker i hovedsak om følelser når de snakker om hva som kommer fra hjertet eller ligger dem på hjertet, men Gud inkluderer mye mer i det enn dette. Da er det snakk om både tanker, meninger, følelser og annet.

Vi kan ikke unnskylde dårlige handlinger med at vi mener i bunn og grunn godt og at Gud ser til hjertet, for våre handlinger avspeiler hva som egentlig bor i vårt hjerte. Det er selvsagt forskjell på å ikke klare hva man vil og å med vilje la være å prøve for så unnskylde seg eller å bevisst gjøre hva man vet ikke er godt.

Hvis livet utgår fra hjertet, så er det viktig at vi bevarer det, men hva skal vi egentlig bevare? Og her tror jeg vi er ved kjernen av levd tro, ved hva som enten fører oss til fall eller hva som får oss til å stå. Vi må bevare en holdning i vårt hjerte om at Gud er viktigst. Dette skal igjen føre til at vi styrer tanker, handlinger og hverdag etter dette. Hvis Gud er viktigst, er det nødvendig at vi bærer hans ord med oss, at vi tenker på det og lar det forme, styrke og bevare oss. Det er viktig at vi lar sinnet være vendt mot det som er der oppe, slik at vi ikke fanges inn av livet rundt oss og trekkes bort fra fellesskapet og avhengigheten til Gud. Det er viktig at vi bevarer kjærligheten til Gud varm og levende, og da må vi bruke alenetid med ham.

Våre hjerter påvirkes av hva vi opplever i livet og av hva vi tenker og gjør, og derfor er det viktig at vi bygger gode murer rundt det. Med det tenker jeg at vi skal være bevisste hva vi tar til oss og at vi ikke lar andre trekke oss bort fra Gud, men også at vi selv fyller oss med Guds ord og lar ordet få være lys og hjelp for oss. Vi må selv styre tankene våre, og vi må ta opp kampen mot de ting som reiser seg mot Gud og det å leve for Guds ære og andres beste. Vi må verne om den skatt vi har fått, frelsen, og vi må styrke vår tro ved å fylle oss med godt og ved å velge å leve dette ut, selv om det koster og er vanskelig.

Jeg bevarer mitt hjerte når jeg har Gud først og jeg lar hans ord lede, forme og styre meg, når jeg velger å stole på Åndens ledelse og ikke min fornuft, når jeg er lydhør for både formaning og oppmuntring, når jeg ikke gjør ting eller ser på ting som jeg vet Gud ikke har behag i. Bevarer jeg mitt indre rent og lever under Guds lys, skaper jeg også et sted der Gud vil trives. Velger jeg derimot å leve som jeg selv føler, så vil min selviskhet og hardhet drive Gud ut.

Skal jeg bevare mitt hjerte og gjør det til et sted der Gud trives og gleder seg, så  er det jeg som må innrette meg etter ham, ikke han som må godta de ting jeg liker og finner unnskyldninger for… Det er jeg som må bevare mitt hjerte slik at det er rom for Gud og slik at hans liv kan fylle meg og flyte gjennom og ut av meg.

***

Føler du mer på uro enn sikkerhet om at Gud er din faste og trygge borg? Kanskje har hverdagen fått fanget deg inn og du har mistet Jesus ut av syne? Det ble nylig postet et innlegg på den andre bloggen om dette akkurat. Hvis du føler at dette kanskje gjelder deg, så kanskje dette innlegget vil være til hjelp for deg.

Nå vet jeg at Herren berger den han har salvet. Han svarer ham fra sin hellige himmel, gjør storverk og frelser med sin høyre hånd. Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud. (Sal. 20:7-8)

Vi mennesker har litt for vane å tro at hvis noe fungerer en gang, så vil det også fungere de neste gangene også. Om dette for det meste er korrekt i hverdagshendelser, så er det nødvendigvis ikke slik i Guds rike. Jeg ble minnet om dette mens jeg leste de første kapitlene i 2. Samuelsbok.

Saul er død og David salves til konge, men det er bare deler av folket som følger ham de første årene. Det går 6 1/2 år før han salves til konge over hele folket. David fikk større og større makt, fordi Gud var med ham (2. Sam. 5:10). Dette faller selvsagt ikke i god jord blant de omliggende folkene, de føler seg mer og mer truet. Filisterne, når de får høre at David er salvet til konge, drar ut for å få tak i ham. David finner ut av dette og han ber Herren om hjelp. Gud på sin side svarer at David skal dra opp mot dem og at Han vil gi dem i Davids hånd  (5:19). David drar opp og han slår filisterne. Men filisterne gir seg ikke så lett, de drar opp mot David enda en gang, og enda en gang ber David Gud om råd. Denne gangen får han derimot et annet svar, han skal gå bak filisterne og når han hører lyd av marsjgang over tretoppene, skal han gjøre seg klar. Da vil Herren gå ut foran David og folkene for å slå filisternes hær (5:23-24). David gjør som Herren har befalt og slår filisterne samtidig som de forfølges over lang avstand.

Hvor lett vi har for å tenke at siden det fungerte første gang, vil det fungere andre gang, og så «glemmer» vi å spørre Gud hva hans plan og strategi er. Fordi om en situasjon minner om noe vi har vært oppi tidligere, og ved Guds hjelp, makt og kraft har gått seirende ut av, betyr det ikke at vi skal gjøre det samme neste gang.

Det tragisk er, når jeg tenker slik, så setter jeg meg selv over Gud. Jeg tror jeg vet best og at jeg har oversikt og kontroll, men det er ikke sant… Jeg «glemmer» at Gud er Gud og at det er han som vet best. Vel, sannheten er: Jeg glemmer det egentlig ikke, men jeg stoler så mye på egen kløkt og egen evne til å klare at jeg ikke tenker tanken på å spørre Gud.

Vi må slutte å tro at vi har svarene før vi har bedt Gud om hans råd. Kanskje får vi beskjed om å gjøre det samme en gang til, men vi kan også bli fortalt om å håndtere/angripe det helt annerledes enn hva vi gjorde forrige gang. Vi vet ikke hva som er beste strategi for å utføre en oppgave eller håndtere en utfordring, men Gud gjør.

Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Velsignet er Herren! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt. Herren har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» (1. Sam. 25:39)

Det er ikke enkelt å oppleve å bli hånet, nedgradert og latterliggjort etter at man har gjort godt mot andre, men det skjer. Og når det skjer er det viktig at vi ikke handler for raskt og utfra sinne og såra følelser. Hvis vi umiddelbart går etter hevn, så kan vi ende opp med å føre skyld over eget hode, men hvis vi legger saken i Herrens hender, kan vi være viss på at han en gang vil gjøre ting rett.

David opplevde dette en gang mens han fortsatt var på flukt fra kong Saul. Han og hans menn hadde trukket seg tilbake til  Paran-ørkenen (1. Sam. 25). Her var det en rik mann som hadde stor buskap og David og mennene hans holdt seg i nærheten av gjeterne hans. Mens de var der så behandlet de gjeterne bra og de ble også et vern for dem. Ikke noe av buskapen forsvant den tid David og mennene var i nærheten. Ved slaktetiden så sender David bud til den rike mannen, som heter Nabal, og spør om litt forsyninger til seg og mennene sine. Nabal fnyser av det hele, snakker nedsettende om David og avviser å gi hjelp tilbake.

David er ikke så annerledes enn oss, faktisk er han ganske lik oss, han blir sint, såra og planlegger hevn. Han får mennene sine klare og begynner reisen mot Nabals bosted. Gud vet hva som skjer og han har allerede ordnet det slik at David ikke skal begå en feil som vil ødelegge for ham senere. En tjener forteller Nabals kone hva som har skjedd og hun samler sammen en stor haug mat, lesser på eselet og drar for å møte David. Når hun treffer han og mennene klarer hun å stille sinnet og hevnlysten hans med vise ord og med maten hun har med. David hører hva hun sier (jeg mener, virkelig hører) og går bort fra å skulle hevne seg. Gud har berget ham fra å føre blodskyld over seg ved å sende en vis dame som stopper ham. Dagen etter når Nabal får høre hva kona gjorde, blir han som stein og ti dager senere dør han. Gud har selv hevnet den urett David ble utsatt for og David kunne gå videre i liv og gjerning med rene hender.

Det er fort å kjenne sinne når vi blir dårlig behandlet etter å ha gjort godt mot noen, og det er ikke uvanlig at hevnlyst av et eller annet slag reiser seg i oss. Og vi er litt som David, vi er litt for raske til å handle utfra følelser i stede for å bruke tid innenfor Gud og høre hva han sier. Hva jeg finner oppmuntrende med denne historien er den ærlighet som er om at David faktisk tenkte og handlet slik, men at Gud i sin nåde, omsorg og barmhjertighet stoppet ham.

Noen ganger havner også vi der at vi ikke klarer å overse det vonde som blir gjort mot oss og vi tenker ut hvordan vi kan ta tilbake. Vi går ikke etter livet til andre, slik David gjorde, men vi kan fint gå etter navn, rykte og annet- eller vi kan med vilje utelukke andre ved å ikke invitere dem med på ting lengre. Jeg har min versjon som er at blir jeg såra og føler meg «brukt», så blir jeg smålig av meg og bestemmer meg for å ikke hjelpe dem mer, ikke inkludere dem mer og å slutte å ta kontakt. Og det er flere ganger Gud har måtte be meg om å slutte med den småligheten min og huske at som hans barn skal jeg ikke oppføre meg slik. Om andre behandler meg dårlig, så gir ikke det meg rett til å behandle dem dårlig.

Vi kan føle at vi har rett til å hevne oss, men som Guds barn er det viktig å huske at «hevnen hører Herren til» og at vi heller skal overse, tilgi og bevege oss videre. Hvis vi handler utfra sinte og såra følelser, er det stor mulighet for at vi begår feil som fører skyld over oss. Gud vil prøve å stoppe oss gjennom at han selv taler til oss gjennom ordet eller mens vi er i bønn, eller han kan bruke andre mennesker for å vise oss at vi er på feil vei. David var klok nok til å forstå at det var Gud som stoppet ham og han gikk bort fra å søke hevn, den saken ble lagt i Guds hender, er vi så kloke når Gud sier det samme til oss? Ikke søk hevn, legg saken i mine hender, jeg vil ordne opp.

Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:19-21)

Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. (Jak. 1:5)

Det har vært noen tilfeller der jeg har ordnet mulighet for guttene til å komme seg ut av situasjoner som kunne gå galt. De har skullet ut på noe som kunne bli riktig så gøy, men vi visste også at det kunne gå en vei de ikke var fortrolige eller fornøyde med. I slike tilfeller har de hatt mulighet til å kontakte meg med spesielle «sos-ord» og jeg har ringt dem og gitt dem beskjed om å komme hjem for å gjøre plikter eller lekser, spise mat eller annet. Det er selvsagt ikke noe som skjer ofte, men jeg har alltid sagt til dem at blir de ukomfortable eller utrygge i en situasjon, så gi meg beskjed og jeg skal være «kjip mamma» som ringer og sier du må komme hjem for 5 minutter siden. De slipper å føle seg presset til å gjøre ting de ikke liker eller er komfortable med, samtidig så kan de gå derfra uten å ha mistet ansikt (siden jeg ringer).

Jeg leste akkurat i 1. Sam. 16 hvor Samuel får beskjed om å reise til Betlehem og salve en av Isai sine sønner til konge. Situasjonen mellom kong Saul og Samuel var heller anspent og Samuel tar dette opp med Gud som gir han en vei igjennom denne utfordringen uten å sette eget og andres liv i fare.

Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.» (v 2-3)

Det har vel ikke hendt at Gud har bedt meg om å gjøre noe som setter livet mitt i fare, at «ryktet» mitt har røket noen ganger er en ting, men livet har det aldri stått om. Men jeg har noen opplevelser der Gud har bedt meg om å gjøre ting som jeg bare ikke skjønte hvordan jeg skulle kunne klare. Jeg vet jo at Gud gir oss kraft til å fullføre hva han sier vi skal gjøre, men noen ganger ser vi faktisk ikke hvordan vi skal finne muligheter og åpninger til å kunne gjøre hva Gud sa. Og da er det viktig at vi gjør som Samuel gjorde: Bring det foran Gud og spør! Det er ikke noe nederlag i å si til Herren: Jeg vet du sa jeg skulle gjøre sånn og sånn, men jeg klarer ikke se og forstå hvordan det skal foregå, hjelp meg Gud. Må du vise meg en vei slik at jeg kan gjøre hva du ba meg gjøre.

For Samuel gikk alt greit, vi vet han kom seg til Betlehem og at David langt om lenge ble salvet til ny konge. Det hele foregikk på en slik måte at det ikke ble offentlig kjent der og da.

Når det gjelder guttene mine så er det spesielt den ene som ett par ganger har spurt meg: – Mens hvis jeg sender melding, hva skal du gjøre  og si da? Og jeg har sagt:
– Det vet jeg ikke helt enda, fordi jeg vet ikke om du sender meg en sos eller når du eventuelt gjør det, men jeg skal finne på noe, du trenger ikke bekymre deg. Og det har alltid ordnet seg, vi har alltid hatt noen plikter som må gjøres, noe mat som må spises eller et ærend eller besøk vi skal på som gjorde at de måtte komme. Men, hadde de ikke spurt meg, så hadde jeg ikke kunnet gi dem en vei ut av hva de stod oppi. At jeg kunne hjelpe dem, var bare fordi de innrømmet at de trengte hjelp og spurte.

Er du usikker på hva du skal gjøre for å kunne fullføre hva Gud har sagt til deg? Ikke bare sitt å tenk på det og bli frustrert over hva du ser som manglende muligheter, spør Gud; han vil vise deg hvordan du best mulig kan gjøre hva han har sagt du skal.