Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

Det er en tid for alt

Den neste uken kommer jeg til å være borte fra bloggen pga konfirmasjon. Jeg har valgt å gå ei lita stund tilbake og har plukket ut 5 av de 30 første innleggene som ble postet  på bloggen. En reprise som de færreste (meg selv inkludert) vil ha friskt i minne 😉 Ønsker dere alle mange gode stunder og Guds rike fred og velsignelse.
~ Cecilie

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse
(Fork. 3:1,4)

Minstemann har lært å mestre mange ferdigheter de siste årene, fra de første ord til de første skritt, fra å sykle på trehjuling til tohjuling med støtte for så å hive støttene og fly avgårde med bare to hjul. Det har vært strevsomt til tider, men han har lykkes i alle tingene, til slutt. Nå er det bokstaver og ord som gjelder, det skal læres å både skrive og lese. Noen dager flyter det, andre dager bare stokker det seg. Noen ganger ler han av seg selv, andre ganger blir han sint. Det er ikke lett å skal lære noe nytt og det er ikke alltid lystfyllt heller. Derfor vet mor at det er så viktig å gå veien sammen med ham, å gi ett forsiktig og vennlig dytt i riktig retning, og mest av alt; gi ros og oppmuntring!

I livet er det også en tid for alt, for sorg og glede, for motgang og medgang, for tap og seiere. Det er ikke alltid like kjekt å innrømme, men det vonde er også en del av livet. Gud trekker seg ikke bort fra oss de tider vi er i mørket eller sliter med noe. Når vi er litt nede og utafor eller føler oss mislykka og feilplassert, da trekker Gud oss nærmere seg og han holder oss i sine armer. Det er ikke slik at all sykdom, prøvelser og motgang er djevelens verk eller Guds misnøye, det kan rett og slett være en naturlig del av livet. Som natten blir til dag og vinter til vår, kommer det jubel etter tårer og seiere etter nederlag.

De som sår med tårer, skal høste med jubel.       
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal.126:5-6)

første gang postet 23.02. 12