Tittelen er hva jeg følte for å si til hvis det mot normalt skulle komme besøkende. Dagen startet greit, men så stod jeg opp og deretter kom den ene dårlige nyheten etter den andre seilende inn. Jeg ble bare så sinna, så frustrert og så trist. Det ble fullstendig kaos inni meg og da er det ikke lett å håndtere det kaoset som kommer mot en fra utsiden. Og guttene stakkars fikk beskjed om å trå varsomt for nå var mor irritert.

Jeg irriterte meg over hvordan jeg reagerte, for det var langt fra slik jeg vet det bør være og slik jeg ønsker å være. Jeg ønsker å ha en rolig innside som takler kaos på utsiden, men denne dagen var det kaos både inni meg og utenfor meg, og da sier det seg selv at det ikke går bra. Og da er det noen ord som går igjen og igjen inni meg: «Gud hjelp meg!» og «jeg trenger deg Gud!».

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

Jeg lot frustrasjon og sinne gå ut over andre mennesker, og selv om enkelte av dem var skyld i noe av kaoset som var inni meg, er det lite nyttig å la frustrasjonen hagle over mennesker. Å handle med fasthet og styrke er bra, men ikke sutrete bemerkninger og sleivete kommentarer. Og jeg havnet der at jeg hakket på et annet menneske fordi dette hadde trykket på absolutt feile knapper inni meg.

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene.Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef. 4:22-24)

Det er lett å ville rettferdiggjøre seg selv med å legge skylden på at «jeg er bare et menneske» eller at «det var de andres feil», men det er faktisk syndenaturen i meg som snakker på den måten. Og det er noe jeg ikke ønsker å ha. Joda, jeg kjemper en stadig kamp mot gamle Adam og jeg vet at jeg noen ganger (ehh mange) taper, men jeg vil ikke være der. Og derfor havner jeg i en dyp avhengighet til Gud. Jeg roper ut etter nåde og hjelp.

En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef. 5:8-11)

Kaoset inni meg er fordi synden fortsatt har plass i meg, og da er jeg ikke i stand til å stå støtt og handle veloverveid når kaos kommer mot meg fra utsiden av. Jeg ønsker at det gamle skal bort og at det nye mennesket får vokse seg sterkere og skinne klarere gjennom meg, men jeg kan ikke alene. Jeg trenger Gud, bare Gud kan gjøre det verket inni meg og derfor klynger jeg meg enda tettere inn til ham. Gud, må du vokse og jeg avta, og må Åndens frukter kommer tydeligere frem i mitt liv etter som jeg forvandles til å bli mer lik deg.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er… (Tit. 2:11-12)