Opplever du at det kommer utfordringer din vei som du ikke klarer å håndtere på en måte som gjør at det ordner seg? Ting som trykker deg mer og mer ned og som gir deg følelsen av du blir overkjørt? Jeg snakker om prøvelser som så totalt slår beina bort under deg og som gjør at motløshet, frykt, maktesløshet og uro inntar sinn og hjerte. Har du opplevd dette den siste tiden, samtidig som du ikke helt forstår hva som skjer og hvorfor det skjer? Da er mitt spørsmål til deg: Har du blitt så trett i hendene at du har tatt dem ned?

Bli med meg til 2. Mosebok kap. 17.8-16 hvor vi finner historien der isralittene får en mektig seier over amalekittene. Historien er mest kjent for at det var da Moses stod oppe på en høyde og holdt hendene oppe. Mens han hadde hendene oppe hadde israelittene fremgang, men når hendene hans var nede, hadde fienden fremgang.

Og her er en av tingene jeg vil påpeke: Ofte når vi opplever at fienden har fremgang i våre liv er det fordi vi har tatt ned våre hender. I denne sammenheng er det ikke å fysisk holde hendene oppe som er poenget, men det er et bilde på å ha blikket og sinnet festet på Gud og stole på at han kjemper for oss. Når vi slutter å be, når vi slutter å sukke til Gud, når vi slutter å sette vår lit til Herrens mektige hånd, da får fienden fremgang i våre liv.

Jeg tror ikke Moses og de rundt han umiddelbart forstod hva det var som skjedde, jeg tror ikke de med en gang koblet at når hendene var oppe betydde det fremgang og når de var nede hadde fienden fremgang. Jeg tror det kanskje gikk noen opp og ned før de forstod hva som skjedde.

Og slik kan det være med oss også, vi forstår ikke med en gang at det er når vi slutter å søke Gud og hans hjelp at fienden får overtaket i livet vårt. Jeg vet hvertfall at jeg ikke alltid kobler dette automatisk. Hva med deg? Har du tenkt på at det (v)onde vinner fram i ditt liv fordi bønnene dine til Gud har stilnet? Har du tenkt på at det er uro i ditt hjerte fordi du har tatt tankene bort fra Gud og latt dem kretse rundt andre ting? Har du tenkt på at utslittheten du kjenner på er fordi du strever i egen kraft i stede for å stole på at Gud kjemper for deg? Har du blitt så trett i hendene at du har tatt dem ned?

Kanskje har du krefter til å igjen løfte hendene opp og prise Gud, å legge byrdene på ham, å stole på at han vil kjempe for deg, da gjør det. Men kanskje du som Moses er så sliten at du trenger hjelp fra noen andre. Moses fikk hjelp av to menn, de stod en på hver side og hjalp han med å holde hendene oppe. Og slik har vi det også innimellom. Vi er blitt så slitne av å stå i kampen at vi trenger hjelp fra mennesker rundt oss. Når vi merker at vi ikke selv har de krefter som trengs, så er det viktig at vi tar kontakt med noen trossøsken som vi har tillit til og får dem til å hjelpe oss i bønn. Vi kan ikke alltid stå alene i kampen, og det viser historien vi snakker om med all tydelighet.

Opplever du at fienden vinner mer og mer innpass i ditt liv er det viktig at du igjen løfter dine hender og i tillit til Gud stoler på hans hjelp, og skulle du trenge det, gjør som Moses, få hjelp av noen rundt deg. Ikke gå alene med det hvis du trenger andres støtte og hjelp.

PS! Skulle du trenge noen som kan be med deg og ikke har det i nærheten, så legg igjen en kommentar her. Det er mennesker blant de som leser som er forbedere og vil løfte deg i bønn. Vil du ikke legge igjen kommentar, kan du sende meg en privat melding med bønnebgjær på kontaktskjemaet under (bare jeg vil kunne lese det). Hvis det er ønskelig poster jeg det anonymisert i et senere innlegg, og vil du det skal være mellom deg, meg og Gud, så er det det.