Det er nok til alle

En mann hadde to sønner som han kalte inn. Jeg vil gjerne at dere skal samle vennene deres og holde en stor fest for dem. Dere skal ordne plass de kan bo og dere skal ordne klær til dem. Dere skal også ordne at de har transport til selskapslokalet og at det er mer enn nok mat og drikke til alle. Dere får alle de penger dere trenger for å stelle i stand dette. Jeg vil dere alle skal ha det godt og kunne glede dere over fellesskapet med hverandre.

Sønnene er takknemlige og når de går er de ivrige. De lager liste over hvem som skal komme og de leter etter egnede plasser til å holde selskapet. Mens de skriver lister og finner aktuelle steder, får den ene sønnen en ide: Du, vi skulle jo hatt en bil slik at det var enklere å komme rundt og ordne alt, skulle vi ikke? Den andre synes dette er en virkelig gode ide, for det er jo litt tungvint med buss og trikk. De må organisere dagene sine så mye mer for å få alt til å gå opp, har de bil blir alt så mye enklere. Og de har jo mer enn nok penger.

De begynner å kikke og finner en de begge liker, den ene påpeker  at den kanskje var litt dyr? Og de trenger jo egentlig ikke så kraftig motor og all stæsjen? Guri malla å kjip du er, sier den andre, har ikke vi fortjent dette da? Og tenk hvor mye lettere det vil bli, og så er den jo bare stilig! Den andre går med på det og de går til innkjøp av bilen. Når de senere ser på kontoen er det forsvunnet ganske mye, men det er jo ikke så farlig, de kan jo fortsatt få det greit?

Lokaler blir kikket på og de bestemmer seg for at det så lå midt i byen i toppetasjen er det rette, det er dyrt, men det er det flotteste og det er det som virkelig vil vise andre at de er noe og har fått det til i livet. Kanskje kan de være heldige å få ordnet mat og slikt litt billigere?

Invitasjonene er sendt og svarene begynner å komme. De fleste sier ja selv om enkelte ikke kan. Det begynner å bli endel reising på de to brødrene og den ene får en god ide, du, hva om vi kjøper oss en leilighet i byen? Da trenger vi ikke bruke så mye tid på å reise og alt vil bli så mye enklere… Den andre tygger litt på det og etter litt sier han seg enig, det hadde jo vært mye enklere og mer behagelig. De kikker rundt og finner en nyoppusset leilighet med fem soverom til salgs, den vil de ha! På ny er det pengene som far hadde satt av til selskapet som brukes.

Denne gangen kommer det en telefon fra banken, vi beklager, men dere har brukt over det beløpet farens deres satte grense på, så vi stenger kortet. Brødrene kjenner panikken komme, hva skal de gjøre nå? De har ikke betalt for maten, de har ikke ordnet rom til vennene og det er bare en uke til selskapet… Hva skal de gjøre.

Skal de be vennene ta med egen mat? Skal de si at det hele er avlyst? Skal de si at desverre, vi gikk tom for penger? Hva skal de gjøre?

Hvem er den store stygge ulven i historien? Er det faren eller guttene?

Mange mennesker anklager Gud for å ikke gripe inn. De ser at det er mye nød og vondskap rundt om i verden, og derfor kan det ikke finnes en god Gud. Men sannheten er at Gud har satt oss på en planet som har mer enn nok ressurser til at alle skal ha hva de trenger. Problemet er ikke at Gud ikke er god eller har sørget for nok, problemet er at for mange tenker mer på seg selv og hva de har lyst på, enn på hva som gagner fellesskapet. Guttene i historien hadde fått mer enn nok penger til å holde selskapet, men de brukte hva de fikk på seg selv, er det faren sin feil eller er det deres feil?

Ikke gjør det vanskeligere enn det er

Fram, fram gjennom portene, rydd vei for folket! Bygg vei, bygg vei og rens den for stein! Reis et banner for folkene! (Jes. 62:10)

Jeg satt og irriterte meg over meg selv. Tidligere på dagen hadde jeg en opplevelse som Gud brukte til å minne meg om sin store nåde og hvor tålmodig og barmhjertig han er med oss. På kvelden skulle jeg skrive dette ned og jeg ble fanget inn av i skrivingen. Jeg merket det og avsluttet. Og der satt jeg i pausen min og irriterte meg over at jeg ikke bare kan skrive kort om den ene tingen, hvorfor skal jeg alltid ha med punkt to, tre og fire også?

Jeg vet at jeg ikke klarer å bare ha en tanke i hodet, jeg er typen som har tjue tanker på en gang som skal settes sammen til en sammenheng. Slik er jeg og det er både en styrke og en svakhet med det. Jeg godtar ikke enkle «slik er det bare» uten en god forklaring, men jeg kan også gjøre ting litt vanskeligere enn de trenger å være. Og det var dette jeg følte på denne gangen, «ikke gjør det vanskeligere enn det er, Cecilie».

Er de ord jeg deler på bloggen for vanskelige? Fører det mennesker bort fra Gud i stedet for nærmere? Er jeg flink nok til å nevne Guds store nåde og kjærlighet?

Jeg kjenner Gud har kalt meg til å tale spesielt om helliggjørelse og det å leve overgitte liv, men også at jeg skal trøste de mismodige og spre oppmuntring, håp og styrke. Klarer jeg denne blandingen eller oppleves det av enkelte som at jeg sitter her med pekefingeren og sier du må gjøre bedre?

For vi kan ikke gjøre alle ting bedre. Vi klarer ikke bli gode nok i egen kraft, vi kan ikke selv. Vi beveger oss mot Gud (fordi han kaller oss) og så er det Gud som gjør sitt verk i oss. Om det er frelse eller helliggjørelse, helbredelse eller forsoning, frihet eller håp, uansett hvor vi er i livet og hva vi trenger, så kommer alt til oss av bare nåde. Det er nåde over nåde. Det å bli frelst er av nåde og det å bli bevart er av nåde, det å bli helliggjort er et Guds nådesverk og det å  vokse i modenhet er nådens verk i oss. Det er ikke vårt strev, men Guds nåde som virker i våre liv. Nåde.

Vi skal være forsiktige med å legge byrder på mennesker, vi skal ikke gjøre evangeliet så vanskelig at våre meninger blir snublesteiner for andre. Vi skal rydde vei slik at mennesker kan få et nytt møte med Gud og vokse i kjennskap til ham. Og selv om det er helliggjørelse som forkynnes, må vi aldri glemme at det er Gud som må gjøre også det verket i oss. Vi kan ikke, men Gud kan og vil. Så enkelt og så vanskelig.