Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)

første gang postet 17.02.12

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂

Jeg er liten nok til det jeg!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

For noen år siden da minsten var rett over 4 var vi ute en tur til et par onkler. Der er det ved enden av plenen en mur og det er rett over to meter ned. Den eldste som da var 6 hadde lyst å hoppe ned, men turte ikke, så han spurte om ikke minsten skulle? Og han hoppet. Jeg og onklen trodde ikke på dem da de sa at han hoppet og vi går bort til dem. Og tror du ikke den lille knerten hopper ned, fin svikt i beina og ruller seg rundt og spretter opp på beina igjen. Om vi også vil hoppe? Nei takk! Det innrømmer både jeg og onkelen at vi ikke tør eller vil. Og det sier størsten også, han tør hvertfall ikke! Da kommer det fra den på fire: Jeg er så liten jeg, det er derfor jeg kan klare det!

Bakvendt fornuft kan man kanskje si? Men her for noen dager siden kom denne episoden tilbake da samme gutt var i flyg, svev og salto. Nå er han noen år eldre, men motet til å utfordre kropp og omstendigheter er fortsatt der i stort mål.

Jeg er så liten at jeg får det til!

Tenk om vi tenkte slik i forhold til de ting Gud har kalt oss til? Jeg er så liten at dette vil gå bra! Gud har sagt at det avhenger ikke av mine evner og fantastiske formuleringer, det avhenger av at jeg lar Han få virke med sin nåde, kjærlighet og kraft gjennom meg. Om jeg føler jeg ikke klarer selv, så kan jeg stole på at Gud kan gjøre det igjennom meg. Jeg er kanskje liten og ikke helt på plass, jeg mangler kanskje papirer og rette kvalifikasjoner, men det er i menneskers øyne. Gud har kalt meg og dette er jeg liten nok til å klare! For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virke – gjennom dette svake kar
(sluttverset hentet fra i vår svakhet er han sterk)