Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode… (1. Mos. 50:20a)

Er du som meg, foretrekker du at dagene går ganske greit og enkelt, uten de helt store forstyrrelser og problemer. Det er ikke det kjekkeste å hver dag stå foran utfordringer som er høye, mørke og truende- men det er en del av livet og det er også en av de tingene Gud bruker for å forme oss, lede oss og korrigere oss.

Problemer og utfordringer har en tendens til å irritere og frustrere oss og vet du hvorfor? I hovedsak fordi de får oss til å føle oss små og skrøpelige. De viser oss at vi mestrer ikke så godt som vi vil og at vi kommer til kort eller feiler. Vi blir såret og sårer andre, det rett og slett river og sliter i oss. Vi kan velge å trekke oss tilbake eller vi kan la det trekke oss mot Gud og inn i dypere avhengighet av ham og til økt tillit til Hans løfter. Det finnes mye gull under de stikkende, stinkende, gjørmete og lite tiltrekkende utfordringene. Det er faktisk slik at hver utfordring leder oss til spesielle løfter i Guds ord. Så da er det kanskje mer hell enn uhell at vi får leve i slike tider? Kanskje er det ikke så ille å få være et sprukkent kar når Gud får bo å fylle på med sitt liv på innsiden?

Gud lover å lede oss
Noen ganger trenger vi å oppleve at dører stenges rett foran nesen vår for å ikke gjøre skikkelige brølere. Hadde ikke Gud stengt dørene ville vi gått gjennom den gale døren fordi det «føltes» riktig ut. Den ene gutten min har ukens ordtak på skolen og denne uka er det «Det er ikke gull alt som glitrer». Vi vet det er mangt som ser bra ut i begynnelsen, men som viser seg å være det motsatte.

For noen år siden hadde jeg et vennskap som jeg verdsatte mye. Dette mennesket visste mer om meg enn mange andre. Etter ei tid med fortrolighet og gode stunder, skjer det enkelte ting jeg reagerer på. Jeg er usikker på hva som skjer, men prøver med alt jeg har å ordne opp og få ting på sporet igjen. Jeg ser i ettertid at jeg strevde for mye og at jeg gav for mye av meg selv, men der og da kjente jeg mest sorg over hva som så ut til å glippe. Det ender med bønnen: «Gud, hvis vi ikke skal holde sammen videre, må du vise tydelig at vi har gått vårt stykke av veien sammen og at nå er tiden inne for at vi skal hver til vårt.» Det gikk ikke lang tid før jeg ble skikkelig tråkket på tærne og det var lite tvil om at dette er noe som ikke skulle vare videre.

Gud har lovet å lede oss og han er trofast mot sitt løfte. Det kan føre til brudd og/eller opplevelser som er såre og vonde der og da, men mest sannsynlig har det også spart oss for større smerte, frustrasjoner og problemer. Ordspråkene 20:30 sier noe vi ikke liker å høre: «Sviende sår renser bort det onde, slag renser de innerste rom.»

I morgen skal vi fortsette med to nye punkter/områder. Hvis du ønsker å lese mer innen disse tingene, er det tidligere skrevet et lignende innlegg som heter Motgangens velsignelser