«Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. (Joh. 11:23-24)

Jesus sier her til Marta at hennes døde bror Lasarus skal stå opp igjen.Vi vet at Jesus mente i nærmeste framtid, men dette klarer ikke Marta å høre. Hun tror på den siste dags oppstandelse, men å tro på at hennes bror nettopp den dagen skal bli levende går langt over hodet og forbi hva hun kan forestille seg. De ord Jesus sier sprenger hennes forståelse og erfaringer i så stor grad at hun ikke egentlig «hører» hva Jesus sier til henne. Det er hennes erfaringer og forståelse som farger hva hun hører og oppfatter, og siden denne er begrenset, mister hun betydningen av hva som sies.

«Verdens beste søster» står det på et hånkle jeg har. Det var en gang bak der det kom som gave fra minste lillebror med fru. En koselig oppmuntring i en tøff hverdag. Eller? «Du er den beste søsteren jeg har» stod det i en sms jeg fikk fra eldste lillebror i fjor en gang. Jeg burde kjenne meg stolt og takknemlig for å få slike gode ord, burde jeg ikke?

Før jeg sier så mye mer, hva tenker du når noen sier noe pent til deg? Når du får skryt og oppmuntring, når noen sier takk, at det du gjorde og sa var akkurat hva de trengte, når noen sier du er spesiell og god eller at de sier jeg er glad i deg og takknemlig for deg. Hva hører du egentlig? Hører du de ordene de sier, eller hører du dine egne (og/eller djevelens) tanker om at det er bare tomme ord og løgn?

Tanker som
– de mener det ikke,
– de bare sier det for å være høflige,
– det er ikke så godt ment som det er sagt,
– de bare føler seg forpliktet til å si slikt.

Løgner som
– jeg vet det ikke er sant for  jeg fortjener det ikke,
– jeg duger ikke til stort så det er ikke sant,
– jeg klarer ikke slikt jeg og andre liknendes løgner?

Jeg har hørt mange av de tankene og løgnene og det er fortsatt et av mine kampområder. Selvbilde og følelse av verdi er ikke det sterkeste her i gården og jeg kjenner også at kampen kommer i sammenheng med de store begrensningene sykdom legger på meg og mitt liv. «Jeg duger ikke og kan nesten ingen ting» er ikke uvanlig at popper opp i hodet mitt, «jeg fortjener ikke så gode ord og så mye godt» er andre tanker og følelser.

Jeg valgte de to eksemplene i toppen fordi de så tydelig beskriver hva jeg mener.
«Du er den beste søster i verden/jeg kunne hatt» sa ordene, men i hodet mitt flyger tanken «men jeg er den eneste søstera du har så det er da ikke så rart» fort forbi. «Jeg er stolt av deg og at du står» er noe annet de har sagt, mens jeg hører «det er bare ord, det er jo ingen ting å være stolt over, jeg er udugelig.»

Jeg hører ofte ikke hva andre mennesker sier til meg og om meg, hvordan er det med deg?

Hvis vi ikke klarer å virkelig høre og tro andre menneskers gode ord og kjærlige aksept, klarer vi da å virkelig høre dette fra Gud?