Hvor hjelpsomme er vi egentlig?

Jeg var på vei vestover og hadde kjørt en times tid da bilen foran meg plutselig fikk raskt dobbeltblink i lysene, ett sekund senere kommer blinklyset på og farten reduseres dramatisk mens bilen svinger inn i veikanten. Jeg blir forfjamset og lurer selvsagt på hva skjer? men fokuset ligger på å selv komme trygt forbi uten å treffe den bilen som kommer mot meg. Stoppe var det ikke tid til da mye skjedde fort og det var i en 70-sone. Jeg tenker at bilen har fått problem og at den som kjørte bare skulle ut i siden. Når jeg er kommet forbi kaster jeg selvsagt ett blikk i speilen og ser til min forundring at bilen ikke står i kanten, men nedi grøfta. Hva skjer? tenker jeg igjen og ser at bilen som lå bak meg har blinket, senket farten og stopper opp rett bak den «forulykkede». Men hva som fikk meg til å både gremmes over meg selv og å tenke videre var den andre tanken som slo meg: Jeg som har avtale om å plukke opp ene gutten på Moi…

To dager tidligere hadde jeg kjørt halvveien til Stavanger for å levere ungen som skulle tilbringe høstferien med besteforeldre og far, men det hadde ikke fungert så greit, så denne dagen startet jeg turen uten å vite om jeg måtte til helt til Stavanger eller om jeg ville bli møtt underveis. Heldigvis for snill farfar som tok litt av turen, og det hadde jeg fått vite om litt før dette, og vi hadde avtalt Moi. Jeg var fortsatt sliten etter turen to dager før, men hva gjør man ikke for barna sine når de ikke har det godt? (og de der borte gjorde alt for at han skulle ha det godt altså).

Ville jeg stoppet om jeg ikke hadde sett at bilen bak meg gjorde nettopp det?
Hvor hjelpsomme er vi egentlig når vi plutselig havner oppi noe og en fremmed kanskje trenger vår hjelp?

Tankene mine gikk til historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37) og at jeg følte meg veldig lik presten og levitten som skydde unna den hjelpetrengende, jeg følte meg absolutt ikke som den barmhjertige samaritan og det ble en tankevekkende opplevelse. For, den første tanken min var ikke at jeg må sjekke hva som skjer, men og jeg som skal møte dem på Moi. Tanken gikk videre til en hendelse jeg hørte om for mange år siden. På et universitet i USA hadde de laget en test som studentene ikke visste om. Det var en gruppe teologi-studenter som fikk beskjed om at det ble noen endringer og at de om så og så mange minutter måtte møte opp i ett bygg på andre siden av området. De hadde akkurat nok tid, men ikke noe ekstra. På det området som de måtte over hadde de laget ett fiktivt tilfelle der det var et menneske som trengte hjelp. Nesten alle gikk forbi uten å hjelpe. Da alle var møtt fram og samlingen begynte, så ble de spurt om hvorfor de ikke hjalp den som trengte hjelp og svarene var for det meste at de måtte rekke samlingen, de kjente ikke mennesket og at det var ikke deres ansvar. Jeg tror at fortellingen om den barmhjertige samaritan aldri har stukket og svidd mer enn da de fikk høre den den gangen…

Jeg var i tankerekken min og kjente at jeg var jammen med ikke sikker på om jeg hadde stoppet da en ambulanse med blålys på kommer forbi, siden det er bare noen minutter etter hvor det hele skjedde så går tanken min automatisk til at tenk om det var med den bilen, tenk om noen fikk ett illebefinnende? Og jeg kjente meg enda dårligere over å ikke ha stoppet og gått tilbake for å sjekke.

Jeg hadde skikkelig godt av å kjenne på de ugne følelsene, men hva som egentlig skremte meg mest var hvor rask jeg var til å finne unnskyldninger for å ikke stoppe og for å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg ikke stoppet. Men det blir ikke riktig i Guds øyne uansett hvor mye jeg prøver, Gud ikke bare ønsker at vi skal hjelpe vår neste som trenger det, det er faktisk noe han har pålagt oss.

Da vi passerte Mandal på vei hjem kom det hele opp igjen og jeg fortalte ungen hva som hadde skjedd og hvordan jeg tenkte og følte. Han mente at hadde jeg ikke sett bilen bak bremse ned og blinke inn så hadde jeg stoppet og heller bare gitt dem beskjed om at jeg ble sen. Jeg er jo rørt og takknemlig over at han tenker så godt om meg, men vet du hva, jeg er ikke helt sikker på at jeg faktisk er så god og hjelpsom av meg… Og siden det var en bil bak meg som hadde mer tid til å reagere og tydeligvis reagerte med hjelpsomhet, så fant jeg aldri ut hva jeg ville gjort, men en tankevekker ble det…

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. (Matt. 7:12)

Godhet åpner dører

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv (Rom. 15:1-3a)

Forrige uke fikk jeg litt praktisk hjelp av en for meg ukjent herremann. Like kjekt som hjelpa, var den gode praten jeg også fikk. Det var en omsorg i spørsmålene- og en livsvisdom i tankene som ble delt- som vitnet om Guds godhet og barmhjertighet. Jeg blir egentlig litt forfjamsa når jeg får støtte og hjelp på det viset, for jeg er ikke vant med det, og jeg blir ydmyk og takknemlig.

Vær med og hjelp de hellige som lider nød… (rom. 12:13a)

Det er mange ganger ikke vanskelig å merke om det er ekte omsorg eller om det er nysgjerrighet som får mennesker til å spørre som de gjør. Denne gangen visste jeg at det var det første, og da kan man tåle ganske mange spørsmål. Ett av dem som kom gav meg akkurat det sparket bak jeg trengte for å ta tak i et sårt tema for min del.

Og jeg har tenkt over det litt, den karen som stilte det spørsmålet har nok ingen aning om at akkurat det var det lille puffet i riktig retning som jeg trengte (men jeg vet Gud visste det). For han var det nok mest ett  naturlig spørsmål i den sammenhengen vi snakket om, mens meg ble det de ordene jeg trengte for å igjen rette opp skuldrene og gjør meg klar for kamp,

Godhet åpner dører, skrev jeg som tittel, for det var nettopp det som skjedde. Denne mannens oppriktige omsorg gjorde at jeg ble mottakelig for at Gud kunne få gitt meg det lille dyttet jeg trengte, og jeg trengte det virkelig! Jeg hadde ønsket det de siste ukene, men ikke orket å ta meg sammen for å klare selv, men nå fikk jeg drahjelp gjennom at en annens omsorg åpnet døren til den Guds styrke i jeg trengte.

For litt over tre år siden skrev jeg en andakt som må være en av de korteste (og mest twittervennlige) jeg har skrevet og den sa:

Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.

Godhet på alle måter åpner dører, men vi vet aldri på forhånd hva som vil fungere for å nå menneskers hjerter. Nettopp det er en god grunn til å alltid gjøre godt og vise godhet når vi kan, det og at Gud har kalt oss til gode gjerninger.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

~*~*~*~
Overskuddet er ikke helt på min side for tiden (det er vel egentlig aldri det), så jeg har valgt å ta denne uken «fri» mtp å svare på kommentarer. Takk for de som er kommet til nå, dere bringer så mye glede og omsorg inn i min hverdag og gir meg styrke til å fortsette å skrive. Guds fred, glede og velsignelse!