1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Jeg har allerede delt adventsdiktet som ble skrevet til dette innlegget, men kanskje bringer det nye tanker etter å ha lest linjene over…

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.