Godhet åpner dører

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv (Rom. 15:1-3a)

Forrige uke fikk jeg litt praktisk hjelp av en for meg ukjent herremann. Like kjekt som hjelpa, var den gode praten jeg også fikk. Det var en omsorg i spørsmålene- og en livsvisdom i tankene som ble delt- som vitnet om Guds godhet og barmhjertighet. Jeg blir egentlig litt forfjamsa når jeg får støtte og hjelp på det viset, for jeg er ikke vant med det, og jeg blir ydmyk og takknemlig.

Vær med og hjelp de hellige som lider nød… (rom. 12:13a)

Det er mange ganger ikke vanskelig å merke om det er ekte omsorg eller om det er nysgjerrighet som får mennesker til å spørre som de gjør. Denne gangen visste jeg at det var det første, og da kan man tåle ganske mange spørsmål. Ett av dem som kom gav meg akkurat det sparket bak jeg trengte for å ta tak i et sårt tema for min del.

Og jeg har tenkt over det litt, den karen som stilte det spørsmålet har nok ingen aning om at akkurat det var det lille puffet i riktig retning som jeg trengte (men jeg vet Gud visste det). For han var det nok mest ett  naturlig spørsmål i den sammenhengen vi snakket om, mens meg ble det de ordene jeg trengte for å igjen rette opp skuldrene og gjør meg klar for kamp,

Godhet åpner dører, skrev jeg som tittel, for det var nettopp det som skjedde. Denne mannens oppriktige omsorg gjorde at jeg ble mottakelig for at Gud kunne få gitt meg det lille dyttet jeg trengte, og jeg trengte det virkelig! Jeg hadde ønsket det de siste ukene, men ikke orket å ta meg sammen for å klare selv, men nå fikk jeg drahjelp gjennom at en annens omsorg åpnet døren til den Guds styrke i jeg trengte.

For litt over tre år siden skrev jeg en andakt som må være en av de korteste (og mest twittervennlige) jeg har skrevet og den sa:

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

Godhet på alle måter åpner dører, men vi vet aldri på forhånd hva som vil fungere for å nå menneskers hjerter. Nettopp det er en god grunn til å alltid gjøre godt og vise godhet når vi kan, det og at Gud har kalt oss til gode gjerninger.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

~*~*~*~
Overskuddet er ikke helt på min side for tiden (det er vel egentlig aldri det), så jeg har valgt å ta denne uken «fri» mtp å svare på kommentarer. Takk for de som er kommet til nå, dere bringer så mye glede og omsorg inn i min hverdag og gir meg styrke til å fortsette å skrive. Guds fred, glede og velsignelse!

Gud har ikke glemt deg

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal. 6:9-10)

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

Du har i årevis gitt så mye av deg selv til andre mennesker. Du tenker sjeldent på hva du selv kunne trengt, fordi det er andre som har større behov enn deg. Du har trofast elsket, støttet og hjulpet andre, men opplever at det kommer lite tilbake til deg. Kanskje en takk og en klem en gang inni mellom, men ellers er det stille. Ingen uventede blomster, ingen som spør hvordan du egentlig har det, ingen som tilbyr hjelp, ingen ting.

Du gjør alt det rette og du lever ikke i synd, men like vel føles det som Gud har forlatt deg. Du strever og kjemper for å gi ditt beste, være ditt beste og alltid leve i overensstemmelse med Guds ord. Men kampen er tung og ensom og du begynner å bli sliten og litt lei av å vente på å se Guds løfter komme igjennom for deg også. Du vet innerst inne at Gud ikke har forlatt deg, men du føler han har glemt deg, at du er puttet i en skuff som er blitt lukket igjen. Og du tenker: Hvorfor opplever jeg ikke Guds velsignelser over mitt liv? Hvorfor gir og gir og gir jeg og får lite tilbake? Du strever litt med frustrasjon og motløshet for tiden, for du kunne trengt en klem og en klapp på skuldra, du kunne trengt en liten oppmuntring. Men ingen gir deg det… Du føler deg glemt av mennesker og av Gud.

Min venn, du dyrebare, du Herrens trofaste tjener, gi ikke opp! Din tid vil komme! Gud har ikke glemt deg, han har ikke glemt din trofaste tjeneste. Han har sett din godhet og kjærlighet, han har sett og verdsetter din oppofrelse og din hjerteholdning, Gud ser deg og hans løfter vil bli virkelige for deg også, gi bare ikke opp. Fortsett med din trofaste tjeneste, fortsett i din daglige overgivelse, Gud ser deg og han vil sende godt din vei også.

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. (Heb. 6:10-11)

Neste måltid blir servert onsdag 17. juli rundt soloppgang.
PS! Lenge siden du har laget en takkeliste over alt du er glad for og takknemlig over?

å gi av vår overflod

Vi må alle tenke over hvordan vi kan bli litt fattigere. 

Utsagnet er gitt av pave Frans og jeg må si det rørte med noe dypt i meg fordi dette er en av tingene jeg ikke bare snakker ofte om, men også prøver- etter beste evne- å leve. Vi er velsignet med mer enn nok for at vi skal ha noe å gi videre. Det er ikke bare snakk om materielle verdier og ressurser, det gjelder også innsikt, erfaring, omsorg, tid og mye annet. Vi har alle mer enn nok på et eller flere områder i livet, vi har alle noe å bidra med. Men så skal ikke det praktiske og omsorgsfylte aspektet drive bort delen med økonomisk hjelp heller, for det er mange blant oss som er i behov av det også.

Kanskje er det tider vi ikke kan mer enn å komme gjennom den enkelte dag, slik er det inni mellom. Og jeg mener ikke at da skal alle krefter og kluter settes inn for å bare hjelpe andre, vi har lov å ta hensyn til egen kropp, hverdag og omstendigheter. Men vi kan gi et smil, vi kan si «det var godt å se deg», vi kan sende en sms om at «jeg tenker på deg». Det er ting vi kan gjøre nesten uansett hvor ille stilt det er med oss. For om vi har tøffe dager, uker og måneder, ligger de færreste av oss i koma eller bak mørke vindu og ikke kan gjøre noen ting.

Temaet er oppe igjen fordi jeg fikk et treff på bloggen da noen søkte «andakt om å gi av vår overflod» og jeg kjente nesten hjertet hoppe av glede! Takk Gud for at du legger slike tanker i mennesker! Takk Gud for at du legger ned ønske i menneskers hjerte om å bety noe for andre, om å kunne stille opp i større grad. Takk Gud at du vender mennesker tilbake til hva du hadde tenkt, at vi skal leve for deg og andre. (som sagt over, vi skal ta hensyn til egen hverdag, men det er stor forskjell på det og et konstant «meg og mine» fokus).

En gang for noen år siden snakket jeg med et par som hadde et stort kontaktnettverk. Jeg lurte på om de visste om noen som trengte endel spesifikke ting. De visste egentlig ikke om noen og spør hvorfor jeg ikke bare selger tingene? Uten å tenke sier jeg «Jeg selger ikke noe jeg kan gi bort» og jeg ser to forfjamsa ansikt foran meg. Jeg mener det fortsatt jeg, hvis jeg har noe jeg ikke trenger som kan hjelpe andre, så vær så god. Penger er selvsagt kjekt å ha (vi har ikke overflod, men nok), men det er mye kjekkere å kunne hjelpe noen som trenger det (jeg mener IKKE alle skal gjøre dette, men det er riktig for oss).

Neste innlegg kommer tirsdag 9. juli
Dagens PS er: Tenk litt over utsagnet til den nye paven, er du villig til å ta oppfordringen og gjøre dagen og livet litt rikere for noen andre?

Gud vil lønne generøsitet

Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort. (Ordspr. 19:17)

Det er enkelte temaer som behandles flere ganger fra ulike vinkler i ordspråkene, jeg synes det er spesielt to som går igjen. Visdom som skal styrke gudsfrykten og gi hjelp til å leve et gudfryktig liv er den ene og den andre er vårt forhold til penger, økonomi og ulikheter.

Det sies flere ganger at det er bedre å være fattig og trofast og hel i sin ferd enn rik, vinglete og ufordragelig, det sies at penger ikke kan kjøpe varig lykke og at luksus og overflod ikke nødvendigvis fører til gudfryktig livsførsel. Det påpekes også klart og tydelig at det er viktig å hjelpe hverandre og dele andres byrde og nød. Vi skal ikke bare ha nok med oss selv, vi skal ta ansvar for mennesker rundt oss også.

Jesus behandler temaet om å hjelpe de som ikke har mye å gi tilbake når han snakker om dommen og om hvem som kommer inn i himmelen. Han sier at ikke alle som sier Herre Herre vil få komme inn, men de som har gjort hans vilje. Og det nevnes flere enkle handlinger som er omsorg og barmhjertighet i praksis. Et hjerte som må hjelpe andre og et liv som gjør hva det kan for å lette en annens byrde, er et hjerte og liv som er blitt formet, farget og forvandlet av Gud, det er et hjerte og liv som har flyttet fokus fra egne behov til andres behov og som i sin Fars ånd strekker seg etter å elske Gud og sin neste.

Jeg holdt på å ramle av stolen for et godt år siden da jeg snakket med noen jeg kjenner. De hadde kjent seg ledet av Gud til å hjelpe noen og de opplevde nå at det sved hardere i lommeboka enn de hadde beregnet. Det kom inn uventede utgifter og det var uhell og episoder som tømte deres kontoer fort. De lurte på om de hadde gjort feil ved å hjelpe, selv om de egentlig visste det var riktig. Jeg prøver å si at Gud visste disse tingene ville komme da han ba dem hjelpe, men nå var det opp til dem å stole på at Gud hadde kontrollen og at han ville sørge for deres behov. Den som hjelper andre vil Herren velsigne rikelig tilbake, sa jeg. Ja da skal vi få mange penger da, kom det ramlendes ut av munnen foran meg og jeg fikk hakeslipp. Jeg prøver å si at Gud ikke alltid gir tilbake i samme form som vi gav, men at vi vil få tilbake. Det gikk ikke inn der og da fordi den utfordring de stod overfor overskygget ordene jeg sa.

Gud sier at den som hjelper de fattige låner til Herren selv. Gud går så langt at han ikke bare sier det er en god gjerning, men at han selv stiller seg bak og vil gi tilbake for hva vi gav av et helt hjerte. Og Gud er trofast og sann, har han sagt det vil han gjøre det. MEN Gud vil nødvendigvis ikke gi tilbake i samme form som vi selv gav i. Gir du penger trenger det ikke være penger du får tilbake. Kanskje kan det være noe praktisk hjelp du trenger, kanskje fred i en vanskelig situasjon, kanskje ny innsikt i Guds ord, kanskje ny styrke, nytt mot…  Gud vil gi tilbake etter som han ser det best og i den tid han vet er riktigst. Men en ting er sikkert, velger du å leve et generøst liv, så kan du være sikker på at Gud vil lønne deg for det.

Smått er også flott

Per kommer hjem etter enda en lang dag på jobb. Etter et par uker som hadde vært greie og uten tull fra formannen, hadde det igjen smelt. Formannen gikk sur og grinete rundt og anklaget dem for å ikke gjøre jobben riktig og ordentlig, han klaget og sutret og kalte den ene etter andre udugelig. Per kjente sinnet reise seg igjen, hvorfor måtte det være slik, hvorfor tok ikke ledelsen tak i det? Gud hjelp, det kan ikke fortsette slik. Det hadde vært en lang og tung dag, og det tok 3 timer ekstra å endre på hva formannen plutselig mente måtte endres. Han gledet seg til å komme hjem, få en dusj og legge seg. Mat… det orket han ikke tanken på å lage en gang. Når han kommer hjem, henger det en lapp på døra. «Hvis du vil ha mat har vi en ekstra porsjon middag, bare kom og hent». Per trekker pusten og kjenner ei tåre i øyekroken. Takk Gud, jeg hadde ikke orket selv.  Det var ikke første gangen det hang en lapp på døra hans, og det var ikke første gang det traff seg slik at det var akkurat på de dagene han trengte en liten oppmuntring. Han gir nabo Mari et smil og sier tusen takk.

Mari er ei ganske vanlig dame. Hun har sin jobb og sine barn, hun har sine utgifter og sine inntekter. Selv om inntekten ikke er stor, er den nok til at hun kan betale husleie og ha mat og klær til seg og de to barna. De er ikke så ofte på turer, og ferie tar de hos familie. Selv om barna kunne tenkt seg litt flere ting, og noen klær med riktige merker, vet de at de er heldige. De har hva de trenger. Mari og ungdomsjentene hennes vet at det er mange som har det som dem, og at enkelte har det verre. Så derfor er de flinke til å hjelpe med det lille de har. Det går nå og da en hundrelapp i hånda til venninnen som sliter, det leveres en tallerken middag til naboen når han er sent hjemme etter jobb, de er også nøye med å gi videre de ting de selv ikke trenger lenger. Men ofte sitter Mari i sene kveldstimer og sukker, tenk om vi kunne hjulpet litt mer… hva godt gjør en enkelt hundrelapp… hva nytte er det i litt middag og en kake… Hun ser ikke så ofte at det hjelper… og også denne kvelden skulle hun ønske hun kunne gjort mer.

I huset bortforbi henne er Per ferdig med maten, det er ikke ofte han spiser så godt som dette. Han må få muligheten til å fortelle Mari hvor mye det betyr for han å komme hjem og se en av lappene med tilbud om middag, og hvordan det mang en gang hadde truffet på tunge dager. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde, hadde hun bare visst hvor godt det gjorde…

* * *
Det viktigste er ikke hva vi kunne gjort med alt vi ikke har, men hva vi gjør med hva vi har.

Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Mark. 12:42-44)

Utfordring: Daglig give-away hele uka

Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake. (ordspr. 11:25)

Jeg har en utfordring til deg som leser. Jesus sa at «det er saligere å gi enn å få» (Ap.gj.20:35), og dette er det mange som har erfart i egen liv og hverdag. Det er en ekstra glede i å gi til andre, det å overraske noen eller hjelpe noen. Og her ligger utfordringen: Hva med å denne uke ha en daglig give-away? Hver dag gjennom uke skal du tenke på noen du kan glede, overraske eller hjelpe- og så gjøre det!

Du trenger ikke springe ut å kjøpe noe, men det er selvsagt lov. Men hva jeg vil oppfordre til er å gå til Gud i bønn: Gud, hvem vil du jeg skal gi noe til/gjøre noe for i dag? Og hva vil du jeg skal gi/gjøre? Gud kjenner alle mennesker og ser deres hjerter, tanker og liv. Gud vet hvem som sliter og har det tøft og trenger en oppmuntring eller litt hjelp. Gud vet hvem du kjenner som du kan rekke ut hånden til.

Jeg vil også oppfordre deg til å skrive ned hvem Gud minner deg om og hva du gjør. For noen vil det komme store overraskelser i ettertid når dere får se hvor mye enkelte av tingene har betydd for andre.

Så får vi jo komme med en liten liste over ting som er mulig å gjøre.
* Hva med å ringe noen du ikke har snakket med på lenge?
* Hva med å sende ett håndskrevet kort/hilsen til noen?
* Hva med å hjelpe noen som trenger hjelp?
* Hva med ett overraskelsesbesøk til noen du ikke har sett på lenge (og bring med kaffematen selv)?
* Hva med å be spesielt for det mennesket du er blitt minnet om og sende melding om at: I dag har jeg bedd for deg spesielt. Og jeg vil bare si at Gud ser deg og at du er elsket. Jeg fikk versene…. til deg. eller noe i den duren.
* Hva med å ta en tur i skog og hei og plukk med deg blomster som du gir til noen andre?
* Hva med å lage ekstra middag og invitere noen som er enslige, med eller uten barn?
* Hva med å ta naboens barn med på tur? Eller barna til noen som kunne hatt godt av ett par timer alene…

og jo, det er koselig når noen kommer med en blomst, litt ekstra kos, eller annet kjøpt på døra- men det er ikke nødvendig å bruke penger for å hjelpe og glede andre. Så; er du med?

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» (Ap.gj. 20:35)

Er Gud urettferdig?

Men dere forstandige, hør heller på meg: Det er langt fra Gud å være urettferdig, og fra Den veldige å gjøre ondt. Han gir oss igjen for våre handlinger, gir lønn etter gjerning. Sann mine ord: Gud gjør ikke urett, Den veldige fordreier ikke retten. (Job 34:10-12)

Tårene triller nedover kinnene mine mens jeg sier om igjen og om igjen «Du er ikke urettferdig Gud, du lønner enhver tilbake, du er ikke urettferdig, du er trofast og god». Jeg kjenner jeg er så såra og lei meg at det er vondt, for det var MIN Gud de snakket slik om. Litt tidligere hadde noen fortalt at de var lydige og hjalp noen og at de hadde tapt og gått i minus. Jeg sier at har dere vært lydige så har dere ikke tapt, det er en investering hos Gud… men det går ikke helt inn, for det kommer igjen at «jo vi har hjulpet slik vi kjente, men vi har tapt».

Tankene gikk videre til hvor langt er vi villige til å strekke oss for å hjelpe andre. Vil vi bare hjelpe når det ikke koster oss noe, eller vil vi også hjelp når det krever og koster mye? Vil vi gi opp ferie for å hjelpe andre? Vil vi gi slipp på søvn for å høre på noen som sliter? Vil vi gå en mil ekstra når det er nødvendig? Eller vil vi bare hjelpe andre så lenge det ikke krever for mye? Er vår komfort viktigere enn lydighet og hjelpsomhet?

Hvis Gud kaller oss til å hjelpe noen kan vi være sikre på at det vil bli gitt tilbake i rikt mål. Det er ikke sikkert at hva vi sår inn i andre sine liv kommer tilbake i samme form som vi gav, men det er sikkert at det vil gi mer tilbake enn hva vi gav. Sår du ett korn får du mer enn ett korn tilbake, det samme med ett eplefrø, det gir ikke bare ett eple tilbake. Det som såes gir alltid mange ganger mer tilbake.

Føler du at du får mye mindre tilbake enn det du gir ut? Synes du at Gud er urettferdig?

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. (Heb.6:10)