Håpefull ventetid

Vi hadde besøk og selskap for gutten som ble 18 forrige uke og underveis ble noen av merkestedene jeg har i Bibelen flyttet på av den ene ungen som var der. Gjør ikke meg noe, men i dag tenkte jeg at jeg ser hvor de er blitt plassert, og det ble en vakker og dyrebar påminning om Guds godhet og allmakt. I går fikk jeg ett par opplevelser som tok litt piffen ut av meg og jeg hadde noen sukk til Far om dem. Den ene ser ut til å gå forholdsvis greit, den andre må jeg fortsatt få ordnet opp i. De havner også i de to kategoriene jeg er blitt ekstra hardt kjørt på de siste månedene, overbelastning av kroppen og økonomi. Men jeg vet at også dette vil ordne seg.

Mens vi venter kan det være vanskelig å vente med håp og i tillit, det er liksom så mye uvisshet som prøver å trekke fokuset vårt bort fra Gud og over på våre egne manglende muligheter og de frådende bølgene. Glemmer vi hvem Gud er, så er det vår svakhet og omstendighetene som tar over roret på skuta, og da seiler vi raskt inn i et usikkert farvann fylt med tvil, frustrasjon og motløshet. Å dunke borti klipper av håpløshet er nesten sikkert og at vi slår hull i skroget vårt og opplever at vi begynner å trekkes under like så. Klarer vi å holde blikket festet på Jesus så vil mye være enklere. Ikke det at ting på magisk vis ordner seg, men når vi legger vår uro og bekymring på Gud fordi vi vet vi er elsket, sett og holdt oppe av ham, så vil vi ha en indre ro og trygghet som gjør at omstendighetene ikke drar oss ned. Når Jesus får styre skuta leder han den sikkert forbi farlige klippekanter og gjennom truende bølger. Når Jesus får ta over og vi tar passasjerrollen, så vil vi komme trygt igjennom. Når vi legger det på Gud kan vi stole på at han hører og at han vil hjelpe, og mens vi venter kan vi gjøre det i tillit til hans godhet og nåde og med takk og pris for hvem han er. Mens vi går veien sammen med Jesus og lar han være los, så vil vi komme dit vi skal på den beste måten.

Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. Min munn skal fortelle om din rettferd, dagen lang om din frelse, enda dine gjerninger ikke kan telles. Jeg vil tale om Herren Guds storverk, forkynne din rettferd, bare din. (Sal. 71,14-16)

En liten oppdatering:
Nå er det ca 4 timer siden jeg postet innlegget. Etter jeg hadde gjort det kjente jeg bare den følelsen inni meg «nå gjør du det». Jeg tok telefonen til verkstedet og fikk mot normalt komme inn en time senere. Det som virkelig rørte opp takknemligheten i meg da jeg kjørte hjemover var at jeg hadde sluppet å betale, og den godheten fra deres side tok jeg som Gudsendt. Vi vet alle at det er ikke alltid det ordner seg så fort og greit, jeg er hvertfall ikke vante med det, men du hvor godt å merke Guds nåde, omsorg og hjelp så konkret og kjapt de ganger det skjer! Gud til ære, oss til gagn.

Vær ikke bekymret

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Luk.12,25-26)

Vær ikke bekymret! Jeg vet det står i Guds Ord og det vet nok du også, men likevel kjenner jeg på bekymring nå om dagen. Det er ikke slik at vi kjemper mot det ei gang eller fem og så har vi vunnet kampen for resten av livet, det er en kamp som følger oss hele livet. Bekymring for dagen og morgendagen, for oss selv og for de vi har kjær. Og jeg snakker nå om den lille uroen og usikkerheten vi kjenner på i møte med det ukjente, ikke angst.

I møte med det ukjente og med de ting som vi ikke har kontroll på så kommer fort bekymringen sigende inn. Den kommer ikke kastet på oss men sniker seg sakte inn til vi plutselig oppdager at dette er jeg virkelig urolig for, dette gruer jeg meg til, dette har jeg ikke kontrollen på. Det er ikke noe som egentlig kaster oss av hesten, men det ligger som en murring i oss og plager oss. At det er naturlig for oss mennesker å reagere slik på det ukjente og ukontrollerbare betyr ikke at vi skal godta det, det er noe vi må velge å ikke ville ha i livet.

Jeg kjenner på den uroen for tiden. Det skal skje noe på onsdag som jeg er veldig usikker på hvordan vil gå og samtidig, jeg er faktisk redd for at det kan forverre ME-utmattelsen siden det blir en belastning for kroppen. Jeg vet at noen ganger tåler jeg slike belastninger, men jeg vet også at andre ganger sender det meg ukesvis i sofaen. Hva vil skje denne gangen? Det gjør at jeg har kjent på at det kommer bekymring inn i mitt sinn og min hverdag.

Det er ikke slik at jeg blir rolig når jeg legger det på Gud første gang, jeg må fortsette. Jeg må de gangene det kommer ta det til Far i bønn og si hvordan jeg føler og tenker, og jeg må minne meg selv om Guds løfter til meg. Jeg vet ikke hvordan dette inngrepet vil gå, men jeg vet at Gud er med meg også i dette. Og svaret som blir enten vårt «fall» eller vendepunkt er hva vi anser som størst: Vårt usikre moment eller Gud?

Jeg vet at Gud er allmektig og allestedsnærværende, jeg vet han er omsorgsfull og nådig, jeg vet han er en trygg klippe og et trofast vern. Jeg vet dette og det er hva jeg minner meg selv på når bekymringen prøver å ta kontrollen. Jeg kan ikke kontrollere hva som kommer, men jeg kan ta kontroll over bekymringen som plager meg ved å gi det over til Ham som har alt i sin hånd, som har kontrollen, som aldri overraskes av noen utfordringer og som alltid er trofast og god mot sine.

Motstand som drivkraft

En ting som følger med blogging er at det nå og da kommer inn useriøse kommentarer, eller spam. Vanligvis har det vært slik at det i en kort periode kommer noen titalls for så å bli ganske lite av det igjen. De siste to ukene derimot har vært ekstreme, over 2000 useriøse kommentarer! Jeg har begynt å slette endel, men mye gjenstår. Da jeg satt og slettet så var det lett å avsløre de fleste fordi det kun var en gjentagende setning på utenlandsk språk fra ulike e-poster, men det var noen som skilte seg ut med at det var godt språk og også sammenheng i hva som stod i kommentaren. Så var det de som fikk meg til å måpe over hvor ond verden vi har og de som regelrett var lenket til sider med «evil» i.

Det hele fikk meg til å tenke på at vi troende er under stadig angrep fra mørkets makter. Ingen av oss er ikke forskånet fra det, alle som følger Jesus vil oppleve angrep fra den onde siden. Vi står i en åndelig kamp og selv om det tidvis ikke oppleves som for ille, så kommer det perioder der vi bombarderes fra alle kanter og bauger; i relasjoner, på jobb/skole, med helse, økonomi, merkverdig mange ting går i stykker, tankekjør og mye annet. Vi føler vi gjør ikke noe annet enn å ta tanker til fange, kjempe mot frustrasjon, prøve å stå motløshet imot og annet- det er kamp fra vi står opp og til etter vi har lagt oss.

Jeg leste nylig et utdrag av A.W.Tozer hvor han skrev at 10 000 fiender kan ikke stoppe den kristne hvis han møter dem med full tillit til Herren. Han sammenlignet det med at den troende er som et fly som møter motstand fra luften rundt. Uansett hvordan luften treffer så er flyet designet til ikke bare å stå imot, men også få oppdrift av hva som kommer mot det. Han sa at uansett hva som møter oss, så kan det ikke få makt over oss før vi tillater det. Det blir litt i samme bane som ordtaket om at vi kan ikke hindre fuglen fra å fly over hodet vårt, men vi kan hindre den i å bygge rede. Tozer tok tak i et viktig moment, vi kan aldri anklage andre eller omstendigheter for at vi faller eller sliter, for uansett hva ondt som ligger i det eller de som kommer mot oss, er det vi som må slippe det inn i livet for at det skal dra oss ned. Vi kan ikke anklage andre eller omstendigheter for vår mistillit til Guds evne og ønske om å hjelpe oss.

Det er harde ord for mange av oss, for vi liker ikke å innrømme at det er slik. Men, det er opp til oss hvordan vi møter hva som kommer mot oss. Vi kan la det trekke oss ned eller vi kan la det trekke oss til Gud. Enhver kristen vil måtte gå igjennom prøvelser og vanskeligheter, men for de med overgitte hjerter og tillit til Guds omsorg og hjelp vil denne tiden kun ha ført til at troen er både renset og styrket og skinner klarere og tydeligere enn før de møtte prøvelse og motgang.

Ingen av oss slipper unna slike tider i livet, forskjellen ligger i hvordan vi møter det. Vi kan enten synes synd på oss selv og klage på andre for våre problemer eller vi kan ta det hele til Gud og la Ham hjelpe oss. Fiendene som kommer mot oss kan ikke overvinne oss uten at vi gir etter for kjødet. Velger vi å ikke stole på egne krefter men Gud, vil vi erfare at han er den som vekker døde til liv igjen og som i alle ting og gjennom alt er en trofast hjelper og et vern i nøden. Vi trenger å holde fast ved Guds ord og løfter, vi trenger å leve nær Jesus, vi trenger å gi våre bekymringer til Herren og viktigst av alt, vi må aldri glemme hvem Gud er. Han kan stoles på gjennom alt og han er mektig til å hjelpe oss alltid og i alle ting.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Ef. 6,10-12

Gud elsker sine barn!

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1a)

Vi vet at Gud elsker oss, men likevel havner vi fort i en av to grøfter. Enten tror vi ikke at Guds kjærlighet er så altomfattende som den er eller så tror vi at Guds kjærlighet gjør at han overser og «tillater» alle våre svakheter og skavanker (hvor endel kan kalles synd). Den siste går vi ikke mer inn på her, men jeg ville rette fokus på den første, på at Gud elsker sine barn! Jeg mener, han ELSKER sine barn!

Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt. 7:11)

Jeg ville aldri i verden blitt sur på en 5-åring fordi han ikke klarte 4.klasse pensum i matte. Jeg ville ikke blitt oppgitt over at guttungen som sluttet med bleie for ei uke siden hadde noen uhell. Jeg ville ikke syntes at ungen min var dårlig til å sykle fordi han ikke klarte det på tredje forsøk. Jeg ville ikke slått hånda av ungen min fordi han sutret og ville balansere uten en trygg hånd, for deretter å ramle og slå seg. Jeg elsker guttene mine, og jo, jeg kan bli oppgitt og frustrert, også sint og irritert, men jeg elsker dem.

For Far selv elsker dere fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud. (Jog. 16.27)

Gud elsker sine barn, de som er trofaste mot ham. Han forventer ikke at vi skal være perfekte, men at vi gjør vårt beste utfra der vi er og at vi strekker oss etter å vokse i modenhet og visdom. Når vi faller blir ikke Gud sint, han strekker ut ei hånd og minner oss om at det er tilgivelse og gjenopprettelse. Når vi ikke vet nok til å ordlegge oss riktig, så gir han oss ikke opp, men han fortsetter å åpenbare seg og sitt ord for oss. Når vi har dårlige dager og feiler og faller i mangt, så elsker han oss med en like overstrømmende og altomfattende kjærlighet som han gjør på våre gode dager.

Gud elsker sine barn!

Og som en god Far vil han irettesette og tidvis straffe, men det er utav kjærlighet, ikke utav ønsker om å hevde sin rett og vise sin autoritet. Han gjør det fordi han vet hva som er best for oss og fordi han vet at vi noen ganger trenger det.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. (Ef. 5:1)

Men som en god Far vet han også at vi trenger å vite at vi er elsket og at vi kan stole på ham. Barn som er trygge på foreldrenes kjærlighet vil aldri lure på om de vil få hjelp når de trenger det, om de vil få mat neste måltid eller hva morgendagen vil bringe av utfordringer eller smerter, de stoler på at de er elsket og at det er trygge armer å gjemme seg i og at hvis det blir nødvendig, vil noen heve stemmen og snakke for dem. Hvor mer vil ikke Gud gjøre slike ting for sine barn? Han som er den beste Far som finnes, en far som aldri svikter og som alltid er trofast, som alltid dømmer rett og som aldri feiloppfatter, som skapte himmel og jord og som ser den enkelte.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Gud er din far og du kan være trygg på hans kjærlighet til deg. Og hvis du vet at hans kjærlighet er uforanderlig og alltid like altomfattende, da kan du også la dine bekymringer og din uro ligge igjen hos ham. Han ser deg, han kjenner deg, han vil hjelpe deg og overøse deg både med kjærlighet og gode gaver.

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

Du er elsket!

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.