Noen ganger tvinger livet oss til å leve utenfor det fellesskap vi tidligere var en selvsagt del av. Det er skjedd ting som gjør at man ikke lenger kan ta del verken i menighetens indre liv eller i de sosiale og åndelige fellesskap man pleide å ha. Man er satt utenfor det gode lag, og det er en tidvis ensom, kald og hard plass å leve- men også en velsignelse…

Noen er satt der fordi livet deres ble for hardt og de fikk seg en knekk som tvang dem til å trekke seg unna det meste. Andre er der fordi sykdom satte dem ut av spill og låste dem inn innenfor eget hus sine fire vegger. Atter andre er der fordi de må pleie mennesker i nær familie som er i behov av dette, og det tar så mye av tid og krefter at annet bare ikke er mulig lenger.

Man får seg en knekk når man blir plassert utenfor, og den kommer på alle livets sider- både psykisk, fysisk og åndelig. Det kommer en dag der man ikke klarer å ta seg sammen å være sterk og modig nok lenger, man synker sammen på knærne mens tårene triller og det sukkes sårt: Gud, jeg klarer ikke dette.

Han bryter ikke et knekket siv
og slukker ikke en rykende veke.
Med troskap skal han føre retten ut.
(Jes. 42:3)

Fredag tok jeg med meg blomster hjem fra butikken. Da jeg skulle stelle dem og sette sammen bukett så oppdaget jeg at den ene rosens stilk var knekt nærme blomsten. Jeg holdt på å kaste den, for jeg hadde jo mange andre, men så kommer tanken: Broken, but beautiful. Og jeg kutter stilken forsiktig, finner noen ekstra blader og setter rosa i en lav vase for seg selv. Den andre buketten står så vakkert og bringer meg glede hver gang jeg ser på den, men den enkle rosen bringer stor takknemlighet og ærbødighet til hjertet mitt.

Vi ønsker alle å være del av det store fellesskapet, være en av mange. Være omsluttet av mennesker som verdsetter oss og som liker å være sammen med oss. Med andre har vi en trygghet i å være en av mange, samtidig en beskyttelse når dagene blir tunge. Vi har noen rundt oss som går veien sammen med oss og som kan hjelpe oss videre, og vi kan få ha betydning inn i andres liv. Vi trives bedre når vi føler oss som en verdsatt del av ett eller flere fellesskap.

Men hva så når man uten å ville det blir tatt ut av fellesskapet og satt utenfor? Når vi plutselig mangler sikkerhetsnett og den kjente og varme tryggheten og lever i det store ingenting? Da kan vi lett tenke på alle de vi savner og ønsker var rundt oss, de som fortsetter sitt liv og klarer seg godt. Vi har fått en knekk, og rekker plutselig ikke opp til deres standard og aktivitetsnivå lenger, vi passer ikke inn. Mens vi ser på hva andre klarer og hvor godt de klarer seg, så blir vi selv så små og ubetydelige… Hva er meningen? Hva verdi og nytte har jeg? Hvordan skal jeg kunne tjene Gud og hjelpe mennesker her utenfor?

Vi ser så fort at den store buketten er vakker og at de enkelte blomster utfyller hverandre, men vi ser ikke den sarte skjønnhet som er i den enkle rosen. Den står kanskje der alene og den strekker seg ikke like høyt opp som de andre, men den bringer smil og glede. Selv om den har fått en knekk, så er den likevel vakker.

Du lever kanskje utenfor fellesskapet og du kan kanskje ikke bidra og delta like mye som tidligere, men det betyr ikke at du er unyttig og mindre verdt.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

DU er dyrebar og høyt elsket, og det er bruk for deg.

I din svakhet så kan du fortsatt bringe glede til Guds hjerte ved at du fortsetter å søke ham, du kan bringe håp til mennesker ved å gi omsorg inn i deres liv. Du kan kanskje ikke gjøre hva du kunne før, men det er fortsatt ting du kan gjøre. Du føler deg utenfor og litt alene, i utkanten av samfunn og menighet- men vit dette: DU er i sentrum for Guds oppmerksomhet, kjærlighet og nåde. Gud har alltid hatt et spesielt hjerte for de som andre overser, for de som er utenfor. Og om du har fått en knekk eller ti, de sprekkene som er kommet i det skrøpelige karet vi mennesker er, gjør bare at enda mer av Guds herlighet, nåde og kjærlighet vil skinne gjennom deg og berøre andre menneskers hjerter. I din utenforskap er du omsluttet av Guds nåde og kjærlighet, og du vil bringe håpet om herlighet og ordet om Guds trofasthet til mennesker som deg; de som trenger Gud mer enn noe annet.