Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

Godhet åpner dører

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv (Rom. 15:1-3a)

Forrige uke fikk jeg litt praktisk hjelp av en for meg ukjent herremann. Like kjekt som hjelpa, var den gode praten jeg også fikk. Det var en omsorg i spørsmålene- og en livsvisdom i tankene som ble delt- som vitnet om Guds godhet og barmhjertighet. Jeg blir egentlig litt forfjamsa når jeg får støtte og hjelp på det viset, for jeg er ikke vant med det, og jeg blir ydmyk og takknemlig.

Vær med og hjelp de hellige som lider nød… (rom. 12:13a)

Det er mange ganger ikke vanskelig å merke om det er ekte omsorg eller om det er nysgjerrighet som får mennesker til å spørre som de gjør. Denne gangen visste jeg at det var det første, og da kan man tåle ganske mange spørsmål. Ett av dem som kom gav meg akkurat det sparket bak jeg trengte for å ta tak i et sårt tema for min del.

Og jeg har tenkt over det litt, den karen som stilte det spørsmålet har nok ingen aning om at akkurat det var det lille puffet i riktig retning som jeg trengte (men jeg vet Gud visste det). For han var det nok mest ett  naturlig spørsmål i den sammenhengen vi snakket om, mens meg ble det de ordene jeg trengte for å igjen rette opp skuldrene og gjør meg klar for kamp,

Godhet åpner dører, skrev jeg som tittel, for det var nettopp det som skjedde. Denne mannens oppriktige omsorg gjorde at jeg ble mottakelig for at Gud kunne få gitt meg det lille dyttet jeg trengte, og jeg trengte det virkelig! Jeg hadde ønsket det de siste ukene, men ikke orket å ta meg sammen for å klare selv, men nå fikk jeg drahjelp gjennom at en annens omsorg åpnet døren til den Guds styrke i jeg trengte.

For litt over tre år siden skrev jeg en andakt som må være en av de korteste (og mest twittervennlige) jeg har skrevet og den sa:

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

Godhet på alle måter åpner dører, men vi vet aldri på forhånd hva som vil fungere for å nå menneskers hjerter. Nettopp det er en god grunn til å alltid gjøre godt og vise godhet når vi kan, det og at Gud har kalt oss til gode gjerninger.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

~*~*~*~
Overskuddet er ikke helt på min side for tiden (det er vel egentlig aldri det), så jeg har valgt å ta denne uken «fri» mtp å svare på kommentarer. Takk for de som er kommet til nå, dere bringer så mye glede og omsorg inn i min hverdag og gir meg styrke til å fortsette å skrive. Guds fred, glede og velsignelse!