Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂

Jeg er liten nok til det jeg!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

For noen år siden da minsten var rett over 4 var vi ute en tur til et par onkler. Der er det ved enden av plenen en mur og det er rett over to meter ned. Den eldste som da var 6 hadde lyst å hoppe ned, men turte ikke, så han spurte om ikke minsten skulle? Og han hoppet. Jeg og onklen trodde ikke på dem da de sa at han hoppet og vi går bort til dem. Og tror du ikke den lille knerten hopper ned, fin svikt i beina og ruller seg rundt og spretter opp på beina igjen. Om vi også vil hoppe? Nei takk! Det innrømmer både jeg og onkelen at vi ikke tør eller vil. Og det sier størsten også, han tør hvertfall ikke! Da kommer det fra den på fire: Jeg er så liten jeg, det er derfor jeg kan klare det!

Bakvendt fornuft kan man kanskje si? Men her for noen dager siden kom denne episoden tilbake da samme gutt var i flyg, svev og salto. Nå er han noen år eldre, men motet til å utfordre kropp og omstendigheter er fortsatt der i stort mål.

Jeg er så liten at jeg får det til!

Tenk om vi tenkte slik i forhold til de ting Gud har kalt oss til? Jeg er så liten at dette vil gå bra! Gud har sagt at det avhenger ikke av mine evner og fantastiske formuleringer, det avhenger av at jeg lar Han få virke med sin nåde, kjærlighet og kraft gjennom meg. Om jeg føler jeg ikke klarer selv, så kan jeg stole på at Gud kan gjøre det igjennom meg. Jeg er kanskje liten og ikke helt på plass, jeg mangler kanskje papirer og rette kvalifikasjoner, men det er i menneskers øyne. Gud har kalt meg og dette er jeg liten nok til å klare! For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virke – gjennom dette svake kar
(sluttverset hentet fra i vår svakhet er han sterk)

fortell det videre

Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn. Bind dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Lær dem videre til barna deres, snakk om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. (5.Mos.11:18-19)

Mange ganger leser vi at Israels-folket skulle fortelle sine barn om Guds trofasthet og barmhjertighet, om alle de ganger de hadde sviktet Gud, men som han likevel hadde kommet dem nær og reddet dem. Den historien de hadde med Gud, skulle de fortelle videre til sine barn og barnebarn. Og gjennom personlige historier skulle barna få se, erfare og lære om Gud og hans trofasthet.

Foreldrenes oppgave var å lære barna opp i bud og regler, men de skulle også videreformidle en personlig dimensjon av gudsforholdet til sine barn. Slik er det i dag også. Mange ganger er det de personlige vitnesbyrdene som når inn til menneskers hjerter og som skaper åpenhet, håp og gir trøst og styrke.

Hos oss har vi enkelte historier om Guds inngripen som går mer igjen enn andre, men det å ta Gud med i hva vi opplever er helt naturlig. Om det er gjennom faste rutiner eller uventa opplevelser og utfordringer, om det er som takkeemne eller bønn om hjelp, om det er å tenke på andre eller det å uventa gjøre noe godt, Gud er med i alt. Men hva barna har fått erfare personlig sitter sterkest, for da har ikke bare hørt og sett, de har selv opplevd og erfart.

Når det stormer på det verste er det godt at noen som har opplevd sterkere stormer sier at de forstår det er tungt og vanskelig, men at de også vet Gud er trofast og vil ta meg/deg/oss igjennom dette også. Det er ikke like stor trøst og håp i at noen som ikke har opplevd noe i nærheten av tunge tider sier det vil gå bra. Den første har en tyngde over ordene som gjør at de går inn og synker ned i hjertet, de finner feste og får vokse seg sterkere. Den siste sine ord vil ofte føles som luft som er blåst bort uten å treffe oss i det hele tatt.

De som ikke har opplevd mye motgang og prøvelser har ikke like mye hjelp og trøst og komme med, fordi de ikke har den personlige erfaringen med hvordan Gud bærer, hjelper og støtter i slike tider. Men de som har gått gjennom ild og fossende elver, gjennom dødsskyggens dal og stått i stormvær med orkan styrke, når de sier: Jeg forstår, er det en tyngde som bare erfart liv kan gi. De sier ikke hva de med hodet vet, de sier hva de har levd og erfart- uansett hvor ille det er, Gud er der, han har kontrollen, han er trofast, han vil ta deg gjennom dette også. Bare hold fast og hold ut. Gud er med deg.

Vi trenger læresetningene og det skrevne ord, men vi trenger også det erfarte ord og liv. Mennesker som bare taler ord de ikke har erfart, kan sammenliknes med lettvektere, mens mennesker som virkelig har erfart hva de taler, blir tungvektere.

Gud bruker hva vi går igjennom eller har gått igjennom som ett vitnesbyrd overfor andre om hans trofasthet. Den trøst vi selv ble trøstet med, er vi nå istandsatt til å gi videre til andre som opplever motgang og prøvelser. Vi skal fortelle om Guds trofasther, barmhjertighet og inngripen i menneskers liv til de som kommer etter oss, både til vår egen jordiske familie, men også tl våre søsken i Herren.

Jeg får det ikke til…

 Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen. (Fork.11:1)

I kveld er en av de dagene jeg ikke klarer å samle tankene rundt ett spesielt tema eller emne. Jeg hadde tenkt å fortsette ut uka med innlegg om Den Hellige Ånd, for det er fortsatt temaer som ikke er berørt (som utrustning til tjeneste, som helliggjørelse, som Åndens frukter og annet). Jeg har prøvd å få ned de ting jeg har fått for å dele tidligere, men ordene vil ikke komme riktig på plass, det blir litt kronglete og rart alt sammen… og da tenker jeg at i kveld skal jeg skrive om noe annet.

I går utfordret jeg dere til å finne ting dere kunne være takknemlig for, og jeg vil dele tre gode opplevelser fra min dag. Jeg kommer ikke til å ta det etter punktene jeg nevnte i går, men heller dele tre hverdagsopplevelser.

Etter at jeg og guttene hadde vært hjemme en stund var det tid for å ut og sparke ball. Den runde lærkula er populær her i huset og det er ikke uvanlig at både en time og to, og mer, brukes ute i gården med sparking og trening og annet. I dag var det jeg og minsten som var ute og hadde en gang i veggen med «pig» (den som bommer blir tilslutt «pig»). Sånn etter noen minutter og mange spark ser jeg det plutselig… den plassen der vi pleide å parkere (ikke lenger for å ha større plass til å sparke ball og for å verne bilen) var blitt ryddet for fjorårets løv og løvetann fra i år. Det pleide å være en stor haug løv i hjørnet av muren, det pleide å være en godt og langt «bed» med løvetann og annet ugress langs hele murkanten, alt var borte vekk… Hva? Hvem har vært her? Ikke vet jeg, men gjett om jeg ble glad og takknemlig for at noen hadde gjort det. For jeg har tenkt i over en måned at det må gjøres, men bare ikke hatt krefter, og nå er det plutselig borte!

Eldstegutten ble plutselig dårlig i ettermiddag og endte opp med å ligge i senga. Ikke helt passende siden det var bare litt over en time før vi skulle på trening med minsten. Ikke var han så god at jeg kunne gå fra ham alene hjemme heller, og jeg visste at minsten ikke ville sitte på med noen andre til trening heller. Så jeg sier at han får ta en telefon til en av onklene og høre om han kunne hjelpe. Og joda, det var ja med en gang! Gutten superfornøyd både da og etter trening! Jeg er utrolig takknemlig for at han stilte opp og hjalp!

I kveldinga var eldsten litt bedre (etter halvannen times søvn) og flyttet seg fra seng til sofa. Midt inni noe vi snakket om kom jeg på det med gårdsplassen og sier det til ham. Observant som han er kommer svaret «jeg så det tidligere jeg!». Jeg sier at jeg ble så glad og takknemlig, og så vet vi ikke en gang hvem som har gjort det. Og da kommer det ei setning som fikk meg til å bli litt paff. «Det er sikkert fordi vi hjelper så mange». Jeg må spørre om han sa hva jeg hadde hørt, jo, «det er sikkert fordi vi hjelper andre, så får vi tilbake…» Jeg tenker at gutten er mer på linje med hvordan Gud ordner og fikser ting enn jeg enkelte ganger er og jeg tror at dette ikke var hans tanker men Gud som åpenbarte dette for ham. Og jo, jeg er enig- jeg tror at vi vil få igjen fordi vi hjelper andre. Det er masse å være takknemlig for denne dagen.

Håper du også har mange gode tanker, opplevelser og velsignelser du kjenner på takknemlighet for!

Verdens sterkeste pappa!

Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade! (Sal. 34:3)

Per og Karsten er havnet litt i tottene på hverandre, og etter en kort dytt og klask-kamp kommer det:
– Per: Bare pass deg! Pappa’n min er sterkere enn din!
-Karsten: Nei-hei det er han ikke så, for min pappa er enda sterkere enn din!
-Per: Hold munnen din du, for min pappa er mye sterkere enn din, din pappa kan ikke løfte lokket av søppeldunken en gang!
– Karsten: Du er bare dum du, og pappa’n min kommer til å ta både deg og pappa’n din på en gang, og det med bare en hånd! For min pappa er den sterkeste pappa’n i hele verden!

Det er vel mange som enten har tatt del i eller vært tilskuer til liknende! Det er typisk barn! Og det er ikke bare fordi de er sinte og ville ha overtak de sier det, men fordi barn er stolt av sine foreldre og andre skal ikke snakke vondt, dårlig eller ned om noen som er i min familie! Pappa er verdens sterkeste er ett uttrykk for tillit, kjærlighet og en visshet om at pappa kan hjelpe med og ordne opp i det meste.

Gud er verdens skaper og opprettholder, han er lyset og godhetens opphav og kilde, han er den svake og hjelpeløses hjelper og støtte, han leger den med sønderbrutt hjerte, den nedbøyde løfter han opp. Gud kan stille sitt barns hjerte midt i en stormfull hverdag og gi en glede som er overstrømmende. Gud er den beste som er, han er over alt og alle, og han er mer enn mektig nok til å hjelpe oss gjennom hva som helst vi møter her i livet! Jeg er stoltav pappa’n min, og jeg vet at eneste grunnen til at jeg er den jeg er i dag, er fordi Gud er trofast, Gud er god!

Jeg er så ufattelig og ubeskrivelig stolt av Gud.
Hva med deg, er du også det og forteller du det til andre?