Hva er kallet ditt?

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh. 15:5)

Noen av de som leser tittelen vil kjenne det knyte seg i magen og at mismotet spretter fram. Det snakkes ofte om kall blant troende, og det er ikke noe galt med det, men hvordan vi opplever det hele avhenger av tre ting. Hva oppfatter vi som kall? Har vi funnet vårt kall? Hvordan snakkes/forkynnes det om kall?

De som har en veldig klar forståelse over hva de skal gjøre med livet sitt og hvordan de skal tjene Gud og andre, vil ofte bli veldig oppmuntret av taler om kall, mens de som egentlig ikke vet helt ofte vil bli nedtrykt og mismodige. Har ikke Gud noe spesielt for dem? kanskje de har hørt feil og mistet kallet sitt? Kanskje de ikke er gode nok? Ofte er endel av de tanker og følelser knyttet til en ensidighet i forkynnelsen av kall, vi snakker om tydelige tjenester og ikke levd liv som tjenere for Gud og mennesker og det å bære frukt.

Vårt kall er å leve et liv for Gud og andre. Det viktige er ikke hva vi kan gjøre for Gud, men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss. Det er mange som i det synlige kan se ut som om de står i sterke tjenester, men som nødvendigvis ikke bærer rik frukt i sine liv. Det har sammenheng med at hva de gjør er blitt viktigere for dem enn hvem Gud vil gjøre dem til.

Jesus er kanskje det beste eksempel vi kan bruke. Han gav avkall på sitt eget for å tjene Gud og mennesker. Han var alltid beredt til å hjelpe de svake og trengende, han hadde alltid et sannhetens eller oppmuntringens ord og han prioriterte tid til fellesskap med Far.

Jesus sa selv at de som blir knyttet nært til ham er de som vil bære rik frukt og det at vi er etterfølgere av Jesus og bærer frukt, ærer og gleder Far. Vårt kall er å elske og ære Gud og å elske og ære andre. Så er vi ulike og har ulike utrustninger som gir seg uttrykk i at noen synger, andre taler, noen skriver, andre organiserer, noen strikker og andre bygger, men dette er bare de ytre uttrykk for det kall vi bærer. Det viktigste er at vi er knyttet til Kristus og at i vi i stort og smått i hverdagen bringer det liv vi får ta del i ut til andre.

Er du rede?

Torsdagskvelden satt jeg og gjorde ferdig innlegget som skulle postes fredag. Jeg hadde skrevet og planlagt innlegget for posting. Det som var igjen var å gå over det og sjekke at det var greit skrevet, forståelig og å luke unna de verste skrivefeilene. Så langt kom jeg aldri fordi internett forsvant og kom ikke tilbake på noen timer. Guds Ånd minnet meg nesten umiddelbart om viktigheten av å være rede.

Bibelen sier at vi hele tiden skal være rede til å gi en forklaring på det håp vi har, at vi skal være rede til å dele ordet og at vi skal være rede til Jesu gjenkomst. Vi vet aldri når en dør blir åpent og vi vet heller ikke hvilken dag Jesus kommer igjen.

Jeg hadde skrevet det meste, men ikke fått luket ut småfeilene. Jeg hadde gjort hva jeg kunne innen den tid det ble umulig å gjøre noe mer. Er jeg slik i hverdagen og hjertet mitt også? Er jeg opptatt av å dele ord og hjelp de gangene mulighetene åpner seg opp? Er jeg opptatt av å leve et liv som ærer Gud og holder meg nær ham og i avhengighet til ham? Er jeg bevisst slik at jeg ikke fanges så  mye inn av hverdagens mas, jag og slit at jeg glemmer det viktigste, å bevare hjertet rent og mykt innfor Herren? Er jeg rede nå? Rede til å dele Guds omsorg og nåde med andre i både ord og gjerninger. Er jeg rede til at Jesus henter meg hjem? Vi vet aldri når den tid kommer, den kan være langt framme og den kan komme plutselig.

Er du rede? Både til å tjene og ære Gud i dag og rede for evigheten?

 

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

Å ta livet av fordommer

Vi er så fordomsfrie? Er vi ikke? Vi er så flinke av oss og elsker alle mennesker like mye, akkurat slik som Jesus har sagt vi skal. Vi gjør ikke forskjell, vi likebehandler alle. Eller…

Helt ærlig er jeg full av fordommer mot andre mennesker. Ikke det at jeg vil være det altså, heller ikke det at det er en hverdagslig affære for meg, men jeg er. Jeg steber etter å sette alle mennesker likt og like høyt, men jeg havner inni mellom der at jeg tenker eller ser på andre på en måte som bunner i fordommer. Fordommer mot enkelte mennesker som på et aller annet vis er annerledes eller meg. Om det er fordi de tror og mener annerledes, oppfører seg annerledes, ser veldig annerledes ut eller har en annen kultur eller tradisjon, varierer, men det at de er annerledes enn meg og hva jeg anser som «normalt» (som er et ganske så vidt spekter for meg), gjør at jeg raskere enn bra er trekker negative konklusjoner om det mennesket.

Og det er ikke rett. Så enkelt, å være fylt med fordommer er galt. Fordommer er noe jeg ikke ønsker og det er noe som skaper utrolig mange problemer for mennesker i denne verden. Men hvordan blir jeg fri? Hvordan kan jeg også i dette bli mer lik den Jesus jeg leser om? Han som ikke gjorde forskjell på folk, han som elsket alle, han som bedømte mennesker rett og ikke utfra hva samfunnet rundt han mente var rett, godt og gudfryktig?

Eneste veien å gå er å bli mer lik Jesus, men for å gjøre dette må jeg også ta et oppgjør med meg selv de ganger jeg merker de tankene og holdningene kommer frem. Hva er det som gjør at jeg der og da vurderer og ser på nettopp det mennesket med fordomsfulle tanker i mitt indre? Vil jeg ta tak i egen synd og innrømme den? Vil jeg be Gud om tilgivelse for å ha sett ned på et av hans mesterverk? Vil jeg be om hjelp til å elske slik Gud elsker dette mennesket og vil jeg gjennom ord og handling vise at hva jeg tenker og føler ikke er slik jeg vil være?

De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. (Luk. 20.21)

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig! (Joh. 7:24)

Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. (Jes. 11:3)

Fra min side av elefanten

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1. Kor. 13:9)

Vi ser og forstår utifra hvem vi er og de erfaringer og den kunnskap vi har. Jeg har mitt liv og du har ditt. Vi kan være enige om noe og uenige om annet, men likevel bevare enheten oss i mellom. Jeg er meg med mitt, på godt og vondt, og jeg har mitt levde liv, på godt og vondt, akkurat som du er deg og har ditt.

Hvem vi er og hva vi har erfart påvirker hvordan vi leser og forstår Guds ord. Tenk om vi bare kunne tatt av brillene våres og sett alt utfra Guds perspektiv og forstått hans fullkomne mening? Det hadde vært fantastisk! Og en dag skal vi det, men vi er ikke der enda.

Jeg har sagt tidligere at Gud går god for hele sitt ord men ikke alltid vår forståelse av det. Vi har huller og feiloppfatninger alle av oss, slik er det dessverre bare. Men jeg strekker meg etter å alltid vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester. Jeg ønsker å vite  mer om et år enn jeg gjør i dag, jeg ønsker å ha beveget meg litt videre fra hvor jeg er i dag. Men jeg må samtidig erkjenne at jeg er et sprukket kar som er underveis.

Oppi alt dette prøver jeg å være sann mot Guds ord når jeg deler det, men jeg er også veldig klar over at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg ser mye fra min side av elefanten. Hva jeg mener med det siste er at mitt ståsted farger og bestemmer min forståelse og oppfattelse av hva jeg leser og erfarer, uansett hvor mye jeg prøver å «lese som det står».

Se for deg at du plasserer fire blinde rundt en elefant. Ingen av dem har aning på hva en elefant er og de får i oppgave å beskrive en elefant. Ville den som kjente på snabelen mene det samme som den som kjente på bakbeina? Eller hva med den som kjente på ørene, ville den ment det samme som den som kjente på siden av elefanten? De ville alle hatt forskjellige beskrivelser av hva en elefant er og selv om alle har rett på sitt vis, var det veldig mangelfullt hva de kunne beskrive og forklare om en elefant.

Slik er det med oss også, vi ser nok Guds ord og våre gudserfaringer mer med egne briller og fra vår egen side av elefanten enn vi mange ganger tenker over. Men hvis vi er bevisste det, vil vi også lettere kunne bevare egen ydmykhet i forhold til hva vi vet og kan om Guds ord, og vi vil også være rausere og ikke så påståelige i forhold til andres forståelse av ordet (noe er selvsagt feil, men ofte diskuterer vi nyanser i stede for regelrette feil).

Jeg prøver ikke å villede noen (de færreste av oss gjør det), men jeg rett og slett bare vet at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg er underveis. Og selv om jeg prøver å bevege meg rundt elefanten og lære mer og mer, vil det alltid være slik at jeg skriver og snakker ut fra hva jeg ser på «min side av elefanten». Så igjen, når du leser hva jeg skriver (og hva andre skriver og hva du hører) prøv alt og hold fast ved det gode. (1. Tess. 5:21)

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Lærer du å kjenne Gud på egen hånd?

Dagens innlegg ble begynt på i forbindelse med at vi måtte til med ny diett på den ene guttungen. Siden det i dag er fjorten år siden han ble født, ble dette innlegget litt naturlig å velge siden jeg tenkte på ham med en gang jeg så tittelen.

Bakgrunnen for at jeg begynte å skrive dette innlegget var at vi plutselig ikke bare måtte kikke etter gluten i mat, men vi har nå en liste som krever 2-3 A4-ark for å få plass… Når jeg plutselig må være enda mer nøye med å lese innholdsfortegnelser, har det gått mer og mer opp for meg hvor mye rart og forskjellig vi putter i oss uten å være klar over det. Bare prøv å kjøp mat uten løk eller hvitløk i, så ser du hva jeg mener. Så, med ønske om god helg til dere, her er dagens innlegg fra kategorien «kladdeboka» (dvs egentlig ikke ferdigskrevet men godt nok til å brukes).

Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt. (egen understrekning)

Da jeg leste dette verset, minnet det meg øyeblikkelig om faren ved å i hovedsak kun ta til seg hva andre sier eller skriver og ikke bruke tid selv til å bli kjent med Gud (NB! Gjelder også hva du leser her på bloggen!). Jeremia har snakket mye om at hele folket, fra topp til bunn, er på ville veier. Og at det også er falsk forkynnelse om fred og ingen fare selv om hele folket er på avveier og langt borte fra Gud.

At folket ikke var klar over dette kan vi kanskje skylde på manglende undervisning fra lederne? Eller? Uansett hvilken vei vi vrir eller vender på det, det er fortsatt ingen unnskyldning for at folket gikk bort fra Gud. Selv om de ikke hadde den Hellige Ånd slik vi har i dag, så kjente de sin historie om hvordan Gud mirakuløst utfridde dem fra Egypt og hjalp dem i alle år deretter, og de visste at Gud ikke godtok avgudsdyrkelse og annet. Men dette viser tydelig hvor viktig det er at vi kjenner GUDS ord selv og ikke bare hører på hva andre forteller Gud sier. Gud sa klart og tydelig på Jeremia sin tid at både prest og profet hadde faret vill og at de ord om fred og fremgang som de talte ikke var ord fra Herren. Tenk det, forkynnere, pastorer og andre fremstående kristenfolk delte budskap som ikke var til å stole på eller fra Herren…

Hvis vi ikke vet hva Gud sier er godt og vondt, hvordan kan vi da ta valg som er gode? Hvis vi ikke leser Guds Ord selv, hvordan kan vi da vite at hva andre sier er riktig? Og viktigst, kan vi stole på at hva andre sier er god mat/det sanne Guds ord virkelig er det uten å sjekke det opp selv?

Hvis vi skal leve nær Gud er det viktig at vi utvikler det personlige forholdet til ham og det kan vi ikke gjøre bare gjennom andre. Vi må selv sette av tid og lese Bibelen, vi må selv være stille innfor Gud og vi må selv søke Gud for svar på våre spørsmål. Det er ikke de andres forhold til Gud som vil bære meg gjennom de vanskelige tidene og istandsette meg til gode valg, det er det kun mitt eget personlige forhold med Herren som kan.