Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.

 

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente

Hva Gud er opptatt med

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Har du følt at Gud er langt borte og at han ikke hører dine rop om hjelp? Tanken om at Gud bryr seg nok ikke om dine rop eller så er han for opptatt til å ha tid til deg har også kommet. Er du tom for tårer og bønnen har gått over til stille sukk som kommer fra dypet av hjertet? Du vet du er ved veis ende i hva du kan klare og tåle i egen kraft og ditt eneste håp er hos Gud. Men Gud virker stille, Gud virker langt borte, Gud virker for opptatt ut… Kanskje kan du si sammen med David:

Jeg har sunket ned i myr og dyp, foten finner ikke feste. Jeg er kommet ut på dypt vann, flommen skyller over meg. Jeg er trett av å rope, strupen er hes, øynene slukner, jeg har ventet på min Gud. (Sal. 69:3-4)

Gud har hørt dine rop om hjelp. Jeg vet ikke hva det er, om det er nød for noen du har kjær, om det er fysisk eller psykisk sykdom, om det er økonomiske vanskeligheter, om det er ekteskapsproblemer eller uregjerlige barn, om det er sår i sjelen du trenger legedom for eller annet. Jeg vet ikke, men Gud vet. Han har hørt dine bønner og han vil svare deg.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35:13-14)

Ofte er hva vi føler og opplever som den riktige tid ikke det. Vi må ikke glemme at Gud har et overblikk vi med vår begrenset forstand og viten ikke har. Vi føler mange ganger at vi er ved veis ende i egen kraft, og det er bra å komme dit. Det føles ikke godt ut, men det er bra for oss. Å komme dit hen at vi gir opp alle våre plan B, C, D osv og alle våre små forsøk på å fikse hva vi ikke kan. Dit hen at vi endelig setter alt vårt håp til Herren. Men det kan være frustrerendes og vondt å være der. Det føles som om vi igjen og igjen kommer med våre rop og banker på døra til Gud for å levere dem, men døra blir jo ikke åpnet en gang…

Tenk deg dette. Du er igjen på kne foran døra og sukker og gråter over de samme tingene, du vet bare ikke hva du skal gjøre, tenke og føle mer. Så hører du en stille «shhh» og en rolig, men kjærlig, stemme som sier: «Vær stille barnet mitt». Du stopper opp og trekker pusten og sier: «Hva er det Gud?» «Barnet mitt, døra er ikke lukket fordi jeg er for opptatt til å høre på deg, men jeg er opptatt med å svare deg. Jeg holder på å fikse opp i de ting du har bedt over, men det tar tid. Det er mye du ikke vet som må på plass først, og det er også viktig å vente på den rette tid for både deg og andre. Jeg har sett din sak og jeg vil svare deg. Når tiden er moden, vil døren bli åpnet. Ditt svar vil komme plutselig og på en så overveldende måte at du ikke kan forestille deg det. Vær rolig mitt barn, hold ut, svaret er på vei.»

Det kommer en dag der du vil kunne si sammen med David hva du leser under. Dette verset er fra en lovprisnig David gav til Herren etter at Gud hadde fridd han fra hans fiender og kong Sauls hånd. Hele lovprisningen finner du i 2. Sam. 22

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre.
(2. Sam. 22:7 & Sal. 18:7)

Å daglig trenge Gud

«Gi oss i dag vårt daglige brød» har runget i mitt indre den siste uken. Jeg har tygget på linjen mange ganger og har hatt mange ulike tanker. Som minnet om alle de ganger guttene og jeg har snakket om nettopp den linjen. Vi har den i bordbønnen vår, sammen med «Gud velsigne maten» og inni mellom snakker vi om hva de tror det betyr.

Ofte tenker vi på at det gjelder de basale behov for mat, klær og tak over hodet. Det er vel det de fleste av oss automatisk tenker. Men guttene og jeg snakker med jamne mellomrom at det også betyr at vi ber Gud dekke alle våre behov. Ikke bare de vi først tenker på, men også slike som gode venner, styrke, ord i rette tid og mye annet.

Jeg har jo forstått at en av årsakene til at den linjen har vært fremtredende er fordi det var den som var den neste ut i gjennomgangen av Fadervår, men det har også ligget bak i ryggmargen at det er en annen mening med det også, Og det er blitt tydelig de dagene som er gått i denne uken, for gjett om det har rauset inn med ting på mange områder og den berømmelige døra har ikke bare smelt meg i ansiktet en gang, men flere. Og jeg går her og sukker støtt og stadig til Gud om hjelp for dagens utfordringer og om hjelp til hva som kommer.

En av tingene jeg har tenkt ekstra på er hva Jesus sa om seg selv, at han er «livets brød». Det har vært gode ord disse dagene, at Jesus er hva jeg trenger for å få styrke til å takle hva som møter meg. Samtidig minnes jeg ordene om «kilden med levende vann» som skal strømme fra vårt indre. Gud har nok for meg, Gud er nok for meg.

Å være avhengig av Gud burde ikke være noe dumt noe, men det føles slik ut. Det kjennes ikke greit ut at man er tatt langt forbi egne muligheter og evner, det er rett og slett sårt, ubehagelig og kjipt. Jeg vet at jeg er på et sted der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds godhet, forsørgelse, barmhjertighet og trofasthet, hvis jeg godtar at jeg kan ikke, for det er når enden av oss selv virkelig er nådd at vi på en spesiell måte opplever å omfavnes og bæres av Gud.

Når jeg tenker på linjen om daglig brød, så tenker jeg på at Gud vil at jeg i alle ting skal være avhengig av han og hans forsørgelse for å klare hverdagen og livet. Jeg skal gå til ham med mine byrder og undringer, jeg skal gå til ham for kjærlighet og styrke, jeg skal gå til ham for løsninger og hjelp. I alle ting vil Gud hjelpe meg, i alle ting vil hans ord og nærhet gi meg hva jeg trenger. Gud selv, og hans ord, er den mat jeg trenger for at jeg skal styrkes og kunne stå støtt gjennom hva jeg møter.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete  retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!
(Jes. 55:1-3a)