Siden jeg er så heldig å ha overnattingsgjest i hus velger jeg å hente fram ett innlegg skrevet og postet for ett par år siden. Ønsker dere alle ei god og velsignet helg.
Fatt mot, du er Guds dyrebare barn!
*****

Når føler du deg mest elsket av Gud? Når du er på topp eller på bunn?

Vi vet det egentlig, å kjenne Jesus og å få være i Guds nærvær er hvor vi opplever ekte glede og dyp fred. Det er i Faderens trygge favn at vi finner ubetinget kjærlighet. Det er ved Herrens bord vi finner en utømmelig kilde av styrke, glede, fred, visdom og alle andre velsignelser. Det er gjennom å bli likedannet Kristus vi får nærmere kjennskap til hvem Gud er og hvor god han er. Det er gjennom at vi blir mindre i oss selv at Gud får rom til å øse ut mer av seg selv inn i våre liv, og gjennom at han får vokse, mens jeg avtar, finner jeg større styrke, dypere glede, nærere fellesskap.

Men det er en del av meg som vil klare selv. Jeg vil vise at jeg er god nok, at jeg fortjener det gode, at jeg er verdt både tid og krefter. Uansett hvor mye jeg sier jeg ønsker ubetinget kjærlighet, så sliter jeg med å ta det imot. Det skader egoet at andre elsker meg når jeg har gått på tryne. Det bringer flauhet i hjertet når andre ser at jeg «mister grepet» og ramler sammen. Det knekker stoltheten når jeg foran andres øyne feiler, snubler, faller og bare gir opp. Jeg vil bevise både overfor Gud og mennesker at jeg fortjener aksept og kjærlighet.

En av de tøffeste tingene for meg er faktisk å akseptere Guds nåde og kjærlighet for meg. Jeg har ikke problem med at Gud elsker og er nådefull mot menneskeheten og andre mennesker, men jeg sliter med å godta og ta imot det samme i mitt liv. Det er så lett å børste bort ordene jeg er glad i deg, stolt av deg og du er fantastisk. Jeg sliter med å våge å ta dem fullt og helt til meg, å tro dem med hjertet er litt for vanskelig. Jeg vet at jeg ikke burde være slik, men jeg er slik… og jeg har mange ganger lyst å grine over at jeg er slik.

For jeg kjenner mitt hjerte bedre enn mennesker flest. Jeg vet jeg feiler og faller, jeg vet jeg er svak og orker ikke alltid å kjempe, jeg vet jeg mister tålmodighet og tenner på alle plugger, jeg vet… og jeg vet at innfor Gud er det kun en ting jeg fortjener: Evig straff fordi jeg har syndet mot ham.

Samtidig vet jeg at det er en ufattelig kjærlighet og en nåde som overgår alt hva mitt sårede, svake og trengende hjerte lengter etter. Hva jeg trenger finner jeg hos Gud og Gud alene. Gud elsker meg og han ordnet selv opp i hva jeg ikke kan klare. Jesus tok min skyld på seg, han sonet min straff og ved hans blod er jeg vasket ren og kan med frimodighet tre frem for Herren. Jeg er ikke lenger en fiende av Gud, jeg er hans elskede datter. Jeg er ikke lenger en omstreifende vandrer, jeg er hjemme hos Gud. Jeg er elsket på tross av alle mine feil og min tilkortkommenhet, jeg er akseptert på grunn av hva Jesus gjorde.

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1)

Gud hjelp meg å slippe stoltheten, hjelp meg med å rive ned murene jeg har bygd opp for å beskytte hjertet, hjelp meg å ta inn din grenseløse, evige, perfekte, barmhjertige og gode kjærlighet. Hjelp meg til å slippe deg inn og hjelp meg til å kunne ta imot din kjærlighet.

Men vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten. (2. Tess. 2:13)

Det er ganske fantastiske ord, at vi er utvalgt av Gud! Har du tenkt over hva det faktisk innebærer at Gud har valgt deg? Det snakker om verdi og om å være ønsket. Når Gud har valgt deg så sier han også at jeg elsker deg, jeg ønsker å bruke tid sammen med deg, jeg vil være i fellesskap med deg. Det å være Guds utvalgte er kanskje den ultimate bekreftelse på verdi og mening?

Det faktum at Gud har utvalgt deg beviser at du er både dyrebar og verdifull. 

I efeserbrevets første kapittel kan vi lese at vi ble utvalgt i Kristus allerede før verdens grunnvoll ble lagt. Det er noe stort over det hele, Gud valgte oss ikke fordi vi var ynkelige eller så på ham med triste valpeøyne, nei til og med før vi var i menneskers tanker så valgte han oss, deg og meg, til å vinne frelsen i Kristus og med det bli hans barn. (Ef. 1:4-6).

Gud trengte ikke å velge oss, men han gjorde det like vel. Vet du hvorfor? Fordi han elsker oss. Han utvalgte deg fordi han elsker deg. Han utvalgte meg fordi han elsker meg. Guds utvelgelse kommer fordi han elsker oss og ønsker å være i fellesskap med oss. Guds utvelgelse er alltid fundert i kjærlighet og nåde, aldri i våre prestasjoner eller for den saks skyld, store feil og fall.

Mennesker kan mange ganger velge oss bort, men slik er ikke Gud. Han er trofast i sin utvelgelse og han står for de valg han har tatt. Det er heller ikke slik at han har skiftendes humør og synes vi en dag er ok å være med mens den neste er vi slitsomme, nei, hver dag ønsker han at vi velger å trekke oss nær til ham slik at vi kan dele fellesskap og så vi kan få del i alt det gode han ønsker å være for oss og gi oss. Gud har utvalgt oss, nå er det opp til oss å velge ham, hans vei og hans rike.

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1. Pet. 2:9)

Du er hellig fordi du er i Kristus, og fordi du er i Kristus ser Gud på deg med velvilje. At du har Guds favør over ditt liv er av ren skjær nåde, det har ingen ting med dine egne prestasjoner å gjøre, kun med Kristus sine. Da Jesus tok ditt skyldebrev med seg på korset og gjorde soning for dem, så åpnet han døren og muligheten for at du kunne leve i fellesskap med Gud. Da du aksepterte Jesu verk på korset og tok imot frelsen, så ble du i Guds øyne hellig og rettferdig.

Det er ved korset du finner både din identitet og din mening, ikke i egne eller andres tanker og mening om deg, men i Guds ord og i hvordan Gud ser på deg i Kristus.

Hvem du er og hva du skal gjøre må aldri være grunnfestet i det gamle mennesket, i hva vi kaller gamle Adam eller syndenaturen, det må være i den nye skapningen som er i Kristus. Du finner aldri din verdi og mening ved å høre på hva andre sier om deg eller ved å vurdere deg selv opp mot andre, du finner det bare i Jesus. Den sanne identiteten din har ingenting med navn, yrke, status, barn og venner å gjøre, men den har alt med Gud å gjøre.

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!
For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
(2. Kor. 5:17 og 19)

Ikke se ned på deg selv fordi du føler andre kan bedre. Du er i Kristus hellig og rettferdig, elsket og tilgitt, kalt og utrustet, forsonet med Gud og utvalgt. Du er hans dyrebare og høyt elskede barn, ikke en ‘nobody’ som andre kan tråkke på eller se ned på.

Ikke se inn i deg selv for å finne ut hvem du er, ikke se til andre etter bekreftelse på din verdi, se på Jesus, se i Guds ord, se til din skaper og Far.

På let etter mening og verdi,
falt mørket tungt om meg.
Andre sa ord som trykket ned,
jeg selv så bare udugelighet.
Men du Gud, gav meg aldri opp,
og søkte stadig etter meg.

Den dagen jeg gav opp å kjempe,
og gav slipp på å ha all kontroll,
er ikke dagen jeg mistet meg selv.
Den dagen jeg valgte å tro,
alt det gode du gjorde for meg,
er dagen jeg ble levendegjort.

Da du fant meg, fant jeg meg selv,
Og jo bedre kjent jeg blir med deg,
jo mere finner jeg meg selv.
La meg se meg selv med dine øyne,
og hjelp meg tro jeg er alt du sier jeg er.

I Kristus er jeg dyrebar,
utvalgt og utrustet til tjeneste.
I din kraft og styrke vandrer jeg frem
og vil for alltid dine storverk forkynne.
I Kristus er jeg for alltid trygg
og alt er meg gitt av nåde så stor.

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil. (Joh. 21:18)

Hvis du vil leve i det nære fellesskapet med Herren der dere snakker med hverandre, han leder deg og du hører hans stemme, så kan du ikke være opptatt av og bruke tid på det samme som de fleste kristne rundt deg er. Ikke for å dømme noen, men det er fåtallet som jager etter det dype, nære og intime fellesskapet med Gud. Ønsker du å oppleve at Guds kraft virker sterkere gjennom deg og at profetiske ord, ord til oppmuntring, helbredelser og annet virker gjennom deg, så kan du ikke delta i alle de trivielle aktivitetene andre gjør.

Den som har en dyp lengsel i sitt indre etter å komme nærmere Gud og lære han bedre å kjenne, vil også oppleve at Guds Ånd på en spesiell måte tale til dem om å ikke leve slik alle andre gjør.

Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke gå meg vill, bort fra dine bud!
– salme 119:10

Det kan oppleves som om Gud sier at det er greit for andre å velge, leve og bruke tiden på den måten de gjør, men så nekter han deg det. Og dette oppleves litt negativt ut, gjør det ikke? Hvorfor er Gud så mye strengere med deg enn med dem? Hvorfor får de lov men ikke du? Sannheten er en totalt annen, det er Gud som i sin nåde ser din indre lengsel og som ved sin Ånd hjelper deg å leve et liv som gjør at du vil oppleve en større fylde av ham og få vokse både i kunnskap og kjennskap til hvem han er. Det er ikke Gud som nekter deg å være som alle andre, det er Herren som viser deg vei inn til himmelens forgårder og lar deg bo i hans nærhet.

Selv om det er greit for andre å bruke tid på en haug av ulike ting, så er det nødvendigvis ikke det for deg. Hans strenghet mot deg er ikke fordi han liker deg mindre eller er sur og irritert over noe, men det er hans nåde og godhet mot deg. Han ser ditt hjertes lengsel og han gjør hva han kan for å hjelpe deg på den rette vei mot dypere fellesskap, mer intim kjennskap og større fylde av ham.

Selv om det er greit for andre, så er det ikke det for deg fordi du vil mer, vil lenger og vil dypere med Herren enn flertallet rundt deg. Og når du står der i himmelens forgårder og opplever Guds nådefulle godhet, barmhjertighet, allmakt, hellighet og kraft, så vet du at du har ikke tapt noe på å gi slipp på hva som er greit for alle andre. Du har ikke gått glipp av noe som helst viktig, du har derimot vunnet det viktigste som finnes, mer av Herrens hjerte og nærhet.

Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land.
I helligdommen skuet jeg deg, jeg så din makt og herlighet.
For din miskunn er bedre enn livet. Mine lepper skal synge din pris.
Slik vil jeg velsigne deg hele livet og løfte hendene i ditt navn.
(Salme 63:2-5)

Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge. (Sal. 25:12)

Den ene gutten min har i noen år slitt med mage, smerter og manglende energi. Det har ikke vært mye hjelp å få i helsevesenet selv om vi har vært innom lege, sykehus og spesialist endel ganger. Uansett hva som er gjort, så er og blir gutten dårlig. Nå er vi igang med ny diett og håper at denne gangen vil vi kanskje finne en løsning… Og siden vi bare har holdt på med dette nye i ei uke, har det jo åpnet opp for at jeg tenker mye på det, leser meg opp og også får innspill fra Den Hellige Ånd på likhetstrekk med våre åndelige liv.

Det har seg slik at hva norske myndigheter anser som et sunt og godt kosthold nødvendigvis ikke er det for alle. Det finnes endel mennesker som rett og slett blir syke av å holde de norske kostrådene. Det betyr ikke at rådene er dårlige (for det er de ikke), men de passer bare ikke til alle. Og hvem de ikke passer for? Jo, den veien må man ofte finne selv. Man må ofte til med «å prøve og feile»-metoden for å finne hva kan jeg spise og hva kan jeg ikke spise? Og i hvilke mengder kan jeg eventuelt spise noe uten å bli dårlig? Det er en møysommelig prosess og den tar både mye energi, tankekraft, forandringer, tilpasninger og tid.

Nettopp det med at guttungen blir syk av å spise hva som anses som sunt og godt har jeg tenkt på i forbindelse med våre åndelige liv. De fleste ville sagt at grovt brød, frukt og grønnsaker og slikt er bra, men ikke for mitt barn, han blir dårlig av flere av disse tingene. Og slik er det med våre åndelige liv også. Fordi om flertallet mener at en type åndelig kost er sunn og god, så betyr det ikke at den er det for alle. Noen av oss kan ikke «ta til oss» det samme som andre kan og fortsatt holde oss åndelig sterke og årvåkne.

Mange vil mene at tv og film er ok, men for enkelte er det noe som tar dem bort fra Gud. For noen er mange aktiviteter et «must», mens for andre sliter det ut og tar fokus bort fra Herren. Fellesskap med venner er bra, men hvor går grensen for positivt og utviklende fellesskap og sosialt slabberas og sladreklubb? Og hvor mye tid er det riktig å bruke på dette? Hva vi fyller dagene våre med vil enten gi føde til eller utsulte vår ånd. Hva bruker vi så vår tid og energi på? Hva tar vi til oss av inntrykk og innspill?

Herren taler fortrolig med dem som frykter ham, han gjør dem kjent med sin pakt. Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet. (Sal. 25:14-15)

Ønsker vi å leve nære Jesus og vandre i tett fellesskap med Gud, så er det viktig at vi er bevisste på hva vi tar til oss av føde som beriker det indre, åndelige liv. Jo nærmere vi vil Gud og leve overgitt ham, jo mer av hva flertallet ser på som «greit og sunt» må vi legge bort. Vil vi virkelig hundre prosent med Herren, så kan vi ikke la det sosiale og aktiviteter være den viktigste føden for vår sjel og ånd, da må vi sette av mer tid til bønn, bibel og fellesskap med Herren.

Mange synes det er nok å være frelst, være med i ei bønnegruppe/småfellesskap, delta på et møte og en aktivitet i menigheten i uka. De er fornøyde med det og de synes det er nok. Men har vi en indre lengsel etter å stadig komme nærmere Gud og lære ham bedre å kjenne, så må vi ofte gi slipp på og gå bort fra hva flertallet synes er greit nok.

For dem med denne dype, indre lengsel vil ikke litt bibel, en kort bønn og et møte nå og da være sunn kost, det vil være med på å sulte dem ut. For dem som vil videre er veien ofte å fjerne seg litt mer fra fellesskapet og bruke litt mer tid alene med Herren over åpen bibel og med bedende ånd.