Jeg hadde vært ute på en lovet drop-in mens guttene var alene hjemme. Avtalen om hva de kunne og ikke kunne ble ikke helt overholdt og det fortsatte litt i samme duren etter jeg kom hjem også. Det går litt tid før de hører etter, og da har de klart å fremskaffe en litt sur og irritert mamma. Jeg gir beskjed om at dette liker jeg ikke og også at jeg er skuffet over at de ikke deltok i hva vi hadde planlagt å gjøre sammen. Jeg ser at det treffer en nerve og sier ikke mer. De får beskjed om å kle seg og vente på meg ute, jeg har bestemt meg for å lufte ungene, om de vil eller ikke.

Og når han (DHÅ) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er. (Joh. 16:8)

Det er blide og forventningsfulle gutter som venter når jeg kommer ut. Hvor skal vi i dag? Vi har hatt flere av disse turene i det siste når det ikke er det helt store utelekeværet. Vi går og snakker og koser oss mens bakke opp og bakke ned gjøres unna. Når vi er hjemme igjen har både viljen og humøret deres snudd til noe langt mer positivt enn før turen. Jeg setter meg ved symaskinen og fikser på noe klær og syr litt videre på noe putevar mens de gjør som de får beskjed om. Den ene gjør til og med flere småting uten å ha blitt spurt. Etter litt kommer han bort og spør om det er noe jeg trenger hjelp til og jeg sier en ting. Jeg ser han tenker og så går han sin vei og gjør noe annet. Jeg fortsetter med mitt men spør etter fem minutter om jeg får hjelp med den tingen eller ikke? Gutten ser på meg, han har sjekket ut hvordan det så ut på badet og sier: Det er ikke så skittent, jeg vasker det i morgen jeg. Så ser han på meg og sier: Jeg vet du synes det er litt støv der, men det er egentlig ikke det. Jeg smiler for meg selv og lar det være, for det er ikke nødvendig før i morgen, så han har rett.

 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Jeg smiler over det hele mens jeg noen timer senere skal inn og se til verdens to skjønneste gutter som har bestemt seg for å sove sammen den natten. Jeg tenker at vi er litt lik dem. Noen ganger litt vrange og går egne veier og gjør hva vi har lyst til i stede for å følge de reglene Gud har satt, som de gjorde da jeg var avgårde og rett etter hjemkomsten min. Det er kjekkere å bestemme selv. Og Gud kan måtte bli litt streng overfor oss og si at nå hører du etter og gjør som jeg har sagt. Men selv om Gud er fast og streng mot oss, lar han ikke det komme i veien for å dele fellesskap med oss. Vi får oppleve nåde og godhet når vi tar tid sammen, og det motiverer oss til å ville gjøre de gode tingene. Akkurat som guttene som var mer villige til både å høre etter og å frivillig hjelpe til etter vår lille tur sammen. Når jeg åpner døra kommer sangstrofen om at den Hellige Ånd vil hjelpe oss å bli mer lik Jesus og til å gjøre hva Gud vil vi skal. Og jeg må smile, for så passende etter hva jeg hadde tenkt på! Sånn er det… Gud er både fast og mild mot oss og han har gitt oss den Hellige Ånd for å hjelpe oss å gjøre hva som er rett, samtidig som vi blir mer likedannet Jesus.

 Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)