Dagen derpå…

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:15)

Hva sier man til  mennesker dagen derpå…

… dagen etter de fikk telefon fra legen med negativ rapport?
… dagen etter at ekteskapet gikk i oppløsning?
… dagen etter at barnet ble alvorlig sykt?
… dagen etter at de mistet jobben?
… dagen etter at alle pengene de har er brukt opp og de ikke har til mat?

Jeg har opplevd mange ganger at da trekker mennesker seg bort og sier ingenting, fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre. Og det er vondt, fordi det tunge blir tyngre, mørket blir tettere og håpet blir svakere. Men jeg har også en sjeldent gang opplevd at mennesker kommer med en klem, med et «jeg skjønner det er vanskelig», med «Gud er med» og jeg er her også.

Det er dager der mennesker har kommet til meg og sagt: «Alt vil bli i orden. Jeg ber for deg. Gud vil fikse dette»og det har kjentes så tomt og platt ut, som om de delte luft. Jeg har tenkt at «du vet ikke hva du sier, du kjenner ikke situasjonen». De ønsket å være gode, men de hadde ikke innsikt i situasjonen, og ei heller hadde de åndelig tyngde nok til å dele oppmuntring. Det ble luft.

Det er dager der mennesker har kommet og sagt: «Du går imot Gud, det er ikke rart du opplever vanskeligheter. Det er din egen feil» og jeg har kjent mismot og kamp. «Du vet ikke hva du sier, du vet ikke mine kamper foran Gud og for situajonen, du ser med menneskelige øyne på det hele» har jeg tenkt, og måtte velge å ikke ta imot fordi jeg visste hvor jeg stod og på hvem jeg trodde. Men ordene deres var negative og et forsøk på å rive allerede vaklende bein bort under meg.

Det er dager der mennesker har kommet og sagt: «Jeg forstår det er vanskelig, og jeg skjønner dette vil bli tøft. Men jeg vet Gud er trofast og jeg vet at han vil ta deg gjennom dette også» og så har jeg fått en klem. Og jeg har tenkt: «Gud, takk. Takk for forståelse og omsorg» og handlinger og ord har fått troen til å styrkes litt, lyset til å bryte litt mer mørke og håpet til å brenne litt sterkere.

Ofte er det vanskelig å vite hva man skal si til mennesker dagen derpå, men ofte er det ikke ordene som er det viktigste, men at vi våger å være med mennesker i deres tunge og mørke tider. Vi trenger ikke ha alle svarene, men vi må tåle å høre spørsmålene. Vi trenger ikke vite hva morgendagen vil bringe, men vi kan vise at vi er her i dag.

Det er en tendens til at vi prøver å fiske mennesker ut av vonde situasjoner. Vi står på avstand og prøver å få dem ut av det vonde med ord som liksom skal få dem på bedre tanker. Men oftest ender vi opp med å skade dem mer der vi prøver å hale dem over til hvor vi står på ‘tryggere’ grunn. Kanskje burde vi slutte å prøve å fiske mennesker ut av diss stundene og heller gå tiil dem og være der sammen med dem? Det mange trenger er noen som kan komme til dem og være der med dem og som kan gå veien sammen med dem, ikke sporadiske forsøk på å fiske dem ut av den virkeligheten de faktisk opplever…

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom. 12.13)

En tanke om “Dagen derpå…

  1. Vet hva du skriver om ja. Fikk prøvd megselv her en dag. Kjente på at jeg ikke ville, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si og gjøre… Det ble til at jeg lyttet og egentlig var enig med henne i alle spørsmålene. Det er jo sant, det er ikke alt som gir mening. Håper jeg ikke la bør til byrden…

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s