Nå er det vinterferieuke for guttene og som tidligere år går også bloggen inn i litt feriemodus. Denne gangen velger jeg å ikke poste tidligere innlegg, men heller ta ett dykk nedi den alt for store kladdeboka mi. Jeg vet at det som ligger der ikke er ferdig skrevet, men jeg tenker at det som er kladdet ned også kan være godt nok. Så, denne uka er det en ny kategori på bloggen som heter kladdeboka og innlegg merket dette er da ting som egentlig er underveis/under arbeid, men som jeg velger å bruke som det står. God ferie til de av dere som er inne i den tiden, og til alle ei velsigna og god uke! Første innlegg er en over to år gammel kladd…

 Takknemlighet er noe jeg må øve meg i, og en dyd jeg stadig må minne meg selv på. Det er ikke slik at det alltid flyter automatisk gjennom blodårene mine, noen ganger trenger jeg å ta tanker og følelser til fange og velge takknemlighet.

Som i går. Jeg har etter 8 harde måneder opplevd ett par-tre bedre uker. Min god er nok tilnærmet friske folks veldig, veldig dårlig, men for meg er det bra. Jeg har gledet meg over å oppleve at kroppen endelig klarer litt mer, selv om jeg savner at hodet også henger med. Men i går ble det litt stopp. Jeg hadde hatt ei alt for travel uke og det preget kroppen, jeg var ikke i form. Og der jeg stod og hang over gressklipperen kjente jeg frustrasjonen sige på. Jeg hviler litt og gjør litt mer, hviler litt og gjør litt mer. Tilslutt er jeg da ferdig med den veldig lille flekken plen som var mitt prosjekt og setter meg i en stol og kikker. En time på å klippe ca 10 m2 plen og ta sideskuddene på en syrinplante, at det går an… jeg kjenner at det er trist på innsiden og jeg må ta meg selv i nakken: Men du har gjort det. Det krevde pauser, men du har gjort det. Jeg må velge: Frustrasjon over at jeg kan gjøre lite og garantert får økte plager og smerter eller takknemlighet og fornøydhet over at jeg tross dagens form hadde gjort det. Jeg velger det siste, selv om det krever litt tankekraft og sterk innsats fra viljen.

Jeg tenkte at jeg er litt slik i forhold til Gud også jeg. Jeg glemmer noen ganger hvor jeg var, at Gud har tatt meg ganske lang vei i fra der jeg var da han fant meg. Jeg er langt fra den jeg var, Gud har vært trofast og god mot meg i mange, mange år. Men når det kommer tider som er tyngre enn vanlig, er det litt lett å glemme alt det gode han har gjort og se på det tunge som er rett foran. Jeg trenger å minne meg selv om alt som er gjort i mitt indre og i mitt liv og jeg trenger å løfte blikket og se på Jesus. Det er lett å se på pytten der rett foran meg og glemme at bak den pytten er det grønne enger og vakre fjell som viser seg.