nåde

av

Det er av bare nåde

«Men ved din store godhet kan jeg gå inn i ditt hus» sier David i salme 5,8a og det drar tankene mine mot at uansett hvor vi er i livet så må vi aldri glemme at det alltid er av bare nåde. Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem. Nåde, hele veien.

Jeg måtte ut på en ekstra tur og kjøringen havnet i den vakre tiden av vinterdøgnet. På vei ut så var det sol i øynene og rolig kjøring, mens da jeg var på vei hjem var sola på vei ned og den lyste vakkert over fjelltoppene og himmelen begynte å få den fine blåfargen. Det var bare nydelig å se på, begge veier, men det gjorde også at jeg kjørte litt ekstra forsiktig. Selv med solbriller på var det områder der veien var vanskelig å se fordi sola traff rett i øynene. Helt ærlig så var en av de første tankene som slo meg på hjemveien: Når rikdom kommer, pass på at dere ikke fanges inn av den. Advarselen som Israelsfolket fikk før de gikk inn i det lovede land. Samtidig som det er et løfte om at gode tider kommer, er det også en advarsel om å vokte over hjertet.

Er det noe vi mennesker er flinke til så er det å la oss fange av livet. Om det er gode dager så lar vi dem fange oss inn og glede, enkelhet og framgang skaper fred og ro i hjertet og gir styrke og mot til å fortsette. Når det er godt å leve er det fort å glemme at også i de gode dager er vi avhengige av Guds nåde og at alt, både frelsesverk, helliggjørelse og velsignelser hviler på Guds nåde. Er dagene av de tunge slag så lar vi oss fange inn av dem også, bare på en annen måte. da er det motløshet og frustrasjon, maktesløshet og svakhet vi kjenner på, og vi kan oppleve at lyset har vanskelig for å bryte mørket vi føler på og fylle tomheten som råder på innsiden. Vi vet inderlig godt at vi trenger Guds nåde, alt i oss og rundt oss sier det høyt og tydelig, men likevel kan vi la oss fange inn av det tunge og vanskelige og fjerne blikket fra Jesus og Guds nåde. Ja til og med de gangene når dagene er bare middelmådige og hverdagen er gjentagende rutine lar vi oss fange inn av. Noen ganger er det godt å kjenne på tryggheten og andre ganger blir det monotont og litt for grått. Hverdager av det gjennomsnittlige slag kan like mye dra vårt blikk bort fra Gud som gode og vonde dager kan. Uansett hvor vi er i livet og uansett om vi har gode, vonde eller middelmådige dager er det nåden som gjør at vi er frelst og at Gud ser med velvilje og behag på oss.

Det er Guds store godhet som gjør at vi alle slags dager kan komme fram for hans trone med takk og pris, med bønn om hjelp, med sukk fra usikre og rådville hjerte og med ønske om at de gråe dager skal bli litt mer fargerike og gledelige. Og uansett hva slags dager vi møter bør Davids bønn være vår: «HERRE, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg» (Sal.5,9). Alle slags dager og stunder kan fange oss inn, men det Guds store godhet og nåde mot oss som gjør at vi kan søke Guds ansikt og komme fram for hans trone med takk, bønn og lovpris uansett hva slags dag vi opplever.

av

Guds smil mot oss

Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker på mange av de tingene jeg gjør, men det er ganske mye mitt hode er innom i løpet av en dag. I dag har jeg bl.a. tenkt på det med evig liv. Jeg har lett for å tenke at det er at vi skal være til for alltid i himmelen sammen med Gud, og det er jo egentlig riktig det. Men hva som virkelig fikk meg til å tenke dypere er hva Jesus sa: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17,3). At vi kjenner Gud, og Jesus, er det evige liv. Fellesskap. Tilhørighet.

Da vi ble frelst ble vi tatt ut av mørkets rike og satt inn i lysets rike. Vi ble tatt ut av den nåværende onde tidsalder og ble en del av den nye. Guds rike kom oss nær og vi ble en del av det. Og alt på grunn av Guds nåde og Jesu verk. Vi kunne ikke gjøre noe selv, uten å tro at hva Jesus gjorde og tilveiebrakte var vårt gjennom troen. Det er egentlig utrolig å sitte å tenke på den trefoldige velsignelse vi har fått gjennom frelsen. Fred med Gud. Rettferdiggjørelse. Den Hellige Ånd. Vi er ikke lenger vredens barn av natur, men Guds barn. Vi er adoptert inn i Guds familie, satt i Guds rike og Gud ser på oss med godhet og nåde.

Tankene gikk videre til noe av det GT snakker om med velsignelser og forbannelser. Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører ordet forbannelse så er det ofte i retning trolldom og magi tankene mine går, men det er jo ikke dette det er snakk om når vi snakker om Guds forbannelse. Jeg fikk en aha da jeg leste at det dreier seg om at den Gud forbanner, den forkaster han, Gud vender ham ryggen og alle Guds gode gaver fjernes. Når vi var under loven og syndens fanger, så var vi under Guds forbannelse, vi var forkastet. Men da vi fikk Jesus malt som korsfestet for vårt indre øye, forstod at han led og sonet for oss og tok imot med tro, ble forbannelsen løftet av oss og vi ble mottakere av Guds velsignelser i stede for. Det er så store dybder i disse tingene og vi vil aldri forstå det fullt ut. Men tenk om jeg kunne se og forstå mer, tenk om vi kunne se og forstå mer, hvordan hadde vi levd livene våres da? Hvilken tillit hadde vi hatt til Gud da? Hva slags sanger hadde blitt sunget i vårt indre da?

Vi ønsker alle at våre forhold til andre skal være gode, at de er i rett stand. Vi liker ikke at det er noe som skiller og som lager uro. Og slik hadde vi det i forhold til Gud også, selv om vi kanskje ikke visste at vi ønsket å være i rett forhold til Gud, så var tomhet, uro og jag etter opplevelser og suksesser et tegn på at vi ikke hadde funnet vår plass. Men nå er vi hjemme og det er godt mellom Gud og oss, det er fred mellom oss. Ikke fordi vi er gode nok i oss selv, men fordi vi ved troen har tatt imot hva Jesus tilveiebrakte for oss. Fred med Gud, fellesskap med Gud, tilhørighet og familie.

Jeg gikk og tenkte i dag at jeg ønsker Gud skal være stolt av meg og være fornøyd med meg, og det er en delvis farlig tanke (eller vær-på-vakt-tanke kan det også kalles), for; Det kan bety at jeg ser på hva jeg gjør og ikke gjør, jeg ser på prestasjoner (eller mangel på dem) og dermed blir jeg gjerningsfokusert i stede for nådefokusert. Jeg tenkte på hvorfor gjør jeg gode ting? Gjør jeg det fordi jeg må utav plikt (Gud sier det, men vil egentlig ikke) eller gjør jeg det utav kjærlighet (fordi jeg ønsker å glede Gud og andre) eller kanskje utav lydighet (fordi jeg elsker Gud og ønsker å ære ham ved å gjøre hva han sier er godt selv om jeg kanskje ikke helt føler for det)? Det er forskjellig hjerte, forskjellig motiv, bak dem alle, og ikke alle er gode/riktige. Vi må huske at alt vi har er i Jesus og det er på grunn av nåde, alle velsignelser vi har er kun fordi Gud er god mot sine, nåde.

Det er noen mennesker som har et vesen og en ånd med seg som gjør at når de smiler til deg så kjennes alt godt og riktig ut og man opplever seg akseptert og elsket (som f.eks en forelders varme blikk og smil mot sitt barn).Og det er enda mer slik med Gud. Jeg trenger ikke gjøre store ting for at Gud skal smile til meg, hans smil lyser mot meg fordi jeg er hans barn. Gud elsker meg og han ser med velvilje og glede på meg. Hans ansikt er vendt mot meg og Han gleder seg over at jeg er hans barn. Det er ikke fordi vi er gode Gud elsker oss, men fordi vi ved troen er hans, og det er nåde over nåde. Fordi du er Guds barn så er Guds ansikt vendt mot deg, han smiler til deg og hans ansikt lyser over deg. Du er elsket og i Guds øyne er du hans dyrebare barn.

av

Kjærlighet og nåde nok

Søndag hadde jeg hentet frem en bok av David Wilkerson som heter «Hungry for more of Jesus» og jeg kom til kapittel 2. Mens jeg leste så blir jeg så overveldet av Guds store kjærlighet til meg at tårene renner og renner, jeg må ta pauser i lesinga flere ganger og jeg sukker takknemlig til Herren og priser Han for hans uendelig store kjærlighet og nåde mot meg. Det er ikke ofte jeg blir så overveldet, så rørt i hjertet, så «satt ut». Tenk hvor høyt han elsker meg, og deg?

Når vi søker tilflukt hos Herren så har han lovet å verne oss, lovet å lede oss, lovet å fylle oss. Hans kjærlighet mot oss er så mye større og mer omfattende enn vi klarer å forstå med vår lille menneskehjerne, men noen ganger får vi litt mer erfaring med det når Gud ikke bare drypper noe dråper av kjærlighet i våre hjerter, men virkelig skrur krana opp og lar oss både dusje og bade i hans kjærlighet.

Når vi velger å snu verden ryggen og leve i overgivelse og trofasthet mot Gud, trenger vi aldri å tvile på hans kjærlighet, nåde og vilje til å hjelpe oss. Vi kan med tillit søke han og dele vårt hjerte, vår takk, våre bønner og våre sukk. De som har søkt ly under Herrens vinger og har ham som sitt faste skjulested, de er trygge uansett hva de møter. Vi trenger ikke frykte, for Gud er større og mektigere enn hva som enn møter oss. Jo, vi vil kjenne på sorg og smerte, på uro og frykt, på fortvilelse og usikkerhet, men vi kan ta alt dette med oss til Gud og gi det til ham i bønn. Vi kan hvile i trygghet og visshet om at Herren hjelper de rettferdige, at de som ydmyker seg under hans hånd vil få hjelp og at hans nåde og kjærlighet mot oss er mye større, sterkere og mer omfattende enn vi vil klare å forstå.

Gud er en god Far for sine barn, og som en god far vil han noen ganger irettesette oss, korrigere oss og la oss smake konsekvensen av våre dårlige valg, men han vil også «blåse på sårene», omfavne oss, lede oss og gå veien sammen med oss. En god far sin kjærlighet forsvinner aldri og den er like varm og gjeldende når vi faller eller er såret, som den er når vi har klart noe eller er glade.

Gud elsker deg!

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den Veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:1-4 og 14-16)

av

Ta ansvar for egen synd

«Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes;
den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.»
(Ordspr. 28:13)

En sann troende vil nå og da falle i synd, men han vil ikke bli værendes i den, han vil ikke svømme rundt i synd og påberope seg Guds nåde. Den som bevisst lever i hva Guds ord sier er synd- og som ikke har noe problem med det- bør revurdere sin bekjennelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Vi kan ikke drive å unnskylde våre synder med at «vi er jo bare mennesker». Ja, vi er bare mennesker, og noen ganger så faller vi i synd. Men er vi virkelig kristne, så liker vi det ikke og vi fylles med sorg over våre fall og vår synd. Vi lar det ikke «skli forbi» med en «nåden holder», vi ramler på kne innfor Herren og ber om nåde, ber om tilgivelse, ber om renselse og gjenoppretting. Vi ber om hjelp til å bli bedre og at vi skal få innsikt, visdom og kraft til å ikke falle igjen. Ikke den sorg som verden kjenner på, en skamfølelse som bunner i at «hva vil andre tro om meg hvis de finner dette ut» eller en frykt for at det skal bli kjent. Men en sorg over at vi har syndet først og fremst mot Gud. Han som gav sin sønn for oss, han som sonet for vår synd, han som vi elsker og ønsker å ære ved å leve hellige liv.

Vi skal ikke gjøre synd mindre alvorlig enn det er, Jesus kom for å sone straffen for våre synder. Våre synder, mine synder, førte til at Jesus måtte lide noe grusomt og også dø for at jeg skulle ha den utrolige mulighet jeg har til å leve i fellesskap med Gud. Jeg får være Guds barn og jeg har fått frihet til å tjene Gud uten å være i syndens lenker.

Men hvis vi virkelig lever i overensstemmelse med Ordet og virkelig streber etter å leve hellige liv i Åndens kraft, og så faller i synd, ikke la det holde deg borte fra Gud. Det er tilgivelse og nåde også for dette, hvis du virkelig angrer og omvender deg av et helt hjerte, finnes det tilgivelse, renselse og gjenoppretting for dette også.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1.8-9)

 

av

å være ett mislykka kar

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer. 18.4)

Ofte føler vi at vi ikke er så gode som vi burde være. Vi feiler i mangt og vi har kort lunte og handler irrasjonelt. Enkelte dager har vi bare lyst å gi opp, pakke sekken og flytte ut i ei hule langt uti ødemarka. Da ville hvertfall andre slippe å ha med oss å gjøre, for stakkars dem som må ha meg rundt seg…

Og ikke nok med det, jeg kaller meg kristen… Jeg tror på Jesus og jeg ønsker å leve ett liv som bringer ham ære og som er til andres beste. Men jeg tør nesten ikke si noe eller gjøre noe, for jeg går jo så totalt på trynet… Jeg vil ikke at Gud skal bringes i vanære fordi jeg ikke klarer selv…

Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i slike tanker, vi har vært der mer enn en gang. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og vi vil feile, men det gjør ikke at Gud gir oss opp. Gud vet vi er sprukne, ødelagt kar, men likevel kommer han til oss, pappa elsker oss uansett. Faktisk er vår svakhet ett sted hvor Guds kraft og herlighet virkelig kan få lyse og skape forandring. Vi trenger ikke være sterke i oss selv, Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

første gang postet 15.02.12