Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.