Guds hjelp

av

Ærlighet når dypet

«Ærlighet varer lengst, fordi det er sannheten som setter fri» er noe jeg har sagt i mange år. I dag ble jeg minnet om viktigheten av å våge å være sårbar og ærlig. Jeg snakket med en som jeg er ganske åpen med, og han igjen fortalte om en episode han hadde opplevd der hans ærlighet hadde bragt samtalen han «plutselig» havnet oppi inn på hjertenære tema. Han fikk være til støtte og hjelp for et annet menneske fordi han var ærlig om eget liv, både det som leves nå og det som er blitt levd.

«Sykdom ærer ikke Gud» er ei forklaring jeg har hørt mange ganger på hvorfor Gud skal helbrede alle. Men hva de som sier det ikke tenker over er at helse ærer ikke automatisk Gud. Det er hvordan vi forholder oss til helse og sykdom som kan være med på å ære Gud, ikke selve sykdommen eller den gode helsa. Det er ingen automatisk sammenheng i noen av dem, mennesker i begge situasjoner kan like mye ære Gud som de kan bringe vanære over hans navn.

Ingen av oss ville valgt sykdom og lidelser, uansett slag, men mange av oss er der. For de fleste av oss er det alltid motstand og påståelighet å møte fra andre, men vi møter også dem som i det skjulte lider på grunn av omstendigheter de fleste ikke kjenner. Når vi våger å være ærlige om eget liv så åpner vi opp for at andre kan være det tilbake. Når vi er ærlige så styrker vi motet i andre slik at de også beveger seg ut på den tynne isen ærlighet og sårbarhet kan være. Noen ramler rett igjennom fordi dem som får høre det ikke bærer hva de sier på en god måte, mens andre opplever at den tynne isen bærer fordi den andre kommer til og gjør den trygg.

Å være en medvandrer for andre mennesker er noe vi bør se på som en ære, å få slippe inn i de lukkede rom av et menneskes tanker og følelser er ikke selvsagt. Derfor er det viktig at vi er forsiktige og respektfulle når vi får oppleve det. Vi trenger å vise en omsorg og nåde som er lik Gud sin, for hva mennesker som åpner opp trenger er ikke pekefinger mot egne svakheter eller noen som peker vei, men varme armer som omslutter og som holder hånden mens man er underveis.

Vi trenger ærlighet, alle av oss, men noen ganger må vi våge å være den som åpner opp først for at andre skal tørre å senke sine murer. Vi skal ikke jabbe ut i løse lufta til alle og enhver, men når vi «plutselig» havner i situasjoner der det føles naturlig, er det viktig å gjøre det. Vi er kanskje bare ute på et vanlig ærend og møter noen vi kommer i prat med, men det møtet er Guds nåde og ledelse, vi vandrer i ferdiglagte gjerninger og har mulighet til å bringe ikke bare Guds lys, nåde og omsorg inn i andres liv, men også selv bli minnet om alt Gud har hjulpet oss igjennom og hans enorme nåde, barmhjertighet og godhet mot oss.

Det Guds ord som virker sterkest i andre mennesker er det ord som de ser levendegjort i og gjennom våre liv.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
(Joh. 8.36)

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef. 2,10)

Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
(Rom.12,13a)

av

Et lite gjensyn #3

Siden gårsdagen var tung, men god, passer det å ta et lite gjensyn med et tidligere innlegg. Guds fred!

HJERTEBØNN

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:14-16)

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Kan du bringe
fred inn i min uro,
visdom inn i mine veivalg,
håp til mitt nedtrykte hjerte,
styrke til mitt slitne sinn
og glede til min sorg?

Kan du gi meg
kraft til å tilgi,
legedom for mine sår,
barmhjertighet for de som baksnakker meg,
omsorg for de som sviktet meg
og kjærlighet for de som forlot meg?

Kan du la meg
finne hvile i din nærhet,
kjenne varmen av din kjærlighet,
oppleve tryggheten av dine armer,
trøstes av din omsorg,
styrkes av dine løfter
og løftes opp av din nåde?

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.
(Jes. 49:13)

av

Til mitt kjære barn

barnet mitt
er det ikke på tide å komme hjem?
Jeg elsker deg, og lengter etter deg
Jeg kjenner deg bedre enn noen,
Jeg vet hva som har skjedd og hvordan du har falt,
men det betyr ikke noe,
hva som betyr noe er du
Jeg elsker deg med en evig kjærlighet,
og vil aldri elske deg mer eller mindre enn hva jeg gjør nå,
jeg elsker deg av hele mitt hjerte, du er min
kom hjem, mitt barn,
la meg få vaske sårene,
la meg få lege det sønderbrutte
la meg gjenopprette det som ble ødelagt
Jeg kan og vil,
hvis du lar meg slippe til
Gi ditt hjerte til meg på ny,
gi meg ditt alt, og du har tilgang til alt mitt
Det er glede etter tårer,
det er legedom etter smerte
det er trøst etter sorg
slik det er morgen etter natt

«De sørgende i Sion skal få hodepynt i stede for aske,
gledens olje i stede for sorg,
lovprisningens drakt i stede for avmakts ånd.
De skal kalles rettferdighetens terebinter,
som Herren har plantet,
så Han kan bli herliggjort.»

Mine armer er ikke for korte til å frelse,
mitt hjerte er ikke for lite til å tilgi
min kjærlighet kan lege alle sår
min fred kan fylle ditt hjerte på nytt
jeg rekker ut håp til hver sønderbrutt sjel
ingenting er umulig for meg.
Er det ikke på tide å komme hjem, barnet mitt?
Jeg elsker deg og savner deg,
du er alltid i mitt hjerte og i mine tanker
~ pappa’n din ~

Skrevet i 2010, men verdt en repetisjon. Hva som kommer under ble skrevet da innlegget ble reblogget des-17.
I går og i dag har det vært skikkelig glatt her og det er fort gjort å enten skli på beina eller få en sleng på bilen. Noen ganger er livet også slik. Vi havner på glattisen, har ikke helt kontrollen og tidvis tar vi feilskjær eller faller. Selv om vi gjør dette må vi aldri glemme at Guds kjærlighet og nåde til oss aldri tar slutt. Det er alltid mulig å komme tilbake for den som angrer og omvender seg. Det er alltid trøst for den som sørger og visdom for den som ber om det. Skulle du ha havnet litt lenger bort fra det nære fellesskapet med Gud som ditt hjerte lengter etter og trenger, fordi du for en tid glemte Gud eller fordi du feilet eller falt, fordi livet ble for tungt eller travelt eller annet, søk tilbake. Gud venter på deg og han ønsker å få øse av seg og sitt over og inn i ditt liv.

av

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

av

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmodighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjernet, er man garantert å finne mer.
Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i Kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!

første gang publisert 23.09.14.