For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Rom. 1:16)

Mandagens fotballtrening ble ikke som ventet da jeg ble snakkendes veldig mye med en av de andre mødrene. Ikke det at vi ikke snakker sammen, men denne gangen var det få foreldre som fulgte og dermed ble det mulighet for lengre og mer inngående samtaler. Vi snakker om utdanning og jobb, om sykdom og barn, om mandler og andre ulumskheter som må fjernes for å bedre barns språk og forbedre helsen. Dette får eldsten, som har en pause fra egen fotballspilling, med seg og innspillene kommer på rekke og rad:

«Fortell om hva Gud gjorde etter jeg ble operert, jeg kunne jo noe 2 dager etter!» Og jeg forteller om mirakuløs rekonvalesens, om bading to dager etter og om skiver med skorpe på. Gutten er ikke fornøyd, vi må jo fortelle om brorens historie også!

«Fortell om drømmen også, om hva Gud fortalte!» kommer det entusiastisk fra eldstegutt. Og jeg forteller om hvordan Gud fortalte minsten at han måtte begynne å drikke og spise igjen. Det hadde vært en lang og tung rekonvalesens etter en operasjon og gutten sluttet å spise og drikke. Det nærmet seg innleggelse for å få intravenøs væske ol da Gud grep inn og talte til gutten. Den morgenen begynte minsten å spise og drikke igjen og endelig, etter nesten 2 ukers nedtur, snudde det å begynte å gå oppover.

«Fortell om hva han sa neste morgen da!» fortsetter gutten etter jeg var ferdig med første del. Og jeg forteller om gutten som satt ved frokostbordet og ikke ville spise og drikke, «for Gud hadde ikke sagt noe i natt» som han forklarte. Jeg forteller om at jeg spurte gutten om han ikke trodde at Gud mente at når han sa noe en gang så skulle vi gjøre det. Det var vel ikke meningen at Gud måtte mase på oss hver dag når han hadde gitt oss en beskjed? Gutten tenker seg om og sier seg enig, tar maten og begynner å spise.

«Fortell om…» det var en så naturlig og enkel måte å dele hvordan Gud har vært nær og trofast i våres liv, å få dele vitnesbyrd om en god og kjærlig Gud som er nær sine.

Men jeg må innrømme at jeg delte ikke helt den barnlige entusiasmen til min eldste, jeg ble litt ettertenksom før jeg begynte å snakke. Fort fløy tankene gjennom hodet: Kan jeg si dette? Jeg vet ikke hva hun tror og om hun tror? Jeg vet ikke hvor de står i kristen-landskapet? Tvilen og usikkerheten velges bort og jeg forteller etter som eldsten gir sine innspill. Tenk å fint å kunne si at jeg fortalte alt med stor ro og innlevelse, men jeg gjorde ikke. Jeg ble nok litt snar i svingene og tok den litt kortere versjonen. Jeg følte meg faktisk  litt ubekvem der jeg satt å fortalte.

På kvelden kom det hele opp for meg igjen sammen med linjen «jeg skammer meg ikke over evangeliet». Tanken kommer: Hvorfor lot jeg usikkerheten om hva hun trodde og mente hindre meg fra å fortelle den fulle og hele historien? Jo, jeg fortalte og delte mye, jeg la ikke skjul på at vi tror på en tilstedeværende og aktiv Gud, men samtidig var jeg også litt tilbakeholdende og kort.

Har du opplevd at frykt og usikkerhet har hindret deg fra å benytte gyldne anledninger til å dele med andre om Guds godhet og trofasthet?

Må Gud gi oss alle mot til å dele med den samme barnlige entusiasmen gutten min hadde!