Jeg har siden jeg startet å skrive hatt lyst til å ha med et innlegg der jeg minner om at vi må huske dem utenfor vår nærmeste krets, så i dag tar jeg det (siden det går fort mot selve jula).

Det er sikkert de som er skikkelig lei av å høre at vi må huske andre, men det er en påminnelse vi trenger. Det er større uro, bekymring og sårhet i befolkningen denne førjulstida enn på mange år. Flere har det mye vanskeligere, samtidig har mange det helt greit å mere til. Det har alltid vært de som har kjent på det vonde med de store forskjellene, men i år er det flere. Det er vårt ansvar å avhjelpe noe av den nød, ensomhet og sårhet som finnes rundt forbi.

Jesus kom ikke bare for å bringe fred mellom oss og Gud, men også mennesker imellom. Vi glemmer ofte at om vi blir frelst på egenhånd så settes vi inn i et fellesskap. Kristenlivet skal ikke leves individualistisk, alltid i fellesskap. Og som Guds barn er vi kalt til å elske hverandre, ikke kun å bry oss om hverandre. Faderen og Jesus har vist oss hva kjærlighet er, å være villig til å gå uendelig langt for at andre skal få det bedre. Er vi det? Kjærlighet, ser vi det fra Guds side, er den uselviske handling som strekker seg så langt som den må for å avhjelpe et menneskes behov, selv om det koster tårer, strev og liv. Vi trenger ikke gi vårt liv, slik Jesus gjorde, men vi trenger å utfordres på at det å virkelig elske søsknene (og verden) vil koste. Gaver gitt for å dempe dårlig samvittighet vil hjelpe den som får, men den vil ikke falle i god jord hos Gud, for Gud vil vi skal gi av hjertet.

Vi har lov til å ha ekstra god mat og gi gaver til de vi er glade i, men er vi moderate eller tar det helt avgårde? Vi kan ikke alle hjelpe andre gjennom gaver eller økonomisk støtte, og det er greit- det er de som har som har ansvar for å hjelpe en bror eller søster i nød, ikke de som ikke har. Men, de fleste av oss kan på en eller annen måte oppmuntre og være der for andre. Jeg har fått ett par gaver i posten denne uka, og det varmer noe enormt, men det gjorde også julekortene jeg fikk. Begge deler viser at noen tenkte på meg og gav av tid for å si meg det- og det er dyrebart.

Vi må gjøre mer enn å bry oss om andre, vi må elske dem slik Jesus sa vi skulle.
Be Gud minne deg om hvem du kan bringe en oppmuntring eller velsignelse til, og hvordan du skal gjøre det (om det er gjennom gave, økonomisk støtte, et julekort, et besøk eller annet)

Og til deg som lite kan, jeg vet, det kan være sårt å lese slike innlegg fordi du gjerne vil- ja hjertet nesten brister fordi du ikke kan hva du vil (pga helse, økonomi el.a.), men- det er greit at du ikke kan bidra like stort som andre, men gjør hva du kan. Be en bønn og send ei melding å si det, skriv et brev eller et kort, lag en gode-bibelvers-samling å gi (f.eks. 10 håndskrevne kort/smålapper med vers om fred/håp/frykt ikke). Gaven verdsettes ikke utfra hva man ønsker å gjøre men utfra hva man har, og er det vondt å se på mennesket og bare overrekke et brev, legg det i postkassa.

Jeg har hentet fram ett par innlegg fra den andre bloggen som er skrevet ift jul og den ikke helt gledelige delen. Julesårhet som tar for seg den for enkelte ambivalens, og for andre smerte, sorg og tunghet som er i denne tid. (Det innlegget har en liste med lenker til hjelpetelefoner ol. Lenkene funker fortsatt og vil lede til riktige sider, men det er endringer ift klokkeslett oppført)
Må lysglimt treffe ditt hjerte er en julehilsen skrevet spesielt til de som sliter, har det tungt og vanskelig (men som kanskje alle burde lese).

Avslutter med en bønn hentet fra innlegget Må ditt mørke fylles med lys
Hvor det er mørke i ditt liv, må Herrens lys bryte igjennom.
Hvor der er uro i din sjel, må Guds fred synke inn.
Hvor der er bitterhet i ditt hjerte, må Guds nåde hjelpe deg å tilgi.
Hvor der er sår i ditt indre, må Herrens legedom få virke.
Hvor der er uvisshet i dine tanker, må Guds visdom vise vei.
Når du ikke klarer mer, må du vite at du er båret av evige armer,
at Gud er sterk nok for dere begge og må Hans styrke hjelpe deg å både stå støtt og bevege deg videre.
I Jesu dyrebare navn, amen.