Det er nok til alle

En mann hadde to sønner som han kalte inn. Jeg vil gjerne at dere skal samle vennene deres og holde en stor fest for dem. Dere skal ordne plass de kan bo og dere skal ordne klær til dem. Dere skal også ordne at de har transport til selskapslokalet og at det er mer enn nok mat og drikke til alle. Dere får alle de penger dere trenger for å stelle i stand dette. Jeg vil dere alle skal ha det godt og kunne glede dere over fellesskapet med hverandre.

Sønnene er takknemlige og når de går er de ivrige. De lager liste over hvem som skal komme og de leter etter egnede plasser til å holde selskapet. Mens de skriver lister og finner aktuelle steder, får den ene sønnen en ide: Du, vi skulle jo hatt en bil slik at det var enklere å komme rundt og ordne alt, skulle vi ikke? Den andre synes dette er en virkelig gode ide, for det er jo litt tungvint med buss og trikk. De må organisere dagene sine så mye mer for å få alt til å gå opp, har de bil blir alt så mye enklere. Og de har jo mer enn nok penger.

De begynner å kikke og finner en de begge liker, den ene påpeker  at den kanskje var litt dyr? Og de trenger jo egentlig ikke så kraftig motor og all stæsjen? Guri malla å kjip du er, sier den andre, har ikke vi fortjent dette da? Og tenk hvor mye lettere det vil bli, og så er den jo bare stilig! Den andre går med på det og de går til innkjøp av bilen. Når de senere ser på kontoen er det forsvunnet ganske mye, men det er jo ikke så farlig, de kan jo fortsatt få det greit?

Lokaler blir kikket på og de bestemmer seg for at det så lå midt i byen i toppetasjen er det rette, det er dyrt, men det er det flotteste og det er det som virkelig vil vise andre at de er noe og har fått det til i livet. Kanskje kan de være heldige å få ordnet mat og slikt litt billigere?

Invitasjonene er sendt og svarene begynner å komme. De fleste sier ja selv om enkelte ikke kan. Det begynner å bli endel reising på de to brødrene og den ene får en god ide, du, hva om vi kjøper oss en leilighet i byen? Da trenger vi ikke bruke så mye tid på å reise og alt vil bli så mye enklere… Den andre tygger litt på det og etter litt sier han seg enig, det hadde jo vært mye enklere og mer behagelig. De kikker rundt og finner en nyoppusset leilighet med fem soverom til salgs, den vil de ha! På ny er det pengene som far hadde satt av til selskapet som brukes.

Denne gangen kommer det en telefon fra banken, vi beklager, men dere har brukt over det beløpet farens deres satte grense på, så vi stenger kortet. Brødrene kjenner panikken komme, hva skal de gjøre nå? De har ikke betalt for maten, de har ikke ordnet rom til vennene og det er bare en uke til selskapet… Hva skal de gjøre.

Skal de be vennene ta med egen mat? Skal de si at det hele er avlyst? Skal de si at desverre, vi gikk tom for penger? Hva skal de gjøre?

Hvem er den store stygge ulven i historien? Er det faren eller guttene?

Mange mennesker anklager Gud for å ikke gripe inn. De ser at det er mye nød og vondskap rundt om i verden, og derfor kan det ikke finnes en god Gud. Men sannheten er at Gud har satt oss på en planet som har mer enn nok ressurser til at alle skal ha hva de trenger. Problemet er ikke at Gud ikke er god eller har sørget for nok, problemet er at for mange tenker mer på seg selv og hva de har lyst på, enn på hva som gagner fellesskapet. Guttene i historien hadde fått mer enn nok penger til å holde selskapet, men de brukte hva de fikk på seg selv, er det faren sin feil eller er det deres feil?

Ikke gjør det vanskeligere enn det er

Fram, fram gjennom portene, rydd vei for folket! Bygg vei, bygg vei og rens den for stein! Reis et banner for folkene! (Jes. 62:10)

Jeg satt og irriterte meg over meg selv. Tidligere på dagen hadde jeg en opplevelse som Gud brukte til å minne meg om sin store nåde og hvor tålmodig og barmhjertig han er med oss. På kvelden skulle jeg skrive dette ned og jeg ble fanget inn av i skrivingen. Jeg merket det og avsluttet. Og der satt jeg i pausen min og irriterte meg over at jeg ikke bare kan skrive kort om den ene tingen, hvorfor skal jeg alltid ha med punkt to, tre og fire også?

Jeg vet at jeg ikke klarer å bare ha en tanke i hodet, jeg er typen som har tjue tanker på en gang som skal settes sammen til en sammenheng. Slik er jeg og det er både en styrke og en svakhet med det. Jeg godtar ikke enkle «slik er det bare» uten en god forklaring, men jeg kan også gjøre ting litt vanskeligere enn de trenger å være. Og det var dette jeg følte på denne gangen, «ikke gjør det vanskeligere enn det er, Cecilie».

Er de ord jeg deler på bloggen for vanskelige? Fører det mennesker bort fra Gud i stedet for nærmere? Er jeg flink nok til å nevne Guds store nåde og kjærlighet?

Jeg kjenner Gud har kalt meg til å tale spesielt om helliggjørelse og det å leve overgitte liv, men også at jeg skal trøste de mismodige og spre oppmuntring, håp og styrke. Klarer jeg denne blandingen eller oppleves det av enkelte som at jeg sitter her med pekefingeren og sier du må gjøre bedre?

For vi kan ikke gjøre alle ting bedre. Vi klarer ikke bli gode nok i egen kraft, vi kan ikke selv. Vi beveger oss mot Gud (fordi han kaller oss) og så er det Gud som gjør sitt verk i oss. Om det er frelse eller helliggjørelse, helbredelse eller forsoning, frihet eller håp, uansett hvor vi er i livet og hva vi trenger, så kommer alt til oss av bare nåde. Det er nåde over nåde. Det å bli frelst er av nåde og det å bli bevart er av nåde, det å bli helliggjort er et Guds nådesverk og det å  vokse i modenhet er nådens verk i oss. Det er ikke vårt strev, men Guds nåde som virker i våre liv. Nåde.

Vi skal være forsiktige med å legge byrder på mennesker, vi skal ikke gjøre evangeliet så vanskelig at våre meninger blir snublesteiner for andre. Vi skal rydde vei slik at mennesker kan få et nytt møte med Gud og vokse i kjennskap til ham. Og selv om det er helliggjørelse som forkynnes, må vi aldri glemme at det er Gud som må gjøre også det verket i oss. Vi kan ikke, men Gud kan og vil. Så enkelt og så vanskelig.

Gud vil gjøre seg kjent for deg

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. (1. Kor. 1:9)

Gud har kalt oss til fellesskap med seg selv og han vil gjøre seg kjent for oss hvis vi virkelig vil. Men en av årsakene til at vi ikke kjenner Gud så godt som vi ønsker, er at vi ikke bruker tid med ham. Vi pleier alt for sjeldent vårt personlige forhold til Gud, og derfor er det ofte avstand mellom oss også. Bibelen sier gjentatte ganger at kommer vi nær til Gud vil han komme nær til oss. Gud lengter etter det nære, intime fellesskapet med alle sine barn, men det er vi som bestemmer om vi vil.

Utvikling i troslivet henger sammen med dypere kjenneskap om Gud, og vårt hjerteforhold til Jesus henger sammen med hvor mye tid vi bruker på det. Hvis vi bare svinger innom med en ønskeliste og hjelp meg liste, vil vi aldri komme inn i det nære fellesskapet. Vi trenger å sette oss ned og fokusere oppmerksomheten vår mot Gud og på Gud, vi trenger tid til å lese, tid til å be, tid til å være stille, og vi må velge og prioritere dette selv. Vi må briuke tid på å finne ut mer om hvem Gud er.

Gud ønsker å gjøre seg selv kjent for oss, men vi må selv velge om vi vil og vi må prioritere det inn i våre hverdagsliv. Det burde være slik at den eneste tingen vi ikke kan klare oss uten er tid med Gud. Nå er det slik at det er hundrevis av ting som prøver å fange vår oppmerksomhet og få oss til å vende blikket bort fra Gud, men vi må ta kontroll over dette. De færreste ting som prøver å fange vårt oppmerksomhet og stjele vår tid er viktige, så er vi vise velgfer vi å prioritere tid med Gud, til å bli bedre kjent, til å prise ham, til å være i fellesskap med ham. Det å forsømme fellesskapet med Gud er skadelig for oss fordi vi trenger Guds nåde, omsorg, hjelp og styrke hver dag.

Bibelen er tydelig på at Gud vil gjøre seg kjent for oss og at hva det hele avhenger av er hvor bestemte og pågående vi er etter å bli kjent med ham. Fellesskap med Gud er ikke en plikt, det er en hellig stund- mellom far og barn, mellom Gud og menneske, mellom to som elsker hverandre- en hellig stund som får tid og rom, næring og varme, til å utvikle seg enda dypere og sterkere. Gud vil, vil vi?

Hva mer har jeg gått glipp av?

Du ser mye, men enser det ikke. Han har åpne ører, men hører ikke. (Jes. 42:20)

En liten tid tilbake kom tanken: Det er da lenge siden hun har skrevet noe på bloggen? Jeg sjekket leseren min og fant ingen nye innlegg. Der og da lot jeg det ligge, men senere samme dag kom tanken tilbake. Denne gangen tok jeg turen innom bloggen for å se og hva så jeg? 8 (tror jeg) nye innlegg jeg ikke hadde fått beskjed om! Og etter den gang har jeg sjekket innom jamt og trutt, for selv om den bloggen ligger i leseren får jeg ikke oppdateringer.

***

Guttungen er sur som bare det og skriker og smeller med døra. Jeg er den dusteste mamma som finnes! Tenk å ikke få lov til det da! Og han hadde jo ikke hørt hva jeg sa til han litt tidligere, så da burde det jo være greit? Jeg sier at jeg stod foran deg og snakket og jeg spurte også om du hadde fått med deg hva du svarte på, noen han sa ja til- så derfor ble det som det ble.

***

Jeg kikker på gutten og skjønner ikke hva han snakker om. Så jeg våger meg utpå, «hva er det egentlig du mener?» og» hva er det egentlig du snakker om?». Det kommer oppgitt at» men mamma, jeg sa jo at» og så ramler ordene på nytt. Kanskje har han sagt alt og jeg ikke fått det med meg eller kanskje tror han at han har sagt det, men egentlig ikke har. Ikke vet jeg hva, men nå fikk jeg det med meg.

***

Første historie er forårsaket av en feil av ukjent karakter, den andre er en bevist unngåelse av beskjed og den tredje er usikker. Vi er ofte litt slik i forhold til hva Gud sier også. Noen ting går oss hus forbi fordi vi har fokus på feil plasser, noen ting velger vi å overhøre og noe kan skyldes at vi hører, men ikke klarer å oppfatte og forstå hva vi hører. Mange ganger roer vi oss ikke ned på innsida så vi virkelig kan lytte etter Guds svar.

Det kan være vanskelig å skille ut Guds stemme fra alt bråket rundt oss, men det er viktig at vi prioriterer tid til å være stille, til å lese og til å be. Vi trenger å høre Guds stemme. Ikke bare fordi vi trenger hans ledelse og hjelp, men kanskje mest fordi vi er sprukne kar som trenger bekreftelse på hans nåde, kjærlighet og omsorg for oss. Er vi for travle, for bekymret, for forvirra og ikke tar tid til å sette oss ned og tømme ut dette, vil vi også ha problem med å høre Gud. Dette fordi vi har «tettet igjen» det filteret som både sorterer ut tanker og forsterker de viktige som skal videre til «oppfattelses-senteret» med stress, bekymring og annet. Hva vi kan gjøre? Be Gud om tilgi oss vårt strev og stress, be han åpne våre ører så vi hører og bruke tid til å be, lese og vente i stillhet.

Hva er kallet ditt?

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh. 15:5)

Noen av de som leser tittelen vil kjenne det knyte seg i magen og at mismotet spretter fram. Det snakkes ofte om kall blant troende, og det er ikke noe galt med det, men hvordan vi opplever det hele avhenger av tre ting. Hva oppfatter vi som kall? Har vi funnet vårt kall? Hvordan snakkes/forkynnes det om kall?

De som har en veldig klar forståelse over hva de skal gjøre med livet sitt og hvordan de skal tjene Gud og andre, vil ofte bli veldig oppmuntret av taler om kall, mens de som egentlig ikke vet helt ofte vil bli nedtrykt og mismodige. Har ikke Gud noe spesielt for dem? kanskje de har hørt feil og mistet kallet sitt? Kanskje de ikke er gode nok? Ofte er endel av de tanker og følelser knyttet til en ensidighet i forkynnelsen av kall, vi snakker om tydelige tjenester og ikke levd liv som tjenere for Gud og mennesker og det å bære frukt.

Vårt kall er å leve et liv for Gud og andre. Det viktige er ikke hva vi kan gjøre for Gud, men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss. Det er mange som i det synlige kan se ut som om de står i sterke tjenester, men som nødvendigvis ikke bærer rik frukt i sine liv. Det har sammenheng med at hva de gjør er blitt viktigere for dem enn hvem Gud vil gjøre dem til.

Jesus er kanskje det beste eksempel vi kan bruke. Han gav avkall på sitt eget for å tjene Gud og mennesker. Han var alltid beredt til å hjelpe de svake og trengende, han hadde alltid et sannhetens eller oppmuntringens ord og han prioriterte tid til fellesskap med Far.

Jesus sa selv at de som blir knyttet nært til ham er de som vil bære rik frukt og det at vi er etterfølgere av Jesus og bærer frukt, ærer og gleder Far. Vårt kall er å elske og ære Gud og å elske og ære andre. Så er vi ulike og har ulike utrustninger som gir seg uttrykk i at noen synger, andre taler, noen skriver, andre organiserer, noen strikker og andre bygger, men dette er bare de ytre uttrykk for det kall vi bærer. Det viktigste er at vi er knyttet til Kristus og at i vi i stort og smått i hverdagen bringer det liv vi får ta del i ut til andre.

Er du rede?

Torsdagskvelden satt jeg og gjorde ferdig innlegget som skulle postes fredag. Jeg hadde skrevet og planlagt innlegget for posting. Det som var igjen var å gå over det og sjekke at det var greit skrevet, forståelig og å luke unna de verste skrivefeilene. Så langt kom jeg aldri fordi internett forsvant og kom ikke tilbake på noen timer. Guds Ånd minnet meg nesten umiddelbart om viktigheten av å være rede.

Bibelen sier at vi hele tiden skal være rede til å gi en forklaring på det håp vi har, at vi skal være rede til å dele ordet og at vi skal være rede til Jesu gjenkomst. Vi vet aldri når en dør blir åpent og vi vet heller ikke hvilken dag Jesus kommer igjen.

Jeg hadde skrevet det meste, men ikke fått luket ut småfeilene. Jeg hadde gjort hva jeg kunne innen den tid det ble umulig å gjøre noe mer. Er jeg slik i hverdagen og hjertet mitt også? Er jeg opptatt av å dele ord og hjelp de gangene mulighetene åpner seg opp? Er jeg opptatt av å leve et liv som ærer Gud og holder meg nær ham og i avhengighet til ham? Er jeg bevisst slik at jeg ikke fanges så  mye inn av hverdagens mas, jag og slit at jeg glemmer det viktigste, å bevare hjertet rent og mykt innfor Herren? Er jeg rede nå? Rede til å dele Guds omsorg og nåde med andre i både ord og gjerninger. Er jeg rede til at Jesus henter meg hjem? Vi vet aldri når den tid kommer, den kan være langt framme og den kan komme plutselig.

Er du rede? Både til å tjene og ære Gud i dag og rede for evigheten?

 

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen