hjelpsomhet

av

Hvor hjelpsomme er vi egentlig?

Jeg var på vei vestover og hadde kjørt en times tid da bilen foran meg plutselig fikk raskt dobbeltblink i lysene, ett sekund senere kommer blinklyset på og farten reduseres dramatisk mens bilen svinger inn i veikanten. Jeg blir forfjamset og lurer selvsagt på hva skjer? men fokuset ligger på å selv komme trygt forbi uten å treffe den bilen som kommer mot meg. Stoppe var det ikke tid til da mye skjedde fort og det var i en 70-sone. Jeg tenker at bilen har fått problem og at den som kjørte bare skulle ut i siden. Når jeg er kommet forbi kaster jeg selvsagt ett blikk i speilen og ser til min forundring at bilen ikke står i kanten, men nedi grøfta. Hva skjer? tenker jeg igjen og ser at bilen som lå bak meg har blinket, senket farten og stopper opp rett bak den «forulykkede». Men hva som fikk meg til å både gremmes over meg selv og å tenke videre var den andre tanken som slo meg: Jeg som har avtale om å plukke opp ene gutten på Moi…

To dager tidligere hadde jeg kjørt halvveien til Stavanger for å levere ungen som skulle tilbringe høstferien med besteforeldre og far, men det hadde ikke fungert så greit, så denne dagen startet jeg turen uten å vite om jeg måtte til helt til Stavanger eller om jeg ville bli møtt underveis. Heldigvis for snill farfar som tok litt av turen, og det hadde jeg fått vite om litt før dette, og vi hadde avtalt Moi. Jeg var fortsatt sliten etter turen to dager før, men hva gjør man ikke for barna sine når de ikke har det godt? (og de der borte gjorde alt for at han skulle ha det godt altså).

Ville jeg stoppet om jeg ikke hadde sett at bilen bak meg gjorde nettopp det?
Hvor hjelpsomme er vi egentlig når vi plutselig havner oppi noe og en fremmed kanskje trenger vår hjelp?

Tankene mine gikk til historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37) og at jeg følte meg veldig lik presten og levitten som skydde unna den hjelpetrengende, jeg følte meg absolutt ikke som den barmhjertige samaritan og det ble en tankevekkende opplevelse. For, den første tanken min var ikke at jeg må sjekke hva som skjer, men og jeg som skal møte dem på Moi. Tanken gikk videre til en hendelse jeg hørte om for mange år siden. På et universitet i USA hadde de laget en test som studentene ikke visste om. Det var en gruppe teologi-studenter som fikk beskjed om at det ble noen endringer og at de om så og så mange minutter måtte møte opp i ett bygg på andre siden av området. De hadde akkurat nok tid, men ikke noe ekstra. På det området som de måtte over hadde de laget ett fiktivt tilfelle der det var et menneske som trengte hjelp. Nesten alle gikk forbi uten å hjelpe. Da alle var møtt fram og samlingen begynte, så ble de spurt om hvorfor de ikke hjalp den som trengte hjelp og svarene var for det meste at de måtte rekke samlingen, de kjente ikke mennesket og at det var ikke deres ansvar. Jeg tror at fortellingen om den barmhjertige samaritan aldri har stukket og svidd mer enn da de fikk høre den den gangen…

Jeg var i tankerekken min og kjente at jeg var jammen med ikke sikker på om jeg hadde stoppet da en ambulanse med blålys på kommer forbi, siden det er bare noen minutter etter hvor det hele skjedde så går tanken min automatisk til at tenk om det var med den bilen, tenk om noen fikk ett illebefinnende? Og jeg kjente meg enda dårligere over å ikke ha stoppet og gått tilbake for å sjekke.

Jeg hadde skikkelig godt av å kjenne på de ugne følelsene, men hva som egentlig skremte meg mest var hvor rask jeg var til å finne unnskyldninger for å ikke stoppe og for å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg ikke stoppet. Men det blir ikke riktig i Guds øyne uansett hvor mye jeg prøver, Gud ikke bare ønsker at vi skal hjelpe vår neste som trenger det, det er faktisk noe han har pålagt oss.

Da vi passerte Mandal på vei hjem kom det hele opp igjen og jeg fortalte ungen hva som hadde skjedd og hvordan jeg tenkte og følte. Han mente at hadde jeg ikke sett bilen bak bremse ned og blinke inn så hadde jeg stoppet og heller bare gitt dem beskjed om at jeg ble sen. Jeg er jo rørt og takknemlig over at han tenker så godt om meg, men vet du hva, jeg er ikke helt sikker på at jeg faktisk er så god og hjelpsom av meg… Og siden det var en bil bak meg som hadde mer tid til å reagere og tydeligvis reagerte med hjelpsomhet, så fant jeg aldri ut hva jeg ville gjort, men en tankevekker ble det…

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. (Matt. 7:12)

av

Godhet åpner dører

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv (Rom. 15:1-3a)

Forrige uke fikk jeg litt praktisk hjelp av en for meg ukjent herremann. Like kjekt som hjelpa, var den gode praten jeg også fikk. Det var en omsorg i spørsmålene- og en livsvisdom i tankene som ble delt- som vitnet om Guds godhet og barmhjertighet. Jeg blir egentlig litt forfjamsa når jeg får støtte og hjelp på det viset, for jeg er ikke vant med det, og jeg blir ydmyk og takknemlig.

Vær med og hjelp de hellige som lider nød… (rom. 12:13a)

Det er mange ganger ikke vanskelig å merke om det er ekte omsorg eller om det er nysgjerrighet som får mennesker til å spørre som de gjør. Denne gangen visste jeg at det var det første, og da kan man tåle ganske mange spørsmål. Ett av dem som kom gav meg akkurat det sparket bak jeg trengte for å ta tak i et sårt tema for min del.

Og jeg har tenkt over det litt, den karen som stilte det spørsmålet har nok ingen aning om at akkurat det var det lille puffet i riktig retning som jeg trengte (men jeg vet Gud visste det). For han var det nok mest ett  naturlig spørsmål i den sammenhengen vi snakket om, mens meg ble det de ordene jeg trengte for å igjen rette opp skuldrene og gjør meg klar for kamp,

Godhet åpner dører, skrev jeg som tittel, for det var nettopp det som skjedde. Denne mannens oppriktige omsorg gjorde at jeg ble mottakelig for at Gud kunne få gitt meg det lille dyttet jeg trengte, og jeg trengte det virkelig! Jeg hadde ønsket det de siste ukene, men ikke orket å ta meg sammen for å klare selv, men nå fikk jeg drahjelp gjennom at en annens omsorg åpnet døren til den Guds styrke i jeg trengte.

For litt over tre år siden skrev jeg en andakt som må være en av de korteste (og mest twittervennlige) jeg har skrevet og den sa:

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

Godhet på alle måter åpner dører, men vi vet aldri på forhånd hva som vil fungere for å nå menneskers hjerter. Nettopp det er en god grunn til å alltid gjøre godt og vise godhet når vi kan, det og at Gud har kalt oss til gode gjerninger.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

~*~*~*~
Overskuddet er ikke helt på min side for tiden (det er vel egentlig aldri det), så jeg har valgt å ta denne uken «fri» mtp å svare på kommentarer. Takk for de som er kommet til nå, dere bringer så mye glede og omsorg inn i min hverdag og gir meg styrke til å fortsette å skrive. Guds fred, glede og velsignelse!

av

Gud har ikke glemt deg

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal. 6:9-10)

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

Du har i årevis gitt så mye av deg selv til andre mennesker. Du tenker sjeldent på hva du selv kunne trengt, fordi det er andre som har større behov enn deg. Du har trofast elsket, støttet og hjulpet andre, men opplever at det kommer lite tilbake til deg. Kanskje en takk og en klem en gang inni mellom, men ellers er det stille. Ingen uventede blomster, ingen som spør hvordan du egentlig har det, ingen som tilbyr hjelp, ingen ting.

Du gjør alt det rette og du lever ikke i synd, men like vel føles det som Gud har forlatt deg. Du strever og kjemper for å gi ditt beste, være ditt beste og alltid leve i overensstemmelse med Guds ord. Men kampen er tung og ensom og du begynner å bli sliten og litt lei av å vente på å se Guds løfter komme igjennom for deg også. Du vet innerst inne at Gud ikke har forlatt deg, men du føler han har glemt deg, at du er puttet i en skuff som er blitt lukket igjen. Og du tenker: Hvorfor opplever jeg ikke Guds velsignelser over mitt liv? Hvorfor gir og gir og gir jeg og får lite tilbake? Du strever litt med frustrasjon og motløshet for tiden, for du kunne trengt en klem og en klapp på skuldra, du kunne trengt en liten oppmuntring. Men ingen gir deg det… Du føler deg glemt av mennesker og av Gud.

Min venn, du dyrebare, du Herrens trofaste tjener, gi ikke opp! Din tid vil komme! Gud har ikke glemt deg, han har ikke glemt din trofaste tjeneste. Han har sett din godhet og kjærlighet, han har sett og verdsetter din oppofrelse og din hjerteholdning, Gud ser deg og hans løfter vil bli virkelige for deg også, gi bare ikke opp. Fortsett med din trofaste tjeneste, fortsett i din daglige overgivelse, Gud ser deg og han vil sende godt din vei også.

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. (Heb. 6:10-11)

Neste måltid blir servert onsdag 17. juli rundt soloppgang.
PS! Lenge siden du har laget en takkeliste over alt du er glad for og takknemlig over?

av

å gi av vår overflod

Vi må alle tenke over hvordan vi kan bli litt fattigere. 

Utsagnet er gitt av pave Frans og jeg må si det rørte med noe dypt i meg fordi dette er en av tingene jeg ikke bare snakker ofte om, men også prøver- etter beste evne- å leve. Vi er velsignet med mer enn nok for at vi skal ha noe å gi videre. Det er ikke bare snakk om materielle verdier og ressurser, det gjelder også innsikt, erfaring, omsorg, tid og mye annet. Vi har alle mer enn nok på et eller flere områder i livet, vi har alle noe å bidra med. Men så skal ikke det praktiske og omsorgsfylte aspektet drive bort delen med økonomisk hjelp heller, for det er mange blant oss som er i behov av det også.

Kanskje er det tider vi ikke kan mer enn å komme gjennom den enkelte dag, slik er det inni mellom. Og jeg mener ikke at da skal alle krefter og kluter settes inn for å bare hjelpe andre, vi har lov å ta hensyn til egen kropp, hverdag og omstendigheter. Men vi kan gi et smil, vi kan si «det var godt å se deg», vi kan sende en sms om at «jeg tenker på deg». Det er ting vi kan gjøre nesten uansett hvor ille stilt det er med oss. For om vi har tøffe dager, uker og måneder, ligger de færreste av oss i koma eller bak mørke vindu og ikke kan gjøre noen ting.

Temaet er oppe igjen fordi jeg fikk et treff på bloggen da noen søkte «andakt om å gi av vår overflod» og jeg kjente nesten hjertet hoppe av glede! Takk Gud for at du legger slike tanker i mennesker! Takk Gud for at du legger ned ønske i menneskers hjerte om å bety noe for andre, om å kunne stille opp i større grad. Takk Gud at du vender mennesker tilbake til hva du hadde tenkt, at vi skal leve for deg og andre. (som sagt over, vi skal ta hensyn til egen hverdag, men det er stor forskjell på det og et konstant «meg og mine» fokus).

En gang for noen år siden snakket jeg med et par som hadde et stort kontaktnettverk. Jeg lurte på om de visste om noen som trengte endel spesifikke ting. De visste egentlig ikke om noen og spør hvorfor jeg ikke bare selger tingene? Uten å tenke sier jeg «Jeg selger ikke noe jeg kan gi bort» og jeg ser to forfjamsa ansikt foran meg. Jeg mener det fortsatt jeg, hvis jeg har noe jeg ikke trenger som kan hjelpe andre, så vær så god. Penger er selvsagt kjekt å ha (vi har ikke overflod, men nok), men det er mye kjekkere å kunne hjelpe noen som trenger det (jeg mener IKKE alle skal gjøre dette, men det er riktig for oss).

Neste innlegg kommer tirsdag 9. juli
Dagens PS er: Tenk litt over utsagnet til den nye paven, er du villig til å ta oppfordringen og gjøre dagen og livet litt rikere for noen andre?

av

Gud vil lønne generøsitet

Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort. (Ordspr. 19:17)

Det er enkelte temaer som behandles flere ganger fra ulike vinkler i ordspråkene, jeg synes det er spesielt to som går igjen. Visdom som skal styrke gudsfrykten og gi hjelp til å leve et gudfryktig liv er den ene og den andre er vårt forhold til penger, økonomi og ulikheter.

Det sies flere ganger at det er bedre å være fattig og trofast og hel i sin ferd enn rik, vinglete og ufordragelig, det sies at penger ikke kan kjøpe varig lykke og at luksus og overflod ikke nødvendigvis fører til gudfryktig livsførsel. Det påpekes også klart og tydelig at det er viktig å hjelpe hverandre og dele andres byrde og nød. Vi skal ikke bare ha nok med oss selv, vi skal ta ansvar for mennesker rundt oss også.

Jesus behandler temaet om å hjelpe de som ikke har mye å gi tilbake når han snakker om dommen og om hvem som kommer inn i himmelen. Han sier at ikke alle som sier Herre Herre vil få komme inn, men de som har gjort hans vilje. Og det nevnes flere enkle handlinger som er omsorg og barmhjertighet i praksis. Et hjerte som må hjelpe andre og et liv som gjør hva det kan for å lette en annens byrde, er et hjerte og liv som er blitt formet, farget og forvandlet av Gud, det er et hjerte og liv som har flyttet fokus fra egne behov til andres behov og som i sin Fars ånd strekker seg etter å elske Gud og sin neste.

Jeg holdt på å ramle av stolen for et godt år siden da jeg snakket med noen jeg kjenner. De hadde kjent seg ledet av Gud til å hjelpe noen og de opplevde nå at det sved hardere i lommeboka enn de hadde beregnet. Det kom inn uventede utgifter og det var uhell og episoder som tømte deres kontoer fort. De lurte på om de hadde gjort feil ved å hjelpe, selv om de egentlig visste det var riktig. Jeg prøver å si at Gud visste disse tingene ville komme da han ba dem hjelpe, men nå var det opp til dem å stole på at Gud hadde kontrollen og at han ville sørge for deres behov. Den som hjelper andre vil Herren velsigne rikelig tilbake, sa jeg. Ja da skal vi få mange penger da, kom det ramlendes ut av munnen foran meg og jeg fikk hakeslipp. Jeg prøver å si at Gud ikke alltid gir tilbake i samme form som vi gav, men at vi vil få tilbake. Det gikk ikke inn der og da fordi den utfordring de stod overfor overskygget ordene jeg sa.

Gud sier at den som hjelper de fattige låner til Herren selv. Gud går så langt at han ikke bare sier det er en god gjerning, men at han selv stiller seg bak og vil gi tilbake for hva vi gav av et helt hjerte. Og Gud er trofast og sann, har han sagt det vil han gjøre det. MEN Gud vil nødvendigvis ikke gi tilbake i samme form som vi selv gav i. Gir du penger trenger det ikke være penger du får tilbake. Kanskje kan det være noe praktisk hjelp du trenger, kanskje fred i en vanskelig situasjon, kanskje ny innsikt i Guds ord, kanskje ny styrke, nytt mot…  Gud vil gi tilbake etter som han ser det best og i den tid han vet er riktigst. Men en ting er sikkert, velger du å leve et generøst liv, så kan du være sikker på at Gud vil lønne deg for det.