Å ta livet av fordommer

Vi er så fordomsfrie? Er vi ikke? Vi er så flinke av oss og elsker alle mennesker like mye, akkurat slik som Jesus har sagt vi skal. Vi gjør ikke forskjell, vi likebehandler alle. Eller…

Helt ærlig er jeg full av fordommer mot andre mennesker. Ikke det at jeg vil være det altså, heller ikke det at det er en hverdagslig affære for meg, men jeg er. Jeg steber etter å sette alle mennesker likt og like høyt, men jeg havner inni mellom der at jeg tenker eller ser på andre på en måte som bunner i fordommer. Fordommer mot enkelte mennesker som på et aller annet vis er annerledes eller meg. Om det er fordi de tror og mener annerledes, oppfører seg annerledes, ser veldig annerledes ut eller har en annen kultur eller tradisjon, varierer, men det at de er annerledes enn meg og hva jeg anser som «normalt» (som er et ganske så vidt spekter for meg), gjør at jeg raskere enn bra er trekker negative konklusjoner om det mennesket.

Og det er ikke rett. Så enkelt, å være fylt med fordommer er galt. Fordommer er noe jeg ikke ønsker og det er noe som skaper utrolig mange problemer for mennesker i denne verden. Men hvordan blir jeg fri? Hvordan kan jeg også i dette bli mer lik den Jesus jeg leser om? Han som ikke gjorde forskjell på folk, han som elsket alle, han som bedømte mennesker rett og ikke utfra hva samfunnet rundt han mente var rett, godt og gudfryktig?

Eneste veien å gå er å bli mer lik Jesus, men for å gjøre dette må jeg også ta et oppgjør med meg selv de ganger jeg merker de tankene og holdningene kommer frem. Hva er det som gjør at jeg der og da vurderer og ser på nettopp det mennesket med fordomsfulle tanker i mitt indre? Vil jeg ta tak i egen synd og innrømme den? Vil jeg be Gud om tilgivelse for å ha sett ned på et av hans mesterverk? Vil jeg be om hjelp til å elske slik Gud elsker dette mennesket og vil jeg gjennom ord og handling vise at hva jeg tenker og føler ikke er slik jeg vil være?

De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. (Luk. 20.21)

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig! (Joh. 7:24)

Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. (Jes. 11:3)

Fra min side av elefanten

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1. Kor. 13:9)

Vi ser og forstår utifra hvem vi er og de erfaringer og den kunnskap vi har. Jeg har mitt liv og du har ditt. Vi kan være enige om noe og uenige om annet, men likevel bevare enheten oss i mellom. Jeg er meg med mitt, på godt og vondt, og jeg har mitt levde liv, på godt og vondt, akkurat som du er deg og har ditt.

Hvem vi er og hva vi har erfart påvirker hvordan vi leser og forstår Guds ord. Tenk om vi bare kunne tatt av brillene våres og sett alt utfra Guds perspektiv og forstått hans fullkomne mening? Det hadde vært fantastisk! Og en dag skal vi det, men vi er ikke der enda.

Jeg har sagt tidligere at Gud går god for hele sitt ord men ikke alltid vår forståelse av det. Vi har huller og feiloppfatninger alle av oss, slik er det dessverre bare. Men jeg strekker meg etter å alltid vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester. Jeg ønsker å vite  mer om et år enn jeg gjør i dag, jeg ønsker å ha beveget meg litt videre fra hvor jeg er i dag. Men jeg må samtidig erkjenne at jeg er et sprukket kar som er underveis.

Oppi alt dette prøver jeg å være sann mot Guds ord når jeg deler det, men jeg er også veldig klar over at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg ser mye fra min side av elefanten. Hva jeg mener med det siste er at mitt ståsted farger og bestemmer min forståelse og oppfattelse av hva jeg leser og erfarer, uansett hvor mye jeg prøver å «lese som det står».

Se for deg at du plasserer fire blinde rundt en elefant. Ingen av dem har aning på hva en elefant er og de får i oppgave å beskrive en elefant. Ville den som kjente på snabelen mene det samme som den som kjente på bakbeina? Eller hva med den som kjente på ørene, ville den ment det samme som den som kjente på siden av elefanten? De ville alle hatt forskjellige beskrivelser av hva en elefant er og selv om alle har rett på sitt vis, var det veldig mangelfullt hva de kunne beskrive og forklare om en elefant.

Slik er det med oss også, vi ser nok Guds ord og våre gudserfaringer mer med egne briller og fra vår egen side av elefanten enn vi mange ganger tenker over. Men hvis vi er bevisste det, vil vi også lettere kunne bevare egen ydmykhet i forhold til hva vi vet og kan om Guds ord, og vi vil også være rausere og ikke så påståelige i forhold til andres forståelse av ordet (noe er selvsagt feil, men ofte diskuterer vi nyanser i stede for regelrette feil).

Jeg prøver ikke å villede noen (de færreste av oss gjør det), men jeg rett og slett bare vet at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg er underveis. Og selv om jeg prøver å bevege meg rundt elefanten og lære mer og mer, vil det alltid være slik at jeg skriver og snakker ut fra hva jeg ser på «min side av elefanten». Så igjen, når du leser hva jeg skriver (og hva andre skriver og hva du hører) prøv alt og hold fast ved det gode. (1. Tess. 5:21)

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Lærer du å kjenne Gud på egen hånd?

Dagens innlegg ble begynt på i forbindelse med at vi måtte til med ny diett på den ene guttungen. Siden det i dag er fjorten år siden han ble født, ble dette innlegget litt naturlig å velge siden jeg tenkte på ham med en gang jeg så tittelen.

Bakgrunnen for at jeg begynte å skrive dette innlegget var at vi plutselig ikke bare måtte kikke etter gluten i mat, men vi har nå en liste som krever 2-3 A4-ark for å få plass… Når jeg plutselig må være enda mer nøye med å lese innholdsfortegnelser, har det gått mer og mer opp for meg hvor mye rart og forskjellig vi putter i oss uten å være klar over det. Bare prøv å kjøp mat uten løk eller hvitløk i, så ser du hva jeg mener. Så, med ønske om god helg til dere, her er dagens innlegg fra kategorien «kladdeboka» (dvs egentlig ikke ferdigskrevet men godt nok til å brukes).

Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt. (egen understrekning)

Da jeg leste dette verset, minnet det meg øyeblikkelig om faren ved å i hovedsak kun ta til seg hva andre sier eller skriver og ikke bruke tid selv til å bli kjent med Gud (NB! Gjelder også hva du leser her på bloggen!). Jeremia har snakket mye om at hele folket, fra topp til bunn, er på ville veier. Og at det også er falsk forkynnelse om fred og ingen fare selv om hele folket er på avveier og langt borte fra Gud.

At folket ikke var klar over dette kan vi kanskje skylde på manglende undervisning fra lederne? Eller? Uansett hvilken vei vi vrir eller vender på det, det er fortsatt ingen unnskyldning for at folket gikk bort fra Gud. Selv om de ikke hadde den Hellige Ånd slik vi har i dag, så kjente de sin historie om hvordan Gud mirakuløst utfridde dem fra Egypt og hjalp dem i alle år deretter, og de visste at Gud ikke godtok avgudsdyrkelse og annet. Men dette viser tydelig hvor viktig det er at vi kjenner GUDS ord selv og ikke bare hører på hva andre forteller Gud sier. Gud sa klart og tydelig på Jeremia sin tid at både prest og profet hadde faret vill og at de ord om fred og fremgang som de talte ikke var ord fra Herren. Tenk det, forkynnere, pastorer og andre fremstående kristenfolk delte budskap som ikke var til å stole på eller fra Herren…

Hvis vi ikke vet hva Gud sier er godt og vondt, hvordan kan vi da ta valg som er gode? Hvis vi ikke leser Guds Ord selv, hvordan kan vi da vite at hva andre sier er riktig? Og viktigst, kan vi stole på at hva andre sier er god mat/det sanne Guds ord virkelig er det uten å sjekke det opp selv?

Hvis vi skal leve nær Gud er det viktig at vi utvikler det personlige forholdet til ham og det kan vi ikke gjøre bare gjennom andre. Vi må selv sette av tid og lese Bibelen, vi må selv være stille innfor Gud og vi må selv søke Gud for svar på våre spørsmål. Det er ikke de andres forhold til Gud som vil bære meg gjennom de vanskelige tidene og istandsette meg til gode valg, det er det kun mitt eget personlige forhold med Herren som kan.

Å takle kritikk

Den rettferdiges munn er en kilde til liv, men urettferdiges munn dekker over vold.
Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder. (Ordspr. 10,11-12)

Kritikk kommer i hovedsak i to former, en mer positivt ladet enn den andre. La oss ta den positive formen for kritikk først, ofte kalt konstruktiv kritikk. Den kommer hovedsakelig fra mennesker som kjenner oss, men for oss som blogger kan den også komme fra faste følgere. Kjennetegnet er at det er sagt/skrevet på en måte som er ment å hjelpe oss videre. Kanskje for å hjelpe oss å formulere tekster bedre, kanskje for at det er ting i vår person vi bør endre eller fordi vi faktisk har tråkket eller skrevet feil. Bakgrunnsteppet er omsorg, den som sier/skriver hva de gjør, bryr seg faktisk om oss og vil oss vårt beste. Denne typen kritikk kan tidvis være vanskelig å forholde seg til, nettopp fordi vi vet at det er en stor dose sannhet i hva som sies eller skrives, og vi vet at vi trenger hjelp og støtte fra andre for å komme videre. Dette får oss til å føle oss litt små, men klarer vi å svelge unna stoltheten, vil vi finne mye hjelp, støtte og styrke i hva som sies.

Å akte på formaning er en vei til liv, å forakte tilrettevisning fører vill. (Ordspr. 10,17)

Den andre formen for kritikk er den som er negativ ladet og som kan være destruktiv hvis vi ikke takler den riktig. Den kommer fra mennesker som er ute etter å finne feil, uansett hvor små de er, den kommer fra de som føler seg bedre av å trykke andre ned og den har som eneste formål å ødelegge. Hvordan vi takler denne type kritikk er faktisk kritisk viktig for hvor godt vi har det med oss selv og hva vi holder på med i livet vårt.

Hvis vi tar alt inn over oss som personlige angrep vil vi sitte tårevåte og synes vi er udugelige og egentlig bare kan gi opp. Hvor dumme var vi som trodde at vi kunne klare dette? At vi var viktige? At vi kunne bidra med noe godt? Nei, våkn opp og innse at du er udugelig og bare kan kaste inn håndkleet. Dette er mildt sagt en uhensiktsfull reaksjon på kritikk…

Du sitter og taler mot din bror, din mors sønn skitner du til. (Sal. 50:20)

Hvordan kan vi da takle kritikk som dette på en mer nyttig måte? En av tingene vi bør huske er at hvis noen synes at det er viktig å kritisere oss på det vi har gjort, sagt eller skrevet, så har vi bidratt med noe som har fått andre til å tenke. At hva vi får tilbake er i negativ drakt, kan vi velge å overse, for mest sannsynlig er det ti positive tanker for den ene negative. Bare ta meg, jeg som har tenkt å fullføre og gi ut bøker som mer enn ti stykker kommer til å lese, må takle at noen av de elleve leserne vil ha noe kritisk å si om hva jeg deler. Men det betyr ikke at hva jeg har gjort ikke er bra eller viktig.

Hva er den lille sannheten i den kritikken som deles? Selv om denne type kritikk ofte er negativ og destruktiv kan vi finne lærdom i den. Hvis vi klarer å snu tankegangen slik, vil vi komme sterkere ut av det hele samtidig som vi ikke lar mennesker som ikke vil oss vårt beste trøkke oss ned og ødelegge oss. Jeg har bl.a. reagert på den sure og litt frekke måten enkelte har kommentert skrivefeilene mine på, men skal jeg la andres kommentarer ødelegge dagen min eller bare si at slik er det, jeg vet hvorfor og la det fare forbi…

Så en liten avslutningstanke. Hvis noen må kritisere andre for hver minste ting og for at de skal føle seg viktige og «større», må ikke disse menneskene ha noen store hull på innsiden? Ha sår som trenger legedom og egentlig slite litt med å være lykkelige og takknemlige over alt det gode de har? La oss heller elske dem, be for dem og vise godhet- ikke la oss bli trøkket ned av mennesker som lik oss, trenger nåde og omsorg.

For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker. (1. Pet. 2:15)

dette innlegget er i kategorien «kladdeboka». Det vil si at det egentlig ikke er helt ferdigskrevet, men jeg velger å publisere det som det står.

Tar du Guds ære?

De færreste vil nok umiddelbart svare nei på spørsmålet i tittelen, men er det egentlig sant? Jeg gjør det, og noen ganger har jeg så lyst å hoppe på meg selv fordi jeg er frustrert over den stadige kamp mot stolthet og tendensen til å ta Guds ære. Jeg vet at Gud deler ikke sin ære med noen, men likevel så kjemper jeg i det området.

La meg gi en historie som forklaring.
I påskeferien var guttene og jeg og handlet nye klær og sko til dem. Det ble endel poser og de fikk begge fylt opp skapene litt med hva de trengte. Dagen etter handleturen skulle de til far sin og fikk beskjed om å pakke klærne de skulle ha med. Da kommer det fra minsten at han skal ha med alle klærne han kjøpte i går. Han kjøpte?

Jeg sa ikke noe til ham jeg, men det var faktisk ikke han som betalte mesteparten av det nye han hadde (selv om han brukt noen av bursdagspengene sine på en fotballtrøye og fotballsko). Om han fikk si ja og nei til hva han ville ha, så var det jeg som betalte for klærne og skoene.

Uskyldig?

De fleste vil si at det er det og det var ikke en stor sak for meg heller, men det dro automatisk tankene mine mot spørsmålet i tittelen: Tar jeg Guds ære? Og dessverre må jeg si: Ja, mye oftere enn jeg tror og ønsker.

I dag har JEG kommet meg gjennom dagen, JEG fikk det til, JEG har skjønt det, JEG klarte å få overtalt dem, JEG; JEG; JEG… Jeg ønsker at noen skal si jeg er flink og snill og god, men samtidig så er jeg klar over at jeg ønsker det fordi jeg ønsker å bli sett, verdsatt og være til nytte. JEG igjen… sukk

Jeg ønsker ikke å ta æren fra Gud, men samtidig så glemmer jeg fort at det er han som gir meg styrke og visdom, han som er kilden til glede og godhet, han som er alle gode gavers giver. Til og med når jeg gir av hva vi har til andre, så gir jeg videre hva jeg selv først har fått…

Gud deler ikke æren med noen,  ikke med meg, og ikke med deg…

Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre… (Jes. 42:8ab)

Kategorien ‘kladdeboka’ som dette innlegget hører til under er innlegg jeg har hatt liggendes i kladdlista over lengre tid uten å skrive dem helt ferdig. Så hva du leser er egentlig et førsteutkast av et tenkt innlegg som aldri er blitt helt gjort ferdig. I ferier eller perioder som jeg ikke er i form, velger jeg likevel å publisere enkelte av disse da jeg mener de inneholder viktige sannheter  og kan være til nytt selv om de egentlig ikke er helt ferdige.

Et feilsteg videre

Å innrømme sine feil er ikke svakhet, det er å erkjenne sine begrensninger, å erkjenne at vi ikke alltid får det til. Å si at jeg gjorde feil, bør selvsagt etterfølges av et ønske om å enten rette opp i skade man har gjort og/eller å ikke gi opp nye forsøk. Når jeg klarer å innrømme at jeg feiler, får jeg et mer ydmykt forhold til meg selv og et mer medfølende og barmhjertig forhold til andre.

En erkjennelse av egen evne til å feile er både befriende og skummelt. Det er befriende fordi jeg tillater meg selv å være hele meg, men det er skummelt fordi vi vet aldri hvordan andre vil reagere. Vil de forstå? Avvise oss? Bruke det mot oss? Omslutte oss? Vi vet aldri når vi åpner opp og tør å vise sårbarhet og ærlighet… men vi bør ikke la dette holde oss borte fra å gjøre det.

Vi vet at vi selv ønsker å bli omfavnet, å bli møtt med forståelse, å få høre at vi fortsatt er gode nok, ja vi ønsker å bli møtt med nåde, barmhjertighet og omsorg. Vi vet at i våre feiltrinn ligger muligheter til å prøve på nytt med en litt annen innfallsvinkel, men noen ganger trenger vi andres støtte for å våge å reise oss opp og prøve på ny. Derfor:

Skulle vi være flinkere til å påpeke menneskers mot til å prøve når de feiler, enn å peke finger på alt som ikke fungerte. De våget i alle fall, og det er stort i seg selv. Kanskje gikk det ikke helt som ønsket, men de våget og de prøvde.

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. (Fil. 2:3-4)