Jesus spurte en gang disiplene sine om hvem folk sa han var, og svarene var mange og ulike. Så spurte han dem om hvem de mente han var, og Peter svarer at han er Guds sønn. Mitt hovedspørsmål i dag er: Hvem sier du at Gud er? Underspørsmålene er hvem er Gud når du har gode dager og hvem er han når du har dårlige dager? Mange av oss har minst to ulike gudsbilder, og vi er sjeldent klar over det. Den Gud vi snakker høyt om, er ikke alltid den samme som vi opplever når vi har det vanskelig.

På våre gode dager, når livet er godt og enkelt, så er det lett å snakke om Gud som god og det er enkelt å prise ham og mene at alle burde oppleve dette. Og vi mener det, men samtidig så er dette også ofte en mer intellektuell kunnskap om hvem Gud er, altså vår hodekunnskap om hvem Gud er. Og når vi er på livets topper så er dette bra nok for oss, vi er sterke i oss selv og vi kan klare oss med linjene om at Gud er god, Gud er allmektig og Gud er alltid nær.

På våre onde dager kan vi gjerne si de samme ordene, men de føles ofte så mye plattere og tommere ut, dette er fordi vi da snakker ut fra hjertet vårt. Vi har ikke styrke i oss selv- og heller ikke grunnfestet nok tro- til å kunne uttale med fasthet at vi opplever Gud som god og trofast. «Magefølelsen» vår av hvem Gud er, samstemmer ikke med hva vi i hodet vet er riktig, altså er det gudsbildet vi føler, opplever og forholder oss til, nødvendigvis ikke det samme som hva vi mener med hodekunnskapen. Og dette er mange av oss ikke klar over, vi vet ikke at vi bærer med oss flere sett med gudsbilder.

Ta meg f.eks., når ting blir tungt over tid må jeg plutselig forholde meg til en prestasjonsgud jeg vet ikke er Bibelens Gud. Når jeg ikke har krefter til å hjelpe andre, til å skrive, til å gjøre ting, så begynner tankene om at jeg er ikke nok. Jeg er havnet på et sted der jeg føler jeg må prestere for å være god nok, for å fortjene å bli sett og verdsatt og for å få klapp på skuldra. Det kan være sant i forhold til enkelte mennesker, men ikke i forhold til Gud. Gud vet at jeg ikke alltid makter og han krever ikke at jeg må prestere for å få pluss i boka og for å bli elsket. Han elsker meg like mye de dagene jeg har nok med å komme ut av senga, som de dagene jeg er avgårde på besøk til noen jeg er blitt minnet om. Jeg trenger ikke prestere for å være elsket, jeg kan få lov til å være meg som jeg er.

Mange av oss har med seg ett eller flere ubevisste gudsbilder som er blitt formet i dem oppigjennom årene. De er knyttet til levd liv og erfaringer med både nær familie, venner, menighet og også Gud. Noen har en dommergud som holder strengt oppsyn og fører pluss og minus ned i boka, noen har en fraværende gud som sitter på sidelinjen og venter på de gode dagene, noen har en skamfølelsegud fordi de ikke er gode nok og klarer nok, noen har en hevngjerrig gud som mener at nå fikk du som fortjent og flere…

Jeg må gå mot de tankene og følelsene når de kommer opp i meg, samtidig som jeg må være ærlig innfor Gud og be han kjempe denne kampen sammen med meg- for ofte har jeg ikke styrken til det selv. Jeg må minne meg selv om hvordan Gud egentlig er, at han elsker meg uansett, at han er nådig og barmhjertig, at jeg er verdifull fordi han skapte meg som jeg er. Jeg må innrømme at jeg har et gudsbilde som ikke er sant og jeg må bruke Guds ord til å avvæpne både følelser og løgntanker. Som Jesus brukte Guds ord mot djevelen når han ble fristet, så svarer jeg på løgnene med Guds ord.

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. (Heb. 4:12)

Til ettertanke, har du noen ubevisste gudsbilder som viser seg i hvordan du tenker, føler og handler i dårlige tider?