For ett par dager siden satt jeg å smålo for meg selv mens jeg leste Bibelen. Historien er hentet fra Jesu siste tid på jord, etter oppstandelsen. Det er når han plutselig står midt blant disiplene og de er i vantro og lurer på om det er et spøkelse. Jesus spør om de har noe å spise og han spiser mens de ser på. Men, hva som fikk meg til å dra på smilebåndet var at denne gangen så jeg det litt mer for meg enn normalt. Jeg har ikke problem med at de ble redde og skremte, hadde det plutselig stått et menneske ved siden av meg nå, her jeg sitter alene i stua og skriver, så hadde jeg også reagert sånn. Men se for deg at de skjelvende gir Jesus litt brød og fisk og tenk deg hvordan de står og studerer at han putter det i munnen, følger nøye med på hvert tygg og etter han svelger kikker på golvet for å se om det fortsatt er innabords.

I dag mellom host og hark kom tanken tilbake til meg, men jeg ble også gående og tenke på om vi egentlig husker å undre og forundre oss nok i denne tid? Jeg gjør ikke. Jeg skulle brukt mye mer tid på det… og det ville igjen bragt større takknemlighet over hva Gud i Jesus har gjort for oss, og også hvor utrolig hele frelsesverket og Jesu komme er.

Frelse er ingen enkel sak, det er mye vanskeligere enn å tale ord og skape et univers utav intet. Det er en nyskapelse av så stort omfang at intet menneske kunne gjøre det, Gud selv måtte komme og utføre det. Frelsen er overmåtes stor og vidunderlig.

Gud selv kom. Vi forestiller oss et lite og uskyldig barn, men husker vi at det lille barnet er Gud? Gud elsket oss så mye at han kom som menneske, og som nyfødt var han et totalt avhengig individ.

Jesus kom, men Jesus var også fortsatt ‘i himmelen’. Det er noe jeg har prøvd å vri hjernen rundt denne adventstiden. For Jesus er Gud, og Gud er én, så selv om Guds Sønn ble menneske, så fortsatte han å være Gud. Han var samtidig den som styrte og et uskyldig og avhengig spebarn.

Gud valgte å bruke mennesker som deg og meg. Alle de vi leser om i forbindelse med Jesu unnfangelse, fødsel og spedbarnsalder, var som oss. Ikke supermennesker med en overnaturlig styrke, men svake, skrøpelige og sprukne kar som levde i gudsfrykt og tillit til Gud og Hans Ord.

Det er så mange ting å undre og forundre seg over i juleevangeliet, men tar vi tid til det? Beundrer vi Gud og hans frelsesverk i Jesus Kristus, og det at Gud ved sin Ånd bor i oss? Undring, forundring og beundring over julens sanne budskap vil gjøre at takknemlighet og lovprisning til Gud stiger opp fra våre hjerter og lepper.