Er det bare meg som inni mellom føler at Gud har glemt meg? Nei, jeg tror ikke det, jeg tror det er flere andre som også sitter med den følelsen og de tankene. Vi slår fast med en gang at Gud glemmer ikke sine!

Selv om de (omsorgsfulle mødre) skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.
(Jes.49:15)

Jeg sier bevisst at jeg føler fordi jeg med hodet og hjertet vet at Gud aldri vil glemme meg, men når omstendighetene er tunge og kroppen er ikkefungerende, så spiller ikke følelsene mine samme melodi som min tro og overbevisning. Da er det litt kaos og kamp der inne. I de tidene er det jeg må være nøye med å velge hva jeg tenke. Følelsene er der, men jeg trenger ikke tenke på dem som sanne. Velger jeg å stole på den opplevde virkelighet eller velger jeg å sette mitt håp og min tillit til Herren?

De som setter sitt håp til meg skal ikke bli til skamme (Jes. 49:23)

Livet går i syklus akkurat som naturen har sine årstider. Vi har gode tider og tunge tider, vi har gledestider og sorgtider, vi har medgang og vi har motgang, men alt til sin tid. Noen ganger kan det tunge og vonde være virkelig hardt, akkurat som vinteren kan være kald og lang, men det vil ta slutt og gå over i ei ny tid. Men midt oppi det hele kan vi begynne å lure, kan vi ikke? Vi er ikke alltid så tålmodig og utholdende når det er tungt og vanskelig, hvor mye enklere det er å tåle langvarige gode tider enn langvarige tunge.

Vi forstår ikke alltid hvorfor ting skjer som de gjør, men vi må velge å stole på at Gud vet og at vi i Hans kjærlighet og nåde vil bli bevart og styrket gjennom det tunge. Samtidig kan vi også ha forventning til at nettopp i det vanskelige så blir vi istandsatt for hva som kommer senere.

Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer… En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1. Pet. 5:6, 10)

Jeg har sagt og skrevet det flere ganger tidligere; «Når vi ikke kan se Guds hånd, må vi stole på hans hjerte». Når vi ikke forstår, når vi synes det er for mye, når vi egentlig ikke vil, kan vi da ydmyke oss og la Gud få sin vei både i oss og gjennom oss? Er vi villige til å stole på hans kjærlighet og hans løfter til oss? Velger vi å fortsette i tro selv om omstendigheter og følelser sier noe annet, så velger vi å sette vårt håp til Herren. Det er mye i livet vi ikke mestrer i egen kraft, men i Gud er det styrke, visdom og kraft til å klare. Og om vi ikke klarer de neste skrittene selv, så har han lovet å bære oss. Vi trenger ikke å frykte for morgendagen, for Gud er alltid nok. Gud har ikke glemt deg, velg å fortsette i håp og tillit til hans kjærlighet og trofasthet, en dag vil du se at det bryter igjennom og det lysner av dag i både hjerte og liv.

I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. (Jes. 48:8)