Det har tjent til evangeliets fremgang

Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet. (Fil.1:12)

Paulus forteller her de kristne i Fillippi at alt hva som har hendt ham har tjent til evangeliets fremgang. Dette skriver Paulus mens han sitter fengslet i Roma, og han minner de kristne om at hva de har hørt om hans opplevelser ikke skal gjøre dem bekymret eller nedtrykte.

Mange kjenner Paulus sitt liv og det var ikke en dans på roser, men Paulus vet at alt tjener til det gode. All den motgang og motstand han har møtt, all den lidelse og alle prøvelser han har måtte utholde, alle skibbruddene, all pisking og steining, all den hån og plaging, all nød og mangel, alt som har hendt Paulus har tjent til evangeliets framgang.Akkurat som der han satt i lenker i Rom, alle visste han var i lenker for Kristi skyld.

Paulus visste fra første stund at det ville bli ett liv fyllt med mange prøvelser og harde tak og de siste årene hans opplevde han at Ånden talte til han i by etter by, og at det var varsler om lenker og forfølgelse. Vi leser i bl.a. 1.Tess.3.4 at Paulus minner de troende om at han allerede på forhånd sa til dem at han ville møte motgang.

Paulus tok ikke avstand fra prøvelse, han omfavnet det som ett tegn på sann frelse. Den sanne troende vil møte motgang i denne verden, den sanne troende vil oppleve motgang, forfølgelse og prøvelse. Paulus så ikke på det som noe unaturlig, som en mangel på tro eller ett tegn på manglende gunst og velvilje hos Herren. Det å bli forfulgt og oppleve prøvelser var for han en helt naturlig del av troen.

I dag kan vi høre at hvis ikke alt er fint og flott er vi sikkert på feil plass eller har noen uting i livet vi må rette opp i, men det er langt fra sannheten. Jesus selv sa at hadde de forfulgt ham, ville de også forfølge oss. Det er ikke noe unaturlig i at kristne møter prøvelser og motgang, det er unaturlig å prøve å unngå det. Vi er i denne verden men ikke av den, selvfølgelig vil vi oppleve trengsler, prøvelser og motgang når vi står oppreist og faste i troen på Jesus. Vi er i skuddlinjen for denne verdens fyrste. Og det er ikke bare for mennesker som Paulus, enhver troende som har bestemt seg for å følge Jesus, koste hva det koste må, vil oppleve dette.

Vi avslutter med noen vers fra Salme 34 som kan bringe trøst, håp og styrke til deblant oss som opplever at nå raser det på mange kanter.

  • Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (v 20)
  • Herrens øyne følger de rettferdige, hans øre lytter til deres rop. (v 16)
  • Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle trengsler. Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut. (v 7-8)
  • Men Herren berger sine tjeneres liv, ingen som søker tilflukt hos ham, blir straffet. (v 23)
  • Jeg søkte Herren, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg. (v 5)

Hvem behage?

Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter. (1.Tess.2:4) -se også Gal.1:10

Det er ikke ukjent at enkelte predikanter pakker Guds ord inn i bomull for å ikke støte noen. «Vi må være litt rund i kantene så ingen tar anstøt» har blitt uttalt flere ganger. Og vi er ikke bedre i vår egen hverdag, vi prøver å være litt forsiktige og gå rundt grøten slik at evangeliet blir lettere for andre å akseptere.

Ved å gjøre dette forkynner vi ikke den hele og fulle sannhet, vi vanner ut evangeliet. Evangeliet er en kraft til frelse når det forkynnes i sin helhet, men hva skjer med det når vi vrir og tvister det til slik  at alle skal kjenne seg igjen og samtidig aldri føle seg støtt av noe? Er det da Guds frelsende evangelium vi forkynner?

Vi skal ikke springe rundt å sende folk til helvete, men vi skal våge å si det som det er. Synd skiller menneskene fra Gud og Jesus er den eneste veien til Gud. Det er ved å akseptere det verk Jesus gjorde du kan bli frelst og komme til himmelen.

Mange vil si det er ett hardt og brutalt budskap og at vi stenger mange mennesker ute ved å si det slik. Skal ikke kristne elske alle da? Jo vi skal, men det betyr ikke at vi skal akseptere alle slags meninger, holdninger og livsstiler. Hva vi skal leve  og forkynne utfra, er sannheten i Guds Ord, og det sier at det er bare Jesus som kan frelse.

Når du forteller andre om Gud, våger du å si det som Guds ord forteller det? Eller er du mer opptatt av å ikke støte (=behage) mennesker og dermed både pakker evangeliet inn i bomull og kutter kanter for at det skal fremstå som mer spiselig?

Be for hverandre, ikke om hverandre

Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1.Tess.5:11)

Kjære Gud, du ser at jeg har problemer med å forholde meg til så og så, jeg ber om at du må forandre han/henne. Vis nåde og gi visdom om hvordan han/hun skal forandre den og den tingen… Gud velsi…..STOPP!

Noen som kjenner seg igjen? Vi har så lett for å gå til Gud å be OM hverandre i stede for å be FOR hverandre. Men helt ærlig, er ikke det å be OM noen ofte bare baksnakkelse og nedsnakking av andre? «uff de er så fæle og vanskelige… uff at de ikke kan forstå og se min side… uff at de er så korttenkte, idiotiske og egoistiske». Vi vet at dette er en bønn Gud ikke har behag i. Gud godtar ikke at vi snakker slik om hverandre, verken oss i mellom eller til ham.

Vi må finne ut om våre gnisninger med ett annet menneske er kun en irritasjon eller ett problem. Er det irritasjon trenger vi å søke Gud om nåde, tålmodighet, styrke og barmhjertighet. Er det ett virkelig problem, er det ikke vår sak å fortelle Gud hvor ille det er og hva Gud må gjøre, men vi skal be FOR dette mennesket. «Gud gi oss begge visdom og innsikt. Takk for ditt ord som sier det er hjelp å få. Må du få din vei, må du gjøre hva bare du kan.»

Når vi ber FOR hverandre blir vi satt i en posisjon der vi kan oppmuntre og styrke andre, fordi vi lar nåde og kjærlighet råde. Hvis vi bare ber om andre, vil vi bygge opp store lager av misnøye og utilfredshet i eget hjerte, og vi vil være negativt innstilt til det andre mennesket.

Ber du OM eller FOR andre mennesker?

Legg vinn på gjestfrihet

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom.12:13)

En ting jeg er glad for er hva som ikke står i forbindelse med gjestfrihet i dette verset. Det står ikke at jeg må kunne lage lekre tre-retters-middager, ikke at jeg må ha det nyeste innen møbler og dekorasjon, ikke  at det må være støvfritt og/eller strøkent i alle rom og kroker- det står enkelt og greit: Legg vinn på gjestfriheten.

Jeg liker å ha en viss orden men det er ikke alle dager det ser slik ut her hjemme, og enkelte av de dagen ringer det på klokka. Gjester har måtte flytte klær og annet som fyller sofaen for å få plass til å sette seg ned, de har måtte klare seg med kaffe og ei brødskive, de har sett oppvasken som har stått ett par-tre dager fordi jeg ikke har orket. Personlig er jeg ikke komfortabel med det, som sagt jeg liker orden og jeg liker å vise fram meg selv og mitt hjem som mer presentabelt enn hverdagen mange ganger gir rom og mulighet for. Men Gud ser ut til å se mer på hjerteholdningen min enn på hvordan hjemmet ser ut den enkelte dag. Når Gud sier vi skal legge vinn på gjestfriheten, må vi se på det som noe viktig, og da må vi også tåle at enkelte ganger vil andre ser vår hverdag som den er, litt kaotisk og i uorden. Klarer vi å overse de ting som ikke er på plass, vil vi også være åpne for alt det gode som besøk gir oss. Gjester vil føle seg mer velkomne og vi vil føle oss velsignet av å ha hatt besøk. «Der det er hjerterom er det også husrom!»

Og må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse seg rik og stor, slik som vår kjærlighet til dere! Slik skal han styrke hjertene deres, så dere står uklanderlige og hellige for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige. Amen. (1.Tess.3:12-13)

Gud skal gjøre verket

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. (Fil.1:6)

Jeg liker ikke å feile eller å komme til kort. Jeg liker ikke alltid at jeg er underveis og mange ganger skulle jeg heller ønske at jeg allerede var ferdig utlært og god som dagen er lang. Men nettopp det at jeg er underveis, og ikke klarer å være så god som jeg gjerne vil være, gjør meg mer avhengig av Gud. Jeg ønsker som en liten trassig unge å «klare selv», mens Gud ønsker at jeg skal stole på ham og slippe han til. Helliggjørelse er ikke jeg som tar meg i nakken for å bli bedre, men Jesus som vinner mer og mer skikkelse i meg.

Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det. (1.Tess.5:24)