Guttene kikker på meg med store og spørrende øyner og spør overrasket: «Hvorfor får vi pizza og brus til maten?» Jeg later som ingen ting og spør om ikke de liker det lenger eller? «JO! Men i dag?» «Jeg tenkte vi trengte å kose oss litt sammen og jeg visste dere ville like dette», svarer jeg og får dem til bords.

Dette skjer i kveldingen etter en dag der krangling, fant og ulydighet har preget store deler av tiden fra soloppgang til solnedgang. Dråpen fløt til slutt over for mor og det ble rom-arrest på halvannen time for begge guttene. Jeg bruker de første minuttene til å trekke pusten for så å sette igang med maten.

Hadde guttene «fortjent» en slik kveld? Nei. Er guttene mine verdt en slik kveld? JA!

Vi har ikke fortjent noe som helst fra Gud, men likevel er vi elsket med en evig kjærlighet, omsluttet av hans barmhjertighet og nåde. Og som guttene mine, trenger vi å oppleve at vi er elsket og verdsatt når vi føler vi minst fortjener det. Eller som den kjente: «Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest»

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. (Jer.31:3)

Relaterte poster:
Evig kjærlighet
Pappa elsker deg uansett
Frydefull kjærlighet